Foto: Privat
Debatten om Høyres forslag om en borgerkontrakt for nyankomne flyktninger har fått mye oppmerksomhet. Majoran Vivekananthans kommentar i Utrop kritiserer forslaget for å være strengt og moraliserende, og han har rett i mye. Men kritikken er samtidig overfladisk og ubalansert. Den reduserer et systemisk problem til et spørsmål om Høyres moral, og overser at alle partier – store som små – bidrar til et integreringssystem som i praksis ikke fungerer.
Flyktninger fremstilles som passive mottakere, Høyre som hovedskyldig og integrering som et rent verdipolitisk spørsmål. Men realiteten er langt mer alvorlig: Det er selve politikken, på tvers av partigrenser, som svikter dem som trenger mest støtte.
Alle partier har et ansvar
La meg være tydelig: Jeg er kritisk til Høyres borgerkontrakt. Men jeg er like kritisk til Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG, Rødt og småpartier som hevder å ha løsninger.
Arbeiderpartiet snakker om inkludering, men kutter boligstøtte og lar kommuner mangle ressurser til individuell oppfølging. SV løfter rettigheter, men aksepterer språkopplæring som er fragmentert og utilstrekkelig. Sp og MDG lover tiltak i byråkratiske vendinger, men uten målbare resultater for mennesker som står i krysspress mellom krav og manglende ressurser. Småpartiene snakker varmt om mangfold, men mangler vilje eller kraft til å endre systemene som faktisk svikter.
Problemet er ikke ett parti – problemet er et system som svikter uansett hvem som styrer
Krav uten støtte er straff
Vivekananthan har rett i at Høyre gjør integrering til moralpolitikk. Men hans egen kritikk blir også symbolpolitikk. Den overser at flyktninger, funksjonshemmede, unge uten nettverk og mennesker med traumer faller gjennom hullene i systemet – uavhengig av politisk farge.
Å kritisere Høyre er enkelt. Det vanskelige – og nødvendige – er å erkjenne at ingen partier har bygget politikk som faktisk fungerer i praksis. Resultatet er alltid det samme: De som har minst å stille opp med, taper.
Når systemet straffer de sårbare
Jeg kan si dette med autoritet fordi jeg selv lever med funksjonsnedsettelse og har erfart hvordan byråkratiet straffer dem som trenger mest støtte. Når staten stiller krav uten at språk, bolig, arbeid og helsehjelp følger med, blir politikken brutal.
Dette gjelder flyktninger som har opplevd krig og traumer, unge med psykiske lidelser, mennesker med funksjonsnedsettelser, tidligere barnevernsbarn – alle som lever i marginalisering.
Krav uten tilgjengelige verktøy er ikke politikk – det er straff
Flyktninger vil – men får ikke sjansen
En annen blindflekk i debatten er forestillingen om flyktninger som passive. De fleste ønsker å bidra, lære språk, jobbe og delta. Men politikken gir dem ikke reelle muligheter.
Når sanksjoner, kontrakter og rapporteringskrav kombineres med fragmenterte støtteordninger, skapes skyld, frustrasjon og utenforskap. Her bommer både Høyre og Vivekananthan. Ansvar kan ikke ensidig legges på individet, men det kan heller ikke ignoreres.
Gjensidighet uten ressurser er en illusjon
Alle partier snakker om ansvar og gjensidighet. I praksis er dette tomme ord. Når kommunene mangler midler til individuell oppfølging, når NAV ikke koordinerer med helsevesen og arbeidsgivere, og når språkopplæringen er utilstrekkelig, er det individet som bærer konsekvensene – ikke politikerne.
Dette gjelder Høyre, Ap, SV, Sp, MDG og alle andre partier på Stortinget i ulik grad. Ingen har bygget et system som faktisk fungerer for dem som trenger det mest.
Når systemene svikter, er det alltid individet som betaler prisen
Hva som faktisk virker
Integrering krever mer enn kontrakter og krav. Det krever funksjonelle systemer:
-
Tidlig helsekartlegging og psykologisk støtte
-
Tilpasset og intensiv språkopplæring
-
Koordinerte tiltak mellom NAV, kommuner og arbeidsgivere
-
Trygge og tilgjengelige boliger
-
Jobbtilbud og arbeidstrening som faktisk kan nås
-
Kommuner med kompetanse og ressurser til å veilede – ikke overvåke
Dette er ikke radikalt. Det er realistisk politikk som virker. Problemet er at norsk politikk på tvers av partier ikke leverer dette.
Integrering er en relasjon – ikke en kontrakt
Hvis norsk integreringspolitikk skal lykkes, må vi ta et oppgjør med alle partiers svikt. Krav må møtes med muligheter. Ansvar må følges av ressurser. Individets vilje må matches av statens evne.
Integrering er ikke en kontrakt. Det er en relasjon mellom menneske og samfunn. Når staten krever tilpasning, må den også levere tilgjengelighet, verdighet og tid.
Integrering er ikke en kontrakt – det er en relasjon mellom menneske og samfunn
Uten dette spiller det ingen rolle hvem som styrer. Politikken mislykkes, mennesker faller utenfor, og debatten reduseres til symboler fremfor løsninger. Norsk politikk trenger mer enn kontrakter. Den trenger systemer som faktisk ser mennesket bak papiret.
