Når folkeretten viker for regimespørsmålet

Når ulovlig militærmakt legitimeres uten et tydelig rettsgrunnlag og uten respekt for etiske prinsipper, normaliseres samtidig et premiss om at stormakter kan omgå nasjoners suverenitet for å omforme politiske ordninger i det globale sør.

Det er derfor nødvendig å presisere hva som faktisk forsvares: en normativ logikk med vidtrekkende konsekvenser.

Samtidig må vi skjelne mellom legitim avsky mot et undertrykkende teokratisk regime – og legitimering av brutal militærmakt.

Militære mål treffer sjelden bare militære mål. Sivile dør. Det er ikke en uheldig bivirkning, men en forutsigbar konsekvens.

En gammel imperial logikk

De som forsvarer USAs og Israels angrep på Iran bør stille seg et grunnleggende spørsmål: Forstår de hva de faktisk forsvarer?

Ikke bare dette angrepet, men logikken det hviler på – at stormakter kan slå til mot en suveren stat uten folkerettslig grunnlag, og at dette skal normaliseres som akseptabelt for å felle et sittende regime.

Sett i et dekolonialt perspektiv er dette ikke et brudd med kolonialismens historie, men snarere en videreføring av den. Forestillingen om at «siviliserte makter» har rett til å intervenere, straffe og omforme stater i det globale sør har aldri forsvunnet.

Hvilken verden bygger vi når vi aksepterer dette premisset?

Hatets farlige logikk

Det er viktig å erkjenne noe annet: Mange som jubler over angrepene bærer på et sterkt hat mot regimet i Iran. Det hatet er forståelig.

Et teokratisk regime som fengsler, torturerer og henretter egne borgere fortjener ingen moralsk beskyttelse. Det er et regime som undergraver menneskers eksistensgrunnlag og muligheten til å leve frie liv.

Motstanden mot regimet har derfor vært intens – særlig blant kvinner og unge.

Men et hat som blir totaliserende mister evnen til å skille mellom regimet og folket.

Når fienden gjøres helt svart, absorberes alt: menneskene som lever under regimet, historien og kulturen som strekker seg tusenvis av år tilbake.

Da blir også sivile tap lettere å akseptere.

Når fienden gjøres helsvart, blir også sivile tap tålelige

Den etiske testen

Hvis vi applauderer et folkerettslig ulovlig angrep som dreper uskyldige mennesker, må vi spørre oss selv hvor langt vi er villige til å gå i å forsvare denne logikken.

Hva om et av disse ansiktene tilhørte vårt eget barn? Ville entusiasmen da holdt seg?

Den privilegerte distansen som gjør det lett å akseptere andres tap, forsvinner når tapet blir vårt eget.

Dette er en etisk lakmustest.

Når vi først godtar at et mål kan legitimere brudd på folkeretten, setter vi en presedens vi ikke kan kontrollere

Lærdommen fra Libya

Historien viser også hvor farlig denne logikken kan være.

Krigen i Libya i 2011 illustrerer dette tydelig. NATO-intervensjonen ble presentert som en humanitær operasjon for å beskytte sivile. Resultatet ble et regimeskifte, men også et maktvakuum som førte til borgerkrig, slavemarkeder og spredning av våpen til militante grupper i hele Sahel-regionen.

Befolkningen i Libya er fortsatt langt fra den friheten som ble lovet.

Eksempelet viser ikke bare at voldelige regimeskifter ofte mislykkes. Det viser også hvordan narrativet som legitimerer slike intervensjoner gradvis normaliseres og brukes i stadig nye konflikter.

Irak brukes til å begrunne Libya. Libya brukes til å begrunne nye intervensjoner.

Den kumulative effekten er ikke bare regional ustabilitet. Den er en gradvis erosjon av det rammeverket som siden andre verdenskrig har hatt som mål å begrense stormaktenes overgrep mot svakere stater.

Forandring må komme innenfra

Det iranske folket fortjener reell selvbestemmelse – ikke en ny form for kolonialistisk avhengighet forkledd som frigjøring.

Historisk har varige politiske forandringer vokst frem innenfra: gjennom sivilt mot, kulturell motstand og generasjoner som gradvis utvider rommet for frihet.

Bombetokter kan ødelegge strukturer og styrte tyranner, men de bygger ikke samfunn.

Det som får rom til å vokse frem organisk er menneskers egne livsprosesser, fortellinger og valg.

Det iranske sivilsamfunnet er ikke avmektig. Kvinner som tar av seg sløret i offentligheten, advokater som forsvarer politiske dissidenter, kunstnere, forfattere og filmskapere er bærere av en legitim motstand som ingen ekstern makt kan erstatte.

Å tro at denne transformasjonen kan initieres gjennom vestlig militærmakt er ikke solidaritet.

Det er en ny versjon av den samme paternalistiske logikken som har begrunnet imperial ekspansjon i mer enn to hundre år.

Ikke stå i veien

Det iranske folkets fremtid kan ikke avgjøres gjennom bomber og militære operasjoner.

Den må formes av dem selv.

Vår oppgave er ikke å bestemme retningen for deres kamp – men å sørge for at vi ikke står i veien for den.