Foto: Creative Commons/Flickr
Kjære politiker, vi er en gruppe internasjonale studenter som ønsker å engasjere oss i en sak som angår oss direkte – levekostnadene og realitetene ved å være student i Norge. Vi henvender oss ikke i sinne, men med håp og ansvar.
For dette er ikke bare vår historie – det er en voksende virkelighet for stadig flere: unge som kom til Norge med drømmer om utdanning, men som nå møter stengte dører.
Å studere i Norge har vært et symbol på idealer som likhet, åpenhet og solidaritet. Vi har stor respekt for verdiene som gjør det norske utdanningssystemet så beundret over hele verden. Nettopp derfor er det urovekkende at disse verdiene nå trues. Innføringen av skolepenger høsten 2023 var et tidsskille.
Med én politisk beslutning ble utdanningens tilgjengelighet reversert for dem utenfor EU og EØS. Beløpene – mellom 130 000 og 500 000 kroner – er ikke bare høye; for mange av oss er de uoverkommelige.
Store barrierer
Men det stopper ikke der. For å få visum må studenter sette inn minst 137 000 kroner på en sperret konto – før de i det hele tatt får personnummer. For mange fra lav- og mellominntektsland er dette en barriere som umuliggjør reisen.
Til tross for Norges rykte for inkluderende utdanning, skaper de nye innvandrings- og skolepengeordningene en mur, ikke en velkomst. Med andre ord: Drømmen om Norge risikerer å kveles før den får begynne.
Deretter følger nye hindre. Ettårige visum – selv for flerårige utdanninger – med lange behandlingstider og høye gebyrer. «Ventetiden er så lang at semesteret er over før visumet ditt kommer, og det er allerede tid for fornyelse,» sier Kim (31).
Ingen reiser, ingen trygghet, og ingen forutsigbarhet. I kontrast tilbyr noen land visum som samsvarer med hele studieløpet. Vi ber ikke Norge om å endre praksisen fullstendig, men dersom flerårige visum basert på faglig prestasjon og økonomisk ansvarlighet ikke er mulig, bør i det minste fornyelsesprosessen gjøres raskere, rimeligere og mer rettferdig.
Samtidig møter vi økonomisk press. Med 20 timers arbeidstillatelse per uke er det umulig å få endene til å møtes – særlig med dagens leiepriser. «Tjue timer i uken dekker ikke engang husleien min,» sier en student fra Nepal. Zea (29) uttrykker det slik: «Jeg føler at jeg betaler mer i skatt enn jeg bruker på matvarer.» Vi blir ønsket velkommen for vårt mangfold og akademiske bidrag – men gis vilkår som gjør det vanskelig å overleve.
For noen betyr det hjemløshet. For andre: isolasjon
Husleie, visum, skolepenger – summen er utmattende. Jenny, 30, sier det rett ut: «Det er vanskelig når du står mellom å ta flere vakter for å få endene til å møtes, men du vet at du ikke kan – så du velger heller å følge loven.» Og bak tallene skjuler det seg menneskelige kostnader. Vi ser det i boligkrisen – i dyre og trange rom, lange pendleruter og kontrakter som går ut før visumet er fornyet. For noen betyr det hjemløshet. For andre: isolasjon.
Samtidig vokser de psykiske belastningene. En fersk undersøkelse blant 210 internasjonale studenter viser at 65,7 % opplever betydelige depressive symptomer. Nesten 30 % har hatt selvmordstanker. Bare 23,3 % har fått hjelp. Hvorfor? Fordi hjelpen enten er for dyr, for utilgjengelig – eller ukjent. Disse tallene er ikke bare statistikk – de er varsellamper. De roper fra studenthybler, fra stille forelesningssaler, fra søvnløse netter med uro og frykt.
Og frykten er reell. Mange tør ikke si noe.«Du holder deg stille fordi du ikke vil risikere alt,» sier en student. Det er ikke stillhet – det er overlevelse. Men stillheten må brytes. Vi står frem – ikke for å klage, men for å bidra. Ikke for å få særbehandling, men for å bli sett. Ikke for luksus – men for mulighet.
Konkrete tiltak
Derfor foreslår vi tre konkrete tiltak:
• Flere stipender og fritak fra skolepenger for studenter fra underrepresenterte land.
• Klarere og mer forutsigbare rammer: flerårige visum, bedre boligtilbud og utvidet arbeidstillatelse.
• Tilgjengelig psykisk helsehjelp – lavterskel, gratis og kulturtilpasset.
Disse grepene koster langt mindre enn konsekvensene av å la være. Norge risikerer ikke bare å miste flinke studenter, men også sitt omdømme som en utdanningsnasjon preget av rettferdighet og globalt samarbeid. Akkurat nå sender politikken ut motstridende signaler. For prisen for akademisk suksess i Norge betales ikke bare i kroner, men i stress, ensomhet og tapt potensial.
Prisen for akademisk suksess i Norge betales ikke bare i kroner, men i stress, ensomhet og tapt potensial
I sitt åpningsbrev skrev studentene: «We wish that the authorities would consider reviewing these laws based on the experiences of international students.» Det er ikke bare en klage – det er et kall til handling. For det er på tide å lytte. På tide å handle. For ingen student bør bli etterlatt – verken på grunn av økonomiske barrierer, byråkratiske hindringer eller fordi de drømmer på et annet språk.
