Innvandringen er en investering, ikke en hindring

Når innvandringen uttrykkes som en trussel mot samfunnets etablerte strukturer, særlig når det gjelder kultur, verdier og økonomi, er det en realitetsavsporing.

I tillegg, når det debatteres om innvandring, ser vi ofte argumenter om belastning på samfunnet, at asylsøkere og innvandrere bringer parallellsamfunn, ungdomskriminalitet, og utfordringer med velferdsstaten.

Ved inngangen til 2025 utgjør 965.000 innvandrere og 230.000 norskfødte med innvandrerbakgrunn. Dette er 21,4 % innvandrerforeldre av befolkningen, som er en viktig ressurs som styrker Norge med mangfold og kompetanse.

Men dette må ikke være debattinnlegget som omtaler innvandring og innvandrere som fanger oss inn i en negativ fortelling. Innvandrere representerer en mulighet for økonomisk, sosial og kulturell utvikling dersom vi har viljen og evnen til å gjøre integrering riktig og målbar.

Innvandringen fyller et kritisk hull i arbeidsmarkedet

Innvandringen fyller et kritisk hull i arbeidsmarkedet, nemlig helsevesenet, byggebransjen og annet kritiske samfunnsarbeid. Når det gjelder kriminalitet, er dette et tema mer knyttet til sosioøkonomiske forhold som ikke kan generaliseres.

Kriminalitetsbildet vi ser nå i Norge viser felles utfordringer på lik linje med andre utfordringer som preger oss nå. Imidlertid er politisk retorikk og negative omtaler om innvandring ikke en god løsning, men heller et uttrykk for mangelfull politisk vilje og fremhevelse av en eksklusiv politikk som vil koste oss mer.

Det som er nytt er at både de tradisjonelle borgerlige partiene og partiene på venstresiden, særlig Ap, vender seg mot innvandring og prøver å danne en ny popularitet blant visse velgere. Tradisjonelt sett er ytre borgerlige partier kjent for denne type populisme som skaper et negativt bilde av innvandrere i samfunnet, både som verdimessig og økonomisk belastning. Dessuten er dette tilfelle ikke bare i Norge, men også en rekke andre land, blant dem Storbritannia, hvor Labour truer med 20 års botid for å få permanent opphold, og i USA, som tvangsreturnerer innvandrere med Trump bak i styringsrattet.

Samtidig er de største byene i Storbritannia og USA styrt av politikere med innvandrerbakgrunn. Utfordringen er at denne innvandringsfiendtlige retorikken og handlekraften også har påvirket oss i Norge og mange andre land i den vestlige verden. Men det som gjør det mer spennende er at politikere fra partiet Venstre utvikler seg til et FrP-aktig sentrumsparti. 

Jeg mener at dette er feil plassering for et parti med liberale røtter. Særlig dersom vi tar i perspektiv hvordan den vestlige verden, inkludert USA, skulle se ut uten innvandring fra 1600-tallet frem til i dag.

Hvorfor har USA sitt eget lotteri for å innhente verdens beste hoder til sitt land? Finnes det land som har merkbar fremgang uten å innhente multikulturell kompetanse fra hele verden? Historien viser oss at imperier og tidligere sivilisasjoner som har vært flerkulturelle har eksistert lengre enn de med bare etnisk eller religiøs tilhørighet. USA som dagens ledende stormakt når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, velstand og økonomisk vekst er bygget opp av innvandrere fra hele verden. Derfor bør innvandring ikke omtales som en negativ trend, men som en mulighet til lykke som land og samfunn. 

Innvandring bør ikke omtales som en negativ trend, men som en mulighet til lykke som land og samfunn

Dersom vi ser forskjellene mellom utviklingsland og de utviklede land ser vi at de fleste u-land trenger arbeidskraft med mangfold og nyskapning. Europa generelt sett har vært heldig gjennom sin imperialisme, kolonialisme, og gjennom flyktningstrømninger og asylsøkere med tilgang til både kompetente og unge mennesker. Dette gir kontinentet evnen til å være verdens ledende kontinent, ikke bare gjennom tilgangen til verdens rikdom, men også verdens menneskelige ressurser. Innvandringen gir oss tilgang på unge mennesker som tilegner seg kunnskap og nye holdninger, som gjør at de kan raskt bli en del av et storsamfunn i kontinuerlig endring. 

Dette står i sterkt kontrast til flere andre land, f. eks. Kina og Russland, som må oppfordre egne borgere til å øke fødselstallene i møte med fremtidens demografiske utfordringer. Slike tiltak vil uansett ta 21 år før de gir effekt. Samtidig er både Kina og Russland økonomiske og militære motpoler til Vesten, noe som gir Europa og Norge behov for en stabil, bærekraftig og arbeidsfør befolkning. 

Innvanddring er fordelaktig

Innvandring kan dermed sees som en strategisk fordel, ikke en belastning. Kampen for og mot innvandring og mangfold er en tradisjonell kamp mellom liberale og tradisjonelle nasjonalistiske politiske krefter.

Nasjonalisme har røtter i kolonialisme, imperialisme og rasemessige ytringer. Disse to kreftene har kjempet for hver sin vei siden 2. verdenskrig. Men det vi ser nå er et annet bilde som viser oss at det er en knallhard kamp mellom disse kreftene om velgerne. Det som er åpenbart er at kampen ikke bare utfordrer etablerte partier, men også former en helt ny retning i noen partier. Å gå rundt grøten om integrering og sette merkelapp på innvandrere er en åpenbar avsporing, og selektiv fokus sammenliknet med andre samfunnsutfordringer, som klimakrisen, forsvarspolitikken, handel og internasjonal politikk. 

Jeg mener innvandring er en prosess hvor vi er med i andre deler av verden, som har vært en del av menneskers historie, og som vil fortsette. I møte med slike utfordringer bør Norge ta sitt menneskelige ansvar for å både hjelpe mennesker på flukt og strategisk integrere deres kompetanse i samfunnet.

Når det gjelder innvandrere i Norge er de allerede til en viss grad en del av samfunnet og det er et felles ansvar å både integrere og inkludere dem i samfunnet gjennom forutsigbare treffsikre tiltak, som sikter mot en helhetlig inkluderingspolitikk, som har tidlige tiltak og målbare effekter hvert år.

Når det referes til at dagens innvandring har feilet, så er det vårt felles ansvar, men åpenbart kan vi ikke skylde de som har ikke fått en tilpasset integrering.

Innvandring er ikke forskjell fra normalen, det er en del av menneskehetens historie og globale utfordringer. Norge er en del av verden og jeg mener at det vi har både kapasitet og ansvar til å ta imot mennesker på flukt og integrere deres kompetanse i samfunnet. De som er allerede her er del av vårt felles ansvar og jeg mener at fellesskapet bør sørge for en integreringsspolitikk som er forutsigbar, treffsikker og målbar, ikke en integreringspolitikk som skaper frykt, mistenkeliggjøring, frykt og grupperinger.

Om integreringen ikke fungerer godt nok, så er det et systemisk og politisk ansvar, ikke en karakterbrist hos de som kom hit. Tilslutt: Innvandring er ikke en trussel, det er en verdiinvestering i samfunnets fremtid. Norge blir sterkere når vi velger inkludering fremfor ekskludering.