Hva har maktstrukturer til felles?

Stortinget, hallene i Kreml, Washington DC, Brussel, antikkens Roma, Mayarikets bystater, og mange andre lignende steder. Hva har de til felles?

De selger samme type historier. Over tid.

Maktstrukturer som overbeviser deg, nok en gang, til å tillate dem å fjerne sine egne begrensninger og måtehold.

Den lett omsettelige ideen om en felles fiende.

Fienden kommer alltid utenfra, selvsagt. Et annet språk eller pigmenter? Ja, det kan du vedde på!

Glem det med å bry seg om det å stille spørsmålet om lokalt velkledd autoritarisme som allerede sniker seg bak deg, i stillhet, forkledd som moralske voktere, krypende gjennom din vid åpne retoriske bakdør.

Som blemmer på tærne, som du aldri så komme, men som snart nok kommer til å hindre deg fra i det hele tatt kunne gå.

Enhver velutstyrt angrepsspiller trenger en fiks idé, gjerne med bind for øynene, om motstanderlagetst mål.

En omdirigering av sunn fornuft og medmenneskelighet til en bevæpnet, narsissistisk og skjev sans for moral. Det blir scoringer, og penger, av sånt. For å være lydig trenger du en godt solgt fiende å holde øynene festet på.

Er du klar for den neste “Encomienda“? For det 21. århundrets internasjonale utgave av Jim Crow (red. anm.: rasesegregeringslovene i USA fra 1870- til 1960-årene)?

Hvor mange flere politiske, sosiale, og økonomiske begrensninger og rekkverk for måtehold er du villig til å kapitulere for, selv der du bor, for fremmedhatets eller fryktens skyld, og den forbløffende og fordummende “oss først”-idéen som du bestandig får solgt?

Idéen som skygger unna en reell fellesskapstankegang, globale idéer, ansvarlighet, fred. Jo, som skygger unna selve tilgangen til de mest grunnleggende offentlige tjenester. Sånne type ting som bestefaren din sannsynligvis ofret livet sitt for at du kunne få.

Du gir bort finansieringen av blant annet skoler og forsvarlige helsetjenester, og attpåtil, slik at noen få privilegerte kan fortsette å tvinge på deg den (for dem) lukrative ideen om voldsutøvelse og krig.

Tvinge på deg den primitive logikken om berettiget vold gjennom en velformulert krigsnarrativ, “beredskap”. Naturligvis krydret med enten subtile eller grove former for sensur, kansellering, godhetens propaganda og meningskontroll.

Hvordan beskytter man seg mot en maktovertakelse i lys av samfunnets stillhet og et moralsk fritt fall?

Husker du i det minste ham, det skrikende småbarnet i bildet, som takket være også deg og meg finnes det titusenvis av nå?

Komfort, apati, frykt, ignoranse, eller i minste fall en grov og utvetydig mangel på merkbart engasjement. Blir det forklaringen for at neste skrikende barn som avbildes blir dine eller mine barn?

For vi er for opptatte eller selvsentrerte til å skrike at “nok er nok”. Mens vi ellers kjøper inn alle doktriner som er til salgs.

Hvor mye mer av din og vår felles verden har du tenkt å gi avkall på og ‘outsource’ til dem med en forkjærlighet for rettferdiggjort vold?

Innsikt.
Framsyn.
En høy stemme.
Empati.

Tydelige krav og klarhet i budskapet ditt som ikke er til å misforstås. Det spørs om du burde heve stemmen din mer enn du nå gjør. Ansvarliggjøre mer enn det vi gjør nå.

For barnet på bildet som skriker etter beskyttelse fra sin far kunne fort ha vært ditt. Selv der hvor du selv bor. Det hadde troligvis din bestefar kunne fortalt deg alt mulig om, hadde han levd nå.