Foto: Illustrasjonsfoto
Saken om Sandra Vanessa Borhaug, som er blitt adoptert av sin egen biologiske mor, beskrives som historisk. Men bak den rørende gjenforeningen skjuler det seg en urovekkende sannhet: Det norske systemet mangler mekanismer for å håndtere adopsjoner som er bygget på feil grunnlag.
Nylig publiserte Utrop historien om Sandra Vanessa Borhaug og hennes biologiske mor, Cristina Inez Zuñiga. Det er en historie om utholdenhet og rettferdighet, men juridisk sett er den også et tegn på et system i krise.
For hva gjør man når en utenlandsadopsjon i ettertid viser seg å hvile på et tvilsomt fundament? I denne saken viser det seg at svaret ikke ligger i en rettferdig opphevelse av en feilaktig beslutning, men i en juridisk omvei.
En juridisk nødløsning
Det er viktig å være presis om hva som faktisk har skjedd. Norske myndigheter har ikke kjent den opprinnelige adopsjonen ugyldig. De har heller ikke opphevet den. I stedet har man måttet ty til en voksenadopsjon, der den biologiske moren adopterer sin egen voksne datter for å gjenopprette det juridiske slektskapet.
At denne prosessen tok to år, og at myndighetene først hevdet at det ikke fantes lovhjemmel, sier mye om hvor uklart regelverket er. Det var først etter omfattende dialog med jurister i Barne- og familiedepartementet at man fant en juridisk løsning som gjorde dette mulig.
Dette er ikke en seier for rettssikkerheten. Det er en nødløsning i mangel på et fungerende system
Rettsløse adopterte
Internasjonale adopsjoner skal i utgangspunktet være endelige, av hensyn til barnets beste. Men dette prinsippet blir problematisk når det i ettertid oppstår alvorlig tvil om adopsjonens lovlighet – for eksempel i saker der biologiske foreldre aldri har gitt et reelt samtykke.
I dag er realiteten at norske myndigheter i praksis ikke kan prøve slike spørsmål dersom adopsjonen er besluttet i opprinnelseslandet. For den adopterte betyr dette at man står uten reelle rettsmidler i Norge, selv om man kan dokumentere at adopsjonen skjedde på falske premisser.
Systemet må endres
Saken viser at rettferdighet i dag i stor grad er forbeholdt dem som har ressurser til å kjempe en lang juridisk kamp. Barn og unge som oppdager alvorlige feil i sin egen adopsjonshistorie, har fortsatt ingen reell mulighet til å få saken sin prøvd i Norge.
Vi kan ikke fortsette å basere rettssikkerheten til adopterte på kreative tolkninger av adopsjonsloven. Det pågående arbeidet til granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner må føre til mer enn en historisk gjennomgang – det må resultere i konkrete lovendringer.
Hvis historien til Sandra Vanessa Borhaug skal få virkelig betydning, kan den ikke stå igjen som et enkeltstående unntak. Den må bli startskuddet for en bredere debatt om hvordan vi sikrer rettighetene til alle dem som har fått livene sine definert av et system som ikke tåler at sannheten kommer frem.
