Foto: Unsplash
- – Komikere kan ikke knyttes til nasjonalitet - 04.05.2026
- Flere barn og unge holdes tilbake i utlandet - 03.05.2026
- Vandret til terrorrammet moské - 30.04.2026
I en kronikk i Utrop stiller PRIO-forskerne Marta Bivand Erdal, Maria Gabrielsen Jumbert og Tone Sommerfelt kritiske spørsmål ved de siste årenes praksis med mottak i tredjeland.
Blant spørsmålene som stilles er: Hvilke problemer skal asylsentrene utenfor Europa løse? Og kan staters folkerettslige ansvar for rettssikkerhet og menneskerettigheter opprettholdes når beskyttelsessøkere plasseres utenfor statenes territorielle og juridiske rekkevidde?
Et viktig poeng i kronikken er at det til dags dato ikke finnes vellykkede eksempler på ordninger og tiltak som faktisk fungerer og som reduserer ankomster til Europa – eller gjør returarbeidet mer effektivt.
Strengere grensepolitikk
Hovedbildet i Europa er en generell tendens mot strengere innvandringsrestriksjoner. Dette gjelder særlig i EU gjennom den nye felles migrasjonspakten, strengere grensekontroller, digitalisering av grenseprosedyrer og nye asylprosesser.
Samtidig finnes det variasjon mellom land – fra Spania, som tar mer lempelige grep, til Norge og Storbritannia med relativt stram praksis.
Norske myndigheter har signalisert at de vil sikre kontrollert og «bærekraftig» innvandring, og særlig hindre sekundærbevegelser. Britene har egne, svært restriktive regler, med forlenget botid før man kan få permanent opphold eller statsborgerskap.
EU-land har gitt oppholdstillatelse til 3,5 millioner mennesker fra land utenfor EU. Søkere krysser ofte grenser inn i Europa irregulært, fordi det ikke finnes mulighet til å søke asyl i Europa på annet vis.
Nye regler
EU har vedtatt en omfattende pakke med nye regler, asyl- og migrasjonspakten, som trer i kraft fra juni.
Forslagene er blant annet:
-
EU-liste over «trygge opprinnelsesland»: søknader kan avvises raskt eller uten reell vurdering.
-
Folk som ankommer ulovlig må sende søknad om beskyttelse i det første EU-landet de ankommer.
-
Kortere prosesser for asylsaker, med strammere tidsfrister.
-
Raskere deportasjon hvis asyl blir avslått
Ser på yttergrensene
Forskerne sier de har de siste 10-15 årene sett på EUs ytre grenser fra både innsiden og utsiden.
PRIO-forskeren påpeker i kronikken at at politikere i EU og Norge vurderer slike løsninger som et svar på irregulær migrasjon, men at det er uklart hvilke problemer disse sentrene egentlig løser. De argumenterer for at de som søker asyl ofte gjør det irregulært fordi det ikke finnes andre reelle søkemuligheter, og de peker på konflikter mellom ønsket om å kontrollere grenser og å ivareta menneskerettigheter og rettssikkerhet.
Kronikken diskuterer også hvordan «trygge tredjeland»-begrepet kan misbrukes, og nevner erfaringer fra Australia og Europa som viser juridiske og etiske utfordringer med å behandle asylsøknader utenfor staters territorielle og juridiske rekkevidde.
– En informert debatt krever svar på både etiske, juridiske og praktiske dilemmaer knyttet til slike tredjelandsløsninger.
Migrasjonsstyring i EU
– I både MIGNEX-prosjektet og HUMBORDER har vi sett spesielt på migrasjonsstyring i EU, samt «de humanitære sidene ved grenser». Disse og andre prosjekter – i Asia så vel som i Afrika og Midtøsten – har belyst utfordringene knyttet til det juridiske skillet mellom «flyktninger og andre migranter», og behovet for å se mer helhetlig på migrasjon, uten å snuble i folkerettslige prinsipper, sier Erdal.
Sommerfelt var nylig i Gambia i forbindelse med FUMI-prosjektet, der hun presenterte sine funn.
– I Gambia inngår migrasjon langs det som kalles «the back way» (altså «irregulær migrasjon» i form av båtmigrasjon og reise gjennom Sahel) i folks daglige samtaler. Unges og unge voksnes migrasjonsønsker, og kollisjoner mellom foreldre og barn om risiko og «irregulær migrasjon», illustrerer kompleksiteten i spørsmål knyttet til migrasjon – særlig migrasjon i retning Europa.
