Når makten taler – og folket knebles

Jeg vil begynne med å takke Pakistans ambassadør til Norge, Saadia Altaf Qazi, for hennes svar i Utrop. At en diplomat tar seg tid til å delta i offentlig debatt, er i seg selv verdifullt. Det viser at ord har kraft – og at kritikk ikke går ubemerket hen.

Ambassadøren ber om balanse. Jeg ber om innsyn. For det finnes ingen balanse mellom makt og maktesløshet – bare et valg om å se, eller å snu seg bort.

Jeg deler ambassadørens håp om et Pakistan som beskytter alle sine borgere. Men håp alene er ikke nok. Det krever handling. Det krever ansvar. Og det krever vilje til å lytte til de stemmene som i dag blir kneblet.

BYC: Når fredelig protest blir terrorstemplet

Den Balochiske solidaritetskomiteen BYC har i månedsvis organisert fredelige protester mot tvungne forsvinninger og drap. Deres ledere, som Dr. Mahrang Baloch og Bibow Baloch, har blitt arrestert under anti-terrorlovgivning. Protestene har blitt møtt med tåregass, batonger og overvåkning. Kvinner og barn har blitt nektet telt og vann – og likevel har de stått, barbeint, i regn og sol, for sine savnede familiemedlemmer.

Ambassadøren hevder at staten investerer i Balochistan. Men virkeligheten er en annen: staten utnytter regionens naturressurser – gass, mineraler og strategisk beliggenhet – til fordel for militæret og eliten i Islamabad. Det er ikke investering, det er utvinning.

Lokalbefolkningen har ikke sett forbedringer i livssituasjon eller levestandard. Tvert imot har hverdagen blitt mer utrygg, mer fattig, og mer preget av undertrykkelse. Skoler mangler lærere, sykehus mangler medisiner, og veier fører ikke til utvikling – men til militære kontrollposter.

Generalene har blitt rikere. Folket har blitt stillere. Og hver gang en ny gruve åpnes, lukkes en dør for lokal innflytelse.

Dette er ikke utvikling. Det er kolonialisme i ny drakt – der uniformen har erstattet imperiets flagg.

Pressefrihet: Når sannhet blir en trussel

Pakistan er i 2025 rangert som nummer 158 av 180 land på World Press Freedom Index. Det er lavere enn krigsherjede nasjoner som Libya og Sør-Sudan. Dette er ikke tilfeldig – det er resultatet av systematisk sensur, vold og juridisk forfølgelse.

I mai 2025 ble journalisten Abdul Latif Baloch skutt og drept i sitt eget hjem av en statlig støttet dødsskvad. Han hadde rapportert om menneskerettighetsbrudd i Balochistan. Tidligere samme år ble hans sønn og tre familiemedlemmer kidnappet og drept. Ingen etterforskning er igangsatt.

I januar 2025 ble den kontroversielle PECA-loven utvidet. Den gir myndighetene rett til å fengsle personer som sprer “falsk informasjon” – et begrep som ikke er klart definert. Over 500 sosiale mediekontoer har blitt blokkert. YouTube-kanaler tilhørende uavhengige journalister er stengt. 

Dette er ikke digital sikkerhet. Det er digital stillhet.

Et rettsvesen under press

Ambassadøren fremhever domstolenes uavhengighet. Men i 2025 har Pakistans høyesterett vært preget av interne konflikter og politisk press. To høyesterettsdommere, Syed Mansoor Ali Shah og Munib Akhtar, har offentlig kritisert landets øverste dommer for å ignorere juridisk bindende beslutninger – og for å manipulere sammensetningen av domstolen for å sikre politisk lojalitet.

I juni 2025 ble det vedtatt at sivile kan prøves i militære domstoler. Dette undergraver rettssikkerheten og gir militæret direkte makt over sivile liv.

Imran Khan: Fra yndling til fiende

Det er viktig å huske at Imran Khan ikke alltid var en trussel mot makten – han var lenge dens yndling. Det pakistanske militæret spilte en avgjørende rolle i å fremme hans politiske karriere, og støttet hans vei til statsministerposten i 2018. Han ble sett på som en lojal aktør, en som kunne gi sivilt ansikt til militære interesser.

