Reza Pahlavi representerer ikke det iranske folket

Hvem er egentlig Reza Pahlavi – og hvorfor møter han så stor skepsis blant iranere, både i og utenfor Iran?

Den 25. og 26. juli inviterte Reza Pahlavi til en konferanse i München med tittelen «Nasjonalt samarbeid for å redde Iran». Han forsøker å fremstille seg som en opposisjonsleder i eksil. Men hvem er egentlig Reza Pahlavi – og hvorfor møter han så stor skepsis blant iranere, både i og utenfor Iran?

Reza Pahlavi er sønnen til Mohammad Reza Pahlavi, Irans siste sjah, som ble styrtet i 1979 etter en bred folkelig revolusjon. Regimet hans var kjent for alvorlige menneskerettighetsbrudd, systematisk undertrykking av politisk opposisjon, streng sensur og omfattende korrupsjon.

Amnesty International 1976: Tortur og brutalitet

Allerede i 1976 dokumenterte Amnesty International hvordan sjahens etterretningstjeneste, SAVAK, drev med tortur, fengsling uten rettssak og omfattende overvåking. I en av rapportene ble det slått fast at « The shah's regime was one of the worst human rights violators in the world».

Sjahen innførte ettpartisystem i 1975 og hans regime ble styrtet fordi det iranske folket ønsket frihet og verdighet. Reza Pahlavi har imidlertid aldri tatt avstand fra denne diktatoriske arven. Tvert imot uttrykker hans støttespiller ofte nostalgi for farens regime og hyller i dag tidligere SAVAK-offiserer som Parviz Sabeti.

Et symbol uten folkets støtte

I flere tiår har Reza Pahlavi forsøkt å fremstille seg som en samlende figur for eksiliranere. Han har lansert ulike initiativer som Nasjonalt råd for iranere, Farashgard, Fønix-bevegelsen og Mahsa- charteret. Alle har feilet. De manglet folkelig støtte, politisk substans og langsiktig lederskap.

Pahlavi har aldri vært en del av en bred, organisert motstandsbevegelse over tid. Likevel omtales han fortsatt av noen som "kronprins" – som om iranerne skulle lengte tilbake til et monarki de selv tok et oppgjør med for over 40 år siden.

Iran trenger verken kronen eller turbanen

Under Mahsa-opprøret i 2022 lød slagordene klart og tydelig:

«Ned med undertrykkeren – enten det er sjahen eller den øverste lederen!»

Det iranske folket har avvist både det islamistiske diktaturet og et autoritært comeback under det gamle diktatur.

Konferansen i München bygger ikke på grasrotens behov eller kamp. Den representerer ikke folket i Iran – men et navn og en fortid som mange har lagt bak seg.

Iran trenger ikke en ny diktator med et gammelt navn. Det iranske folket fortjener en fremtid bygget på frihet, rettferdighet og folkets vilje – ikke på arven fra et brutalt diktatur.

Les også: Iran må se fremover – ikke tilbake til sjahens diktatur