Når basarene stenger i Teheran

Det som nå skjer i Irans største byer blir ofte forklart som nok en runde med økonomisk misnøye eller politisk uro. Men enkelte tegn peker i en helt annen retning – og de er vanskeligere å overse enn mange vil innrømme.

Det som nå utspiller seg i Iran er ikke isolerte protester eller spontane utbrudd. Det er et landsomfattende opprør som treffer selve ryggraden i regimets makt – og det skjer ikke minst i basarene.

Når basarene stenger i Teheran, Mashhad, Kermanshah, Karaj, Hamedan og en rekke andre byer, har det stor politisk sprengkraft. Historisk har basarene vært en økonomisk og sosial bærebjelke i Iran. Når handelsstanden – som lever av forutsigbarhet og stabilitet – velger streik og åpen konfrontasjon med makten, er det fordi situasjonen oppleves som uutholdelig.

Slagord uten rom for tolkning

Slagordene som ropes i basarene og i gatene etterlater lite rom for fortolkning:

«Dette er blodets år – Khamenei skal styrtes»
«Død over undertrykkeren, enten han er sjah eller leder»
«Verken krone eller turban»

Dette er ikke et opprør mot enkeltpersoner, men mot hele herskermodellen

Dette er avgjørende. Protestene handler ikke bare om økonomisk nød, inflasjon eller korrupsjon – selv om disse problemene er ekstreme. De handler om et folk som eksplisitt avviser hele ideen om autoritært styre.

En bredere mobilisering

Samtidig som basarene reiser seg, ser vi studenter i universitetsområder, ungdom i boligstrøk, lastebilsjåfører og arbeidere som gir sin støtte. Regimet svarer med tåregass, batonger, skarpe skudd og massearrestasjoner. Likevel sprer opprøret seg videre.

Dette er ikke et isolert sosialt fenomen, men en bred mobilisering på tvers av samfunnsgrupper – noe som historisk har vært avgjørende i Irans politiske omveltninger.

Det falske valget

Altfor ofte fremstilles situasjonen som et valg mellom dagens teokratiske diktatur og en tilbakevending til monarkiet. Dette er et falskt valg – og et valg iranerne selv allerede har forkastet, høyt og tydelig, inne i Iran, med stor personlig risiko.

Basarene har erfart både religiøst og arvelig diktatur. Nettopp derfor er budskapet derfra så klart: Iran trenger ikke en ny hersker, men et demokratisk system basert på frie valg, maktfordeling og folkets suverenitet.

Hva iranerne faktisk sier

Når vi i Norge og Europa sier at vi støtter det iranske folk, må vi også lytte til det de faktisk uttrykker. Basar-opprørene viser at dette er en nasjonal bevegelse – ikke et eksilfenomen og ikke et rop etter en «sterk mann».

Iranerne ber ikke om en ny diktator.
De gjør opprør mot selve herskermodellen.

Som Maryam Rajavi har formulert det:
«Iranerne kjemper ikke for å bytte én diktator med en annen, men for frihet, demokrati og folkets suverenitet.»