Men lojalitet har en utløpsdato når den møter ambisjon. Khan begynte å tråkke på feil tær – stilte spørsmål ved militære beslutninger, utfordret etterretningens rolle, og tøyde den usynlige grensen som alltid har eksistert for sivile regjeringer i Pakistan. Da han krysset den, ble han ikke bare forlatt – han ble aktivt fjernet.

I dag sitter han fengslet med en dom på 14 år. FN har slått fast at fengslingen “mangler juridisk grunnlag og virker motivert av et ønske om å hindre hans politiske deltakelse”. Hans parti, PTI, vant flest seter i valget – men ble likevel utelukket fra makten gjennom en allianse støttet av militæret.

Dette er ikke bare en personlig tragedie for Khan. Det er en advarsel til alle sivile politikere: makten i Pakistan er ikke noe du får – det er noe du låner, så lenge du ikke utfordrer den som eier den.

Militæret: Staten i staten

General Asim Munir ble i mai 2025 utnevnt til feltmarskalk – en tittel som ikke har vært brukt siden Ayub Khan. Under hans ledelse har militæret utvidet sin makt til rettsvesen, media og økonomi. Lovendringer har gjort det mulig for ham å bli sittende til 2032. Dette er ikke en demokratisk utvikling – det er en konsolidering av makt.

Militæret kontrollerer utenrikspolitikken, etterretningen, og store deler av økonomien. Sivile regjeringer kommer og går – men generalene består. Når ambassadøren skriver om demokrati, bør hun også nevne hvem som faktisk har makten.

Til diasporaen: Når smerten deles, begynner helingen

Dette er et åpent ord til dere som har røtter i Pakistan, men bor i Norge – og til alle som bærer med seg en dobbel tilhørighet.

I tiår har generalene og eliten i Islamabad spilt på splitt og hersk. De har holdt folket delt – provins mot provins, språk mot språk, lojalitet mot lojalitet. Som en kreftsvulst har deres terror vokst stille, spredd seg fra én region til den neste, mens resten av befolkningen ble gjort likegyldige. Balochistan blødde, men resten av landet så en annen vei.

Men nå blør hele Pakistan. Fra vest til øst, fra nord til sør. Økonomien er på randen av kollaps, med gjeld til Kina og Verdensbanken som binder fremtiden til utenlandske interesser. Klimaendringene – drevet av grådighet og hensynsløs ressursutnyttelse – har gjort vann, strøm og husly til luksus for de fleste. Det er den vanlige pakistaneren som står i kø for mel, som leser skolebøker i mørket, som mister hjemmet i flom. Mens eliten lever sine beste liv – bak murer, med generatorer, og med privilegier sikret av uniformer og stillhet.

Dette er ikke lenger et regionalt problem. Det er et nasjonalt sammenbrudd. Og det krever en nasjonal oppvåkning.

Hvis noen blør i vest, må smerten merkes i øst. Hvis en mor leter etter sin forsvunne sønn i Quetta, må ropet høres i Lahore og Karachi. For å få til endring, må landet stå sammen – og diasporaen må være en del av det.

Jeg ser at stadig flere norsk-pakistanere engasjerer seg. Det er ikke bare positivt – det er avgjørende. Dere har friheten til å si det som ikke kan sies der. Dere har tilgang til medier, organisasjoner og plattformer som kan gi stemme til de som ellers blir tiet i hjel.

Bruk den friheten. Ikke bare til å kritisere, men til å bygge. Del rapporter. Inviter ofres familier til norske fora. Støtt prosjekter som dokumenterer overgrep. Snakk høyt – ikke bare om hva Pakistan er, men om hva det kan bli.

For kjærlighet til et land handler ikke om å forsvare dets feil. Det handler om å ville det bedre. Og det begynner med å si: nok nå.

Avslutning: Et valg mellom håp og ærlighet

Ambassadøren ber om balanse. Jeg ber om innsyn. For det finnes ingen balanse mellom makt og maktesløshet – bare et valg om å se, eller å snu seg bort. Å snu seg bort er enkelt. Det krever ingenting. Men det har en pris. For hver gang vi tier, flyttes grensene for hva som kan gjøres i stillhet. Og hver gang vi ser bort, mister vi litt av det vi sier vi står for.

Jeg håper vi velger det første.  

Ikke fordi det er lett, men fordi det er riktig.  

Og fordi det er det minste vi skylder dem som ikke får velge i det hele tatt.