Foto: Foto: Thea Rabe / Røde Kors
Bak tall, journalnotater og vedtak tegnes et bilde av langvarig internering under fengselsliknende forhold, svak oppfølging av psykisk helse og bruk av tvang som kan sette grunnleggende menneskerettigheter under press.
Sivilombudets nye besøksrapport om Politiets utlendingsinternat på Trandum tegner et alvorlig bilde av hvordan mennesker holdes internert i Norge i påvente av uttransport eller identitetsavklaring. Ombudet besøkte internatet 23.–25. november 2025 og har i etterkant gjennomgått omfattende dokumentasjon om praksisen gjennom året.
Konklusjonen er oppsiktsvekkende tydelig: Det er fortsatt flere forhold ved Trandum som kan skape risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Det alvorlige i rapporten ligger ikke bare i enkelthendelser, men i mønsteret som trer fram. Internering er ikke straff, men en administrativ frihetsberøvelse. Likevel beskriver rapporten et internat med tydelig fengselspreg, omfattende nattinnlåsing, lite aktivitet, begrenset kontakt med omverdenen, mangelfull oppfølging av sårbare personer og en sikkerhetsavdeling som i flere tilfeller ser ut til å ha blitt brukt mot mennesker med store psykiske belastninger.
– Internatet har et klart fengselspreg og aktivitetstilbudet er svært begrenset. Forholdene er ikke tilrettelagt for lengre opphold, likevel ser vi at flere av de internerte har blitt værende der i mange måneder, sier sivilombud Hanne Harlem i en pressemelding.
Låses inne i 9,5 timer hver natt
Sivilombudet understreker at det har skjedd forbedringer siden forrige besøk i 2017. De internerte kan nå være ute av rommene store deler av dagen, og nattinnlåsingen er mindre omfattende enn før. Men rapporten slår samtidig fast at alle fortsatt låses inne på rommene i 9,5 timer hvert døgn, fra klokken 21.45 til 07.15.
Ombudet stiller spørsmål ved om dette er godt nok begrunnet. Når mennesker holdes frihetsberøvet uten å sone straff, skal forholdene i utgangspunktet ikke være mer fengselsliknende enn det som er strengt nødvendig. Likevel beskrives Trandum som et sted med høye gjerder og piggtråd, uniformerte ansatte, synlige maktmidler og avdelinger der bevegelsesfriheten fortsatt er sterkt begrenset.
Rapporten peker også på at de internerte i all hovedsak må oppholde seg på den avdelingen de er plassert i. Utover tid i aktivitetssenteret er det lite rom for variasjon. Uteområdene beskrives som asfalterte, inngjerdede og fattige på sanseinntrykk. Dette er forhold som i seg selv forsterker institusjonspreget.
Noen blir sittende i månedsvis
Trandum har plass til opp mot 200 internerte, men belegget har de siste årene ligget langt lavere. Under Sivilombudets besøk var det litt over 30 personer på internatet. De fleste internerte oppholder seg der i kort tid, men rapporten viser at en betydelig gruppe blir værende lenge.
I perioden fra 1. januar til 15. desember 2025 var det 147 innsettelser som varte mer enn tre uker, og 17 som varte mer enn tre måneder. Noen hadde opphold på fem til seks måneder. Det er særlig denne gruppen rapporten er bekymret for.
Sivilombudet fant at det nesten aldri ble satt inn spesielle tiltak for personer som ble sittende lenge. Det lave aktivitetstilbudet ble dermed ekstra belastende for dem som var der over tid. Flere ansatte viste til at det fantes rutiner for aktivitetsplaner ved lengre opphold, men i det omfattende materialet ombudet gjennomgikk, fant de bare få eksempler på at slike planer faktisk var laget.
Rapporten beskriver også tilfeller der internerte over tid ga uttrykk for at situasjonen opplevdes stadig mer belastende, uten at det ble etablert systematisk oppfølging. Dette er et gjennomgående tema i rapporten: at de alvorligste problemene ikke nødvendigvis skyldes én konkret beslutning, men fraværet av strukturert oppfølging over tid.
En monoton hverdag med lite aktivitet
Hverdagen ved internatet beskrives av både ansatte og internerte som monoton og kjedelig. De internerte har tilgang til fellesrom, kjøkken, TV, spill og bøker, og det er mulig å spille ball og sjakk ute. Røde Kors er til stede enkelte kvelder i uka, og internatet har et aktivitetssenter. Men dette senteret er bare tilgjengelig tre ganger i uka for hver fellesskapsavdeling, i 90 minutter hver gang.
Rapporten understreker at aktivitetssenteret er populært, men at tilbudet likevel er begrenset. I praksis betyr det at mange tilbringer store deler av dagene i en avdeling med få impulser og lite meningsfull aktivitet. Ombudet peker på at de ansatte samlet sett bidrar lite til aktivisering, og at det er uklart hvilke forventninger ledelsen faktisk har til dette arbeidet.
Når personer samtidig blir sittende i uker og måneder, øker belastningen ytterligere. Sivilombudet mener den lave graden av aktivisering gjør hverdagen spesielt tung for dem som er internert lenge.
Får fortsatt ikke bruke egne mobiltelefoner
Et annet sentralt funn gjelder kontakten med omverdenen. De internerte får fortsatt ikke bruke egne mobiltelefoner. I stedet må de benytte