– Jeg er veldig glad for at man har kommet til en enighet, sier den norsk-tamilske hjemmesykepleieren Vinusha Pathmasri til Utrop, som på sosiale medier har tatt opp blant annet manglende arbeidstøy på jobben.
Partene, bestående av arbeidsgiverorganisasjonen KS og arbeidstakerorganisasjonene Unio, LO, Akademikerne og YS, enige om at «myke», kvinnedominerte yrker skal få tilgang til arbeidstøy på lik linje med sine mannlige kolleger når det er behov for det: «Likestilling og likebehandling skal ivaretas ved behovsvurderingen», heter det.
Enigheten markerer et viktig gjennombrudd i en sak som lenge har skapt konflikt i mange av landets kommuner, ifølge Unio.
Arbeidstøy har nemlig vært et stridstema i en rekke kommuner i lang tid. Flere organisasjoner har påpekt at mannsdominerte yrker får det tøyet de trenger, mens det ikke har vært tilfelle i kvinnedominerte yrker som barnehagelærere og sykepleiere.
Ifølge avtalen er arbeidsgiver, altså kommunen, ansvarlig for at de ansatte får det arbeidstøyet som trenges. Klesgodtgjørelse over lønnsslippen er ikke lenger greit. I stedet skal arbeidsgiver kjøpe inn det man trenger av tøy for å kunne gjøre jobben. Arbeidstøyet skal også bidra til et forsvarlig arbeidsmiljø og at arbeidet kan utføres på en forsvarlig måte.
– Våre medlemmer får dekket det som er nødvendig av klær- og skotøy for å kunne utføre jobben i tråd med hvor arbeidet skal utføres, og i tråd med de værforhold som følger av årstidene, sier Kai Øivind Brenden, nestleder i Norsk Sykepleierforbund, til Unio.
Langvarig kamp
Ann Mari Milo Lorentzen, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, har i lang tid stått på for arbeidstøy-avtalen.
Ann Mari Milo Lorentzen, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, vil at alle landets kommunalt ansatte får det arbeidstøyet de trenger.
Foto : Stig Marlon Weston
– En rekke av våre medlemmer må reise mellom pasientene hver dag, uansett årstider og vær. Når arbeidsgiver da mener at tynne bomullsklær er tilfredsstillende, og at arbeidstaker selv må dekke varme klær, ytterklær og sko, for å tilpasse seg til været, da er det en grov forskjellsbehandling, sier hun til Unio.
– Nå gjelder det bare for alle å ta i bruk den nye protokollen, slik at alle landets kommunalt ansatte får det arbeidstøyet de trenger for å gjøre jobben sin.
Kjønnsdimensjonen blir faktisk fremhevet spesielt i en Fafo-rapport, spesielt understreket av tillitsvalgte:
Enkelte opplevde at ordningene ikke anerkjente den slitasjen og tilsmussingen av klær som kan oppstå i barnehager, skoler, bofellesskap med mer. Lederne mener at det i hovedsak er likebehandling på tvers av tjenesteområdene.
Fafo-rapporten viser at rundt åtte av ti kommuner lokale avtaler, men detaljnivået varierer fra konkrete kleslister til mer overordnede ordninger.Mange avtaler avgrenser hvem som får arbeidstøy, for eksempel etter stillingsprosent eller type arbeid. Samtidig er det også uenighet og misnøye med ordningene, særlig fra arbeidstakersiden, og rundt 40 prosent av de spurte ville ha endringer.
Nytter å kjempe for egne rettigheter
For Vinusha viser dette at det faktisk nytter å løfte utfordringene man står i.
– Jeg har selv tatt det opp flere ganger, både i sosiale medier og gjennom artikler. Slik jeg nå forstår det, er dette ikke en ny lov, men en avtale som fagforbundene har forhandlet frem. Den gir oss en tydeligere rett til arbeidstøy.
For henne betyr avtalen at arbeidsgiver faktisk har en plikt til å sørge for nødvendig arbeidstøy.
– For oss er ikke dette lenger noe man bare kan håpe på eller måtte forhandle om alene. Samtidig er det slik at det i praksis fortsatt er kommunen/arbeidsgiver som vurderer hva som regnes som «nødvendig» arbeidstøy. Derfor kan det fortsatt bli forskjeller i hvordan dette gjennomføres, og det kan være behov for å følge opp lokalt for å sikre at avtalen blir fulgt slik den er ment.
– Jeg mener fortsatt at dette burde være en selvfølge når man starter i for eksempel hjemmetjenesten eller på sykehus, på lik linje med mange andre yrker hvor arbeidstøy er standard. Vi har kommet et viktig steg videre, men det er fortsatt viktig å følge med på hvordan dette faktisk blir praktisert i hverdagen.
FAKTA
Arbeidstøy deles i regelverket inn i to hovedkategorier: alminnelige arbeidsklær (tjenesteklær) og personlig verneutstyr (PVU). Mens verneutstyr er lovpålagt for å sikre helse og sikkerhet, styres retten til vanlige arbeidsklær ofte av avtaler mellom arbeidsgiver og ansatt.
Arbeidsmiljøloven krever ikke direkte at arbeidsgiver dekker vanlige arbeidsklær, men de må dekke alt nødvendig personlig verneutstyr.
Ansatte i enkelte yrker, som renhold, bygg, skips- og verftsindustri, har lovmessig rett på arbeidstøy. Nylig er det også kommet enighet om at ansatte i kommunal eldreomsorg og barnehager kan kreve arbeidstøy.
