Balochistan, Pakistans største provins, har i flere tiår vært preget av konflikt, asymmetrisk maktfordeling og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Den siste tiden har situasjonen eskalert. Tvungne forsvinninger har økt – også blant kvinner – og fredelige menneskerettighetsforkjempere kriminaliseres systematisk.
Utviklingen må forstås både i lys av interne maktstrukturer og av den økte internasjonale oppmerksomheten rundt provinsen.
Internasjonal anerkjennelse – og statlig motreaksjon
Når en menneskerettighetsforkjemper mottar internasjonal pris og samtidig møter rettsforfølgelse hjemme, oppstår et tydelig spenningsforhold mellom sivilsamfunnets dokumentasjon og statens diplomatiske narrativ.
Fengsling av journalister og innsnevring av sivilt rom
Parallelt har flere profilerte stemmer blitt fengslet.
Iman Mazari og hennes ektemann Hadi Ali Chatta er begge menneskerettighetsadvokater som har dokumentert tvungne forsvinninger og overgrep i Balochistan, sitter fengslet. Det samme gjelder aktivisten Hadi Chatha, som har arbeidet med å løfte minoriteters situasjon og styrke sivilsamfunnets stemmer.
Fengslingene fremstår som del av et bredere mønster der staten retter seg mot personer som utfordrer den offisielle fremstillingen av sikkerhetssituasjonen.
Et politisk system som responderer på kritikk med kriminalisering, risikerer å svekke sin egen legitimitet.
Delegasjonen til Norge: Representasjon eller narrativkontroll?
Mellom 15. og 17. februar 2026 besøkte en delegasjon fra Balochistan Norge, under Pakistans ambassades regi.
Delegasjonen ble ledet av tidligere midlertidig statsminister Anwar Ul Haq Kakar og besto av senator Danesh Kumar og Saleem Ahmad Khosa. Bugti er formelt Chief Minister i Balochistan, men kunne ikke delta.
Balochistanen provinsen har historisk vært preget av militærets strukturelle dominans. Kakar opererte tett med sikkerhetsetablissementet under sin periode som midlertidig statsminister. Delegasjonens sammensetning kan derfor tolkes som uttrykk for et statlig narrativapparat snarere enn en bred representasjon av sivilsamfunnet i Balochistan.
Spørsmålet for internasjonale aktører er ikke bare hvem de møter – men hvilken struktur disse representerer.
Rettssystem under press
Samtidig rapporteres det om alvorlige utfordringer i rettssystemet.
Ledelsen i Baloch Yakjehti Committee og Dr. Mahrang Baloch har pekt på partiske prosesser i antiterror-domstolen, inkludert fiendtlig opptreden fra dommere og manglende vilje til å overføre saken til annen instans til tross for habilitetsinnsigelser.
I tillegg har høyesterett reservert avgjørelser i kausjonssaker i flere måneder uten domsavsigelse.
Når rettslige avgjørelser som berører personlig frihet utsettes uten forklaring, svekkes tilliten til domstolenes uavhengighet og rettsstatens grunnprinsipper.
Den bredere nasjonale konteksten
Utviklingen i Balochistan kan ikke sees isolert.
Arrestasjonen og fengslingen av tidligere statsminister Imran Khan, kombinert med omfattende mediesensur, blokkering av digitale plattformer og rettslige tiltak mot politiske motstandere, har bidratt til økt polarisering og institusjonell ustabilitet i Pakistan.
Kritikk av militæret og sikkerhetsapparatet møtes i økende grad med rettslige reaksjoner. Journalister rapporterer om press og selvsensur.
Summen av disse utviklingstrekkene peker mot:
-
konsentrasjon av makt hos sikkerhetsetablissementet
-
svekkelse av sivile institusjoner
-
innsnevring av det demokratiske rommet
Balochistan fungerer i denne sammenheng som et forstørrelsesglass: praksiser som først brukes i perifere og konfliktpregede regioner, tenderer til å normaliseres nasjonalt.
Mot systemisk krise?
Et politisk system som møter kritikk med forsinkede rettsavgjørelser, økt sensur og kriminalisering av aktivister, risikerer ikke bare internasjonal isolasjon – men også intern destabilisering.
Økonomisk press, politisk fragmentering og svekket institusjonell legitimitet skaper en skjør situasjon.
Uten reell rettssikkerhet, uavhengige institusjoner og et åpent sivilt rom vil Pakistan bevege seg dypere inn i autoritær konsolidering. Historien viser at slike utviklingsbaner sjelden ender i stabilitet – de ender i systemisk krise.
