Trumps ord ga håp til demonstrantene i Iran – men ingen beskyttelse

Siavash Shirzadeh var en ung mann fra den kurdiske byen Bukan. I januar dro han til Teheran for å delta i demonstrasjonene mot regimet. Han trodde på ordene som kom fra verdens mektigste politiske leder, Donald Trump: Help is on its way

Han kom aldri hjem.

Ifølge kilder i opposisjonen ble Siavash drept av Revolusjonsgarden. Som tusenvis av andre unge iranere betalte han prisen for et håp som ble tent uten at noen sto klare til å beskytte dem. Historien er en påminnelse om noe det internasjonale samfunnet altfor ofte overser: Ord fra stormakter kan få alvorlige konsekvenser.

Retorikk uten sikkerhetsnett

I midten av januar oppfordret Trump demonstranter i Iran til å fortsette protestene. På Truth Social skrev han at «hjelpen er på vei» og ba folk om å «ta over institusjonene». For mange lød dette som en tydelig støtteerklæring til et folk som i tiår har kjempet for frihet.

I et autoritært system kan slike budskap også fungere som oppildning uten sikkerhetsnett. Det må understrekes: Ansvaret for drapene ligger hos regimet i Teheran. Det er iranske sikkerhetsstyrker som skyter demonstranter og fengsler ungdom.

Samtidig kan signaler fra verdens mektigste land påvirke risikovurderingene til mennesker som allerede lever under ekstremt press. Når håp om internasjonal støtte bygges opp uten at det finnes en tydelig strategi eller reell beskyttelse, kan konsekvensene bli dramatiske.

Trump avlyste også møter med iranske myndigheter inntil volden stoppet, samtidig som USA styrket sin militære tilstedeværelse i regionen. Dette bidro til et inntrykk av at Washington beveget seg mot en mer direkte konfrontasjon med regimet.

Kort tid etter takket han iranske myndigheter for å ha avlyst planlagte henrettelser og sa at han «respekterte» beslutningen. Samtidig fortsatte rapporter om dødelig maktbruk mot demonstranter. Slike signaler kan skape forvirring og svekke tilliten blant dem som håper på støtte.

En generasjon betaler prisen

Protestene som har preget Iran siden slutten av desember, er drevet av politisk frustrasjon, økonomisk krise og krav om slutt på systematisk undertrykkelse. Regimets svar har vært massivt og brutalt.

Iranske myndigheter har selv rapportert høye dødstall. Menneskerettighetsorganisasjoner som HRANA har meldt om flere tusen drepte og advarer om at det reelle tallet kan være høyere. Uavhengig verifisering er vanskelig, blant annet fordi myndighetene har begrenset tilgangen til informasjon.

Mange av demonstrantene var unge og politisk uerfarne. De gikk ut i gatene med mot og idealisme, men uten erfaring med hvor brutalt et presset regime kan slå tilbake. For flere ble håpet om internasjonal støtte – særlig fra USA – en viktig motivasjon.

Fra oppildning til diplomati

Mens volden fortsatt pågår, har Washington beveget seg fra oppildnende retorikk til diplomatiske samtaler med Teheran.

Barry Rosen, en av de amerikanske diplomatene som ble holdt som gisler i Iran fra 1979 til 1981, har skrevet at USA må møte forhandlingene med «klarhet og åpenhet». Han peker på et grunnleggende paradoks: Washington sier de ønsker begrensninger på Irans atomprogram og ansvarliggjøring av regimet for angrep på demonstranter. Teheran fokuserer primært på opphevelse av økonomiske sanksjoner.

Forventningene om en gjennomgripende løsning er lave. Mange ser møtene først og fremst som et forsøk på å unngå direkte militær konfrontasjon, ikke som en vei mot rettferdighet for ofrene.

Rosen har også pekt på at iranere som under massakrene ba USA om hjelp, nå kan føle seg sviktet når retorikken erstattes av diplomati, samtidig som undertrykkelsen fortsetter. Han viser til at alternative virkemidler kunne vært vurdert, som koordinert diplomatisk press, tydeligere fordømmelse i FN og støtte til kommunikasjon da myndighetene stengte internett.

Ord kan få konsekvenser

Siavash Shirzadeh tok en selfie under demonstrasjonen. I øynene hans kan man se tåregassen. Ifølge familien skal han ha sagt:

– Trump har lovet at vi ikke vil bli stående alene.

Han ble stående alene.

Iran står i dag midt i en humanitær og moralsk krise. Tusenvis er drept, mange flere fengslet, og en hel generasjon lever med traumer. Trumps uttalelser til demonstrantene viser hvordan politiske budskap kan skape forventninger uten at det finnes en plan for oppfølging.

Ansvaret for volden ligger hos regimet. Men når stormakter taler, lytter mennesker som risikerer livet. Derfor må ord veies med samme alvor som handlinger.