I sin kommentar 4. juni argumenterer Utrop-redaktør Majoran Vivekananthan for at et eventuelt forbud mot ansiktstildekking må begrunnes i universelle prinsipper som sikkerhet og åpenhet, ikke i islam.
Men hvem snakker på vegne av kvinnene som presses til å bruke nikab?
De har bokstavelig talt ingen stemme i offentligheten. Likevel vet vi at de finnes.
Derfor fremstår det som utilstrekkelig å redusere debatten til spørsmål om religionsnøytralitet og prinsipielle definisjoner. Vi kan ikke gjemme oss bak akademiske formuleringer når kvinner i Norge opplever begrensninger i sin frihet.
Den usynlige kontrollen
Mens samfunnsdebattanter diskuterer begreper og prinsipper på trygg avstand, lever noen kvinner med konsekvensene av negativ sosial kontroll hver eneste dag.
For ti år siden møtte jeg min første pakistanske venninne på norskkurs. I dag er hun mor til to små jenter. Hun bruker aldri vestlige klær.
Forklaringen hennes er enkel:
– Mannen min liker det ikke.
Hun legger alltid til at han er snill. Likevel er det ikke hun som bestemmer hvordan hun skal kle seg.
Som venn gjør det vondt å være vitne til. Dette er en stille form for kontroll som gradvis begrenser friheten hennes.
Mange ønsker å fremstille slike historier som enkelttilfeller. Det er de ikke.
I enkelte miljøer lever kvinner under et konstant sosialt press der sladder, sanksjoner og æresnormer regulerer hvordan de skal opptre, kle seg og bevege seg i det offentlige rom. For noen er ansiktsdekkende plagg ikke et fritt valg, men en forventning de må innfri for å unngå reaksjoner fra familie eller nærmiljø.
«De kvinnene som presses til å bære nikab, er ofte de som sjelden blir hørt i den offentlige debatten.»
Når debatten begrenses til spørsmål om kommunikasjon eller ansiktets betydning i offentligheten, risikerer vi å overse kvinnene som faktisk lever med denne kontrollen.
Erfaringene fra Frankrike
Frankrike har innført restriksjoner mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har vurdert lovgivningen og kommet til at slike begrensninger kan være forenlige med menneskerettighetene.
Retten la blant annet vekt på hensynet til det som omtales som «å leve sammen» (le vivre ensemble).
Jeg er langt på vei enig i at et eventuelt forbud må begrunnes i universelle prinsipper som fellesskap, åpenhet og kommunikasjon.
Men debatten kan ikke stoppe der.
Hvis vi kun diskuterer juss og prinsipper, risikerer vi å overse den sosiale virkeligheten som mange kvinner står i.
Et viktig skritt fra Stortinget
Norge innførte nylig forbud mot søskenbarnekteskap fordi sammenhengen mellom slike ekteskap, tvang og negativ sosial kontroll ble vurdert som for alvorlig til å ignoreres.
Samtidig har politikerne i mange år vært tilbakeholdne med å ta stilling til nikab og burka.
Derfor er det positivt at et flertall på Stortinget, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, nå ønsker en kartlegging av bruken av nikab og burka i offentlige institusjoner.
Dette er et nødvendig første skritt.
Mangelen på kunnskap skyldes ikke nødvendigvis at problemstillingen er uvesentlig, men at miljøene ofte er små, lukkede og vanskelige å få innpass i.
Kartleggingen må derfor bli starten på en reell diskusjon om negativ sosial kontroll, ikke slutten på den.
Når avmakt blir normalisert
Det har over tid utviklet seg normer knyttet til kvinnelig ære og klesdrakt som bidrar til å begrense enkelte kvinners handlingsrom.
Jeg har opplevd at nikabkledde venninner blir urolige dersom jeg foreslår å besøke dem i vanlige norske klær. De frykter reaksjoner fra egne miljøer.
Når slike reaksjoner blir en del av hverdagen, er det vanskelig å snakke om reell valgfrihet.
Å vise til religionsfrihet alene løser ikke dette dilemmaet.
For mange handler nikab ikke bare om tro. Det handler også om sosial kontroll, isolasjon og begrensninger på personlig frihet.
«Hvis vi mener alvor med kampen mot negativ sosial kontroll, må vi også våge å diskutere nikabens rolle.»
Kartleggingen Stortinget nå har bedt om, er et viktig første steg. Men dersom målet er å bekjempe tvang og æresrelatert kontroll, må politikerne være villige til å følge kunnskapen dit den leder.
Foreslått uthevet sitat
– De kvinnene som presses til å bære nikab, er ofte de som sjelden blir hørt i den offentlige debatten.
Forslag til bildetekst
Forfatteren mener debatten om nikab ikke bare handler om religionsfrihet, men også om negativ sosial kontroll og kvinners reelle mulighet til å velge selv.