Nye mekanismer
– Hvorfor beveger statene i Europa seg i retning av asylsentre i tredjeland, særlig i lys av EUs asylpakt?
– Vi ser en lenge ønsket eksternalisering av Europas yttergrenser, som også er en av pilarene i EUs asylpakt: å integrere migrasjonshåndteringen i styrkede internasjonale partnerskap med tredjeland. Man vil arbeide for å «hindre irregulære avreiser» – et tvetydig begrep, ettersom enhver i utgangspunktet har rett til å forlate sitt eget land – og bekjempe «menneskesmugling», sier Jumbert.
Samtidig er et av de sentrale målene å få på plass mer effektive returmekanismer.
– Det kan dreie seg både om dem som har fått asylsøknaden avvist, men også andre. Mer effektive returmekanismer er ikke et nytt tema – dette har man jobbet med over lang tid, med varierende grad av suksess overfor ulike opprinnelsesland. Det vi belyser i kronikken, er problemene og dilemmaene som oppstår når sentre for søknadsbehandling og retur etableres utenfor EU-lands jurisdiksjon.
– Et vesentlig poeng er at det til dags dato ikke finnes vellykkede eksempler på ordninger som faktisk fungerer og reduserer ankomster – eller gjør returarbeidet mer effektivt. Selv om man ikke har prinsipielle innvendinger, er det derfor grunn til å stille noen kritiske spørsmål av hensyn til effektivitet, sier forskerne.
Koordinert migrasjonspolitikk
Folkeretten oppleves av mange som under press i asylpolitikken.
– EUs medlemsland ønsker å få til en mer koordinert migrasjonspolitikk og praksis, hovedsakelig for å redusere ny irregulær migrasjon til Europa. I praksis står dette ønsket ofte i spenning med både grunnleggende menneskerettigheter og folkeretten.
Ønsket om å stramme inn og sikre rask retur fører til en omfattende juridisk innsats.
– Vi ser at mye arbeid også har vært knyttet til å omdefinere betydningen av «trygge tredjeland», som EU-land raskere kan returnere til som en mellomstasjon. «Trygge tredjeland» er ikke det samme som «trygge opprinnelsesland». Asylsøknader fra borgere fra land definert som trygge opprinnelsesland, vil lettere kunne avvises. Dette var også bakgrunnen for at Europarådets medlemsland møttes i Strasbourg i desember for å diskutere «spenninger» mellom Den europeiske menneskerettskonvensjonen og nasjonale tiltak.
Innstramning kontra amnesti
– Nylig ga Spania amnesti. Vil EU-landene få en felles politikk?
– EU ønsker i alle fall en felles politikk, og gitt felles grenser finnes det også en felles interesse i dette. Men det er et godt spørsmål – sprikende synspunkter mellom EU-land er ikke uvanlig. Amnestiet for migranter uten lovlig opphold – der opptil 50 000 personer nå får regularisert sitt opphold i Spania – er heller ikke uvanlig i europeisk kontekst. Både Italia og Spania har hatt amnestier før.
Nå fremstår dette likevel som et nærmest radikalt grep.
– Og det sier mye om hvor langt konsensusen i EU har forflyttet seg – men vesentlig mindre om Spania, som i grunnen gjør noe av det samme de har gjort flere ganger tidligere.
Folk får asyl, uansett ankomstgrunnlag
Om innstramningene vil føre til færre eller flere irregulære ankomster, er vanskelig å si.
En vesentlig andel av dem som kommer til Europa irregulært, får faktisk asyl
– Her må man se på de praktiske detaljene rundt hvor og hvordan nye tiltak skal gjennomføres. Et hovedpoeng i kronikken vår er at mange av dem som søker asyl, faktisk får det – etter svært strenge regler. Dermed er det viktig å se nærmere på spørsmålet: Er det primært irregulære ankomster man vil til livs? Eller hva er egentlig hensikten med tiltakene som diskuteres? Det er noen store dilemmaer her.
Samtidig er det lite trolig at myndigheter fullt ut vil klare å hindre irregulær migrasjon.
– En vesentlig andel av dem som kommer til Europa irregulært, får faktisk asyl. Dermed kommer vi tilbake til spørsmålet om hvorvidt europeiske land er innstilt på å etterleve folkerettslige prinsipper slik de er utformet i dag. Og hvis ikke – slik det kan synes – hvilke prinsipper ønsker man i stedet å legge til grunn? Er retten til vern som flyktning ikke lenger blant prinsippene?, legge forskerne til.
