Artikkelen «Emosjonell omsorgssvikt som grunnlag for omsorgsovertakelse», publisert i Kritisk juss nr. 4/2025, retter søkelyset mot et av de mest problematiske grunnlagene for inngrep i familielivet i Norge. Den avdekker ikke bare svakheter ved konkrete utredninger, men peker også på en mer grunnleggende systemutfordring: et barnevern og et rettssystem som i for stor grad baserer seg på skjønn, uten tilstrekkelig rettslig, metodisk og menneskerettslig kontroll.
Dette handler ikke om manglende vilje til å ivareta barn. Det handler om hvordan gode intensjoner kan få alvorlige skadevirkninger når systemet ikke evner å forvalte sitt eget mandat.
Emosjonell omsorgssvikt – et uklart rettslig grunnlag
Emosjonell omsorgssvikt skiller seg grunnleggende fra klassisk omsorgssvikt. Den har ofte ingen synlige eller målbare tegn og er vanskelig å avgrense fra personlighetstrekk, kommunikasjonsformer, kulturelle uttrykk og midlertidige livsbelastninger. Likevel brukes dette grunnlaget hyppig i omsorgsovertakelsessaker – ofte oftere enn fysisk eller materiell omsorgssvikt.
Når et så inngripende tiltak som omsorgsovertakelse bygger på et så skjørt vurderingsgrunnlag, burde kravene til dokumentasjon, bevis og begrunnelse være desto strengere. I praksis er det ofte motsatt.
Når fag glir over i jus
Artikkelen viser hvordan psykologiske teorier, særlig knyttet til tilknytning og mentalisering, ofte får en normativ funksjon i vurderingen av foreldres omsorgsevne. Teoriene brukes ikke bare som analytiske verktøy, men som målestokk for hva som anses som «tilstrekkelig» foreldrefungering.
Problemet oppstår når:
-
teoriene anvendes standardisert og løsrevet fra kontekst
-
individuelle, sosiale og kulturelle forhold tones ned
-
sakkyndige trekker konklusjoner som i realiteten er rettslige
Når domstoler og forvaltning i begrenset grad etterprøver dette faglige grunnlaget, oppstår en rolleblanding der sakkyndige i praksis får avgjørende innflytelse over rettens vurdering. Psykologisk skjønn risikerer da å erstatte juridisk bevisvurdering og rettsanvendelse.
Kultur, språk og sosial kapital
Artikkelen peker på at vurderinger av emosjonell omsorgssvikt særlig rammer minoritetsfamilier og foreldre med lavt språknivå eller begrensede kognitive ressurser. Dette samsvarer med både forskning og gjentatt tilsynskritikk.
Omsorg uttrykkes ulikt i ulike kulturer. Emosjonell tilgjengelighet, kommunikasjon og foreldreroller varierer betydelig. Likevel vurderes foreldre ofte opp mot implisitte norske middelklasseidealer for refleksjon, verbalitet og emosjonelt uttrykk.
Når slike normer ikke synliggjøres og problematiseres, blir konsekvensen at:
-
kulturelle forskjeller tolkes som mangler
-
språklige utfordringer forstås som emosjonell distanse
-
sosial og kulturell kapital får avgjørende betydning for rettslig utfall
Dette er uforenlig med grunnleggende prinsipper om likhet og rettssikkerhet.
Skjønn uten motmakt
Både barneloven og barnevernsloven gir betydelig rom for skjønn. Skjønn er nødvendig, men forutsetter sterke rettssikkerhetsgarantier. Artikkelen viser hvordan disse garantiene ofte ikke fungerer etter hensikten.
Forvaltningslovens krav til utredning, begrunnelse og kontradiksjon etterleves ikke alltid i tilstrekkelig grad. Det skilles for svakt mellom:
-
dokumenterte fakta
-
faglige tolkninger
-
risikoantakelser
-
rettslige vurderinger
Når dette skillet viskes ut, blir det vanskelig for foreldre å imøtegå vurderingene, og for domstolene å føre reell kontroll.
Tilbakeføring – plikten som forsvinner
Artikkelen må også forstås i lys av den omfattende menneskerettslige kritikken Norge har mottatt for manglende fokus på tilbakeføring. Den europeiske menneskerettsdomstolen har vært tydelig på at omsorgsovertakelser som hovedregel skal være midlertidige, og at staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for gjenforening.
Likevel viser både praksis og forskning at tilbakeføring ofte ikke er et reelt mål. Samvær begrenses, tiltak rettes i liten grad mot foreldrenes utviklingspotensial, og tid i fosterhjem brukes etter hvert som argument mot gjenforening. Slik blir midlertidige inngrep gradvis permanente – ikke gjennom et eksplisitt rettslig valg, men gjennom prosess.
Når barnets beste tømmes for innhold
Det mest alvorlige er at «barnets beste» i slike saker risikerer å bli et retorisk sluttpunkt fremfor et rettslig utgangspunkt. I stedet for å fungere som et prinsipp som krever grundig begrunnelse, proporsjonalitet og kontinuerlig vurdering, brukes det ofte til å legitimere beslutninger som i realiteten bygger på uavklarte antakelser.
Et system som ikke evner å håndtere sitt eget skjønn, som ikke korrigerer seg selv i møte med kunnskapsbasert kritikk, og som ikke tar menneskerettslige forpliktelser på alvor, risikerer å påføre barn nettopp den skaden det er ment å forhindre: tap av relasjoner, identitet og tilhørighet.
Avslutning
Artikkelen dokumenterer ikke enkeltstående feil, men strukturelle svakheter. Den viser hvordan manglende metodisk presisjon, svak rettslig etterprøving og utilstrekkelig fokus på tilbakeføring kan føre til alvorlige inngrep i barns og familiers liv uten tilstrekkelig rettslig grunnlag.
Barnets beste er ikke et slagord. Det er et rettslig og etisk ansvar. Og ansvar forutsetter systemer som tåler kritikk, etterprøving og korrigering.
