Innvandringen er en investering, ikke en hindring

Når innvandring fremstilles som en trussel mot samfunnets etablerte strukturer, særlig når det gjelder kultur, verdier og økonomi, er det en realitetsavsporing.

I tillegg ser vi ofte, når innvandring debatteres, argumenter om belastning på samfunnet, om at asylsøkere og innvandrere skaper parallellsamfunn, bidrar til ungdomskriminalitet og utfordrer velferdsstaten.

Ved inngangen til 2025 utgjør 965 000 innvandrere og 230 000 norskfødte med innvandrerbakgrunn til sammen 21,4 % av befolkningen. Disse med innvandrerforeldre er en viktig ressurs som styrker Norge gjennom mangfold og kompetanse.

Dette skal imidlertid ikke være et debattinnlegg som omtaler innvandring og innvandrere på en måte som fanger oss i en negativ fortelling. Innvandrere representerer en mulighet for økonomisk, sosial og kulturell utvikling, dersom vi har vilje og evne til å gjennomføre integrering på en riktig og målbar måte.

Innvandringen fyller et kritisk hull i arbeidsmarkedet

Innvandringen fyller et kritisk hull i arbeidsmarkedet, særlig innen helsevesenet, byggebransjen og annet kritisk samfunnsarbeid. Når det gjelder kriminalitet, er dette et tema som i større grad er knyttet til sosioøkonomiske forhold og som ikke kan generaliseres.

Kriminalitetsbildet vi ser i Norge i dag viser utfordringer som kan sammenlignes med andre samtidige samfunnsutfordringer. Politisk retorikk og negative omtaler av innvandring er imidlertid ikke en løsning, men heller et uttrykk for manglende politisk vilje og en ekskluderende politikk som på sikt vil koste samfunnet mer.

Det nye er at både tradisjonelle borgerlige partier og partier på venstresiden, særlig Arbeiderpartiet, vender seg mot innvandring for å skape ny popularitet blant bestemte velgergrupper. Tradisjonelt har ytre borgerlige partier vært kjent for denne typen populisme, som skaper et negativt bilde av innvandrere som både verdimessig og økonomisk belastning. Dette ser vi ikke bare i Norge, men også i en rekke andre land, blant annet i Storbritannia, hvor Labour truer med krav om 20 års botid for permanent opphold, og i USA, som tvangsreturnerer innvandrere med Trump tilbake i førersetet.

Samtidig styres de største byene i både Storbritannia og USA av politikere med innvandrerbakgrunn. Utfordringen er at denne innvandringsfiendtlige retorikken og handlekraften også har påvirket Norge og mange andre land i den vestlige verden. Det som gjør utviklingen ekstra interessant, er at politikere fra partiet Venstre beveger seg i retning av et FrP-lignende sentrumsparti.

Jeg mener dette er en feil retning for et parti med liberale røtter, særlig dersom vi setter dette i perspektiv og ser på hvordan den vestlige verden, inkludert USA, ville sett ut uten innvandring fra 1600-tallet og frem til i dag.

Hvorfor har USA sitt eget lotteri for å tiltrekke seg verdens beste hoder? Finnes det land som har hatt merkbar fremgang uten å hente inn multikulturell kompetanse fra hele verden? Historien viser at imperier og sivilisasjoner som har vært flerkulturelle, har eksistert lenger enn de som kun har vært basert på én etnisk eller religiøs tilhørighet. USA, som dagens ledende stormakt innen demokrati, menneskerettigheter, velstand og økonomisk vekst, er bygget av innvandrere fra hele verden. Derfor bør innvandring ikke omtales som en negativ trend, men som en mulighet til lykke for både land og samfunn.

INNVANDRING BØR IKKE OMTALES SOM EN NEGATIV TREND, MEN SOM EN MULIGHET TIL LYKKE FOR LAND OG SAMFUNN

Ser vi på forskjellene mellom utviklingsland og utviklede land, ser vi at mange utviklingsland har behov for arbeidskraft, mangfold og nyskapning. Europa har historisk sett vært heldig gjennom imperialisme, kolonialisme og gjennom flyktningstrømmer og asylsøkere, med tilgang til både kompetente og unge mennesker. Dette har gitt kontinentet evnen til å være verdensledende, ikke bare gjennom tilgang til naturressurser, men også gjennom menneskelige ressurser. Innvandring gir tilgang til unge mennesker som tilegner seg kunnskap og nye holdninger, og som raskt kan bli en del av et storsamfunn i kontinuerlig endring.

Dette står i sterk kontrast til land som Kina og Russland, som må oppfordre egne borgere til å øke fødselstallene i møte med framtidige demografiske utfordringer. Slike tiltak vil uansett ta rundt 21 år før de gir effekt. Samtidig er både Kina og Russland økonomiske og militære motpoler til Vesten, noe som gir Europa og Norge behov for en stabil, bærekraftig og arbeidsfør befolkning.

Innvandring er fordelaktig

Innvandring kan dermed ses som en strategisk fordel, ikke som en belastning. Kampen for og mot innvandring og mangfold er en tradisjonell kamp mellom liberale og tradisjonelt nasjonalistiske politiske krefter.

Nasjonalisme har røtter i kolonialisme, imperialisme og rasemessige forestillinger. Disse kreftene har stått mot hverandre siden andre verdenskrig. Det vi ser i dag, er en stadig hardere kamp om velgerne, som ikke bare utfordrer etablerte partier, men også former nye politiske retninger internt i enkelte partier. Å gå rundt grøten når det gjelder integrering og samtidig stemple innvandrere, er en åpenbar avsporing og et selektivt fokus sammenlignet med andre store samfunnsutfordringer, som klimakrisen, forsvarspolitikk, handel og internasjonal politikk.

Jeg mener at innvandring er en prosess som har fulgt menneskeheten gjennom historien og som vil fortsette. I møte med denne virkeligheten bør Norge ta sitt menneskelige ansvar, både ved å hjelpe mennesker på flukt og ved å integrere deres kompetanse strategisk i samfunnet.

Innvandrere i Norge er allerede, til en viss grad, en del av samfunnet. Det er et felles ansvar å integrere og inkludere dem gjennom forutsigbare og treffsikre tiltak som sikter mot en helhetlig inkluderingspolitikk, med tidlige innsatsområder og målbare resultater over tid.

Når det hevdes at dagens innvandring har feilet, er dette et felles ansvar. Det er imidlertid åpenbart at vi ikke kan legge skylden på dem som ikke har fått tilpasset og tilstrekkelig integrering.

Innvandring er ikke et avvik fra normalen, men en del av menneskehetens historie og globale utvikling. Norge er en del av verden, og jeg mener at vi både har kapasitet og ansvar til å ta imot mennesker på flukt og integrere deres kompetanse i samfunnet. De som allerede er her, er en del av vårt felles ansvar. Fellesskapet bør derfor sikre en integreringspolitikk som er forutsigbar, treffsikker og målbar – ikke en politikk som skaper frykt, mistenkeliggjøring og polarisering.

Dersom integreringen ikke fungerer godt nok, er det et systemisk og politisk ansvar, ikke en karakterbrist hos dem som har kommet hit. Avslutningsvis: Innvandring er ikke en trussel, men en verdiinvestering i samfunnets fremtid. Norge blir sterkere når vi velger inkludering fremfor ekskludering.

Redigert 22.12.2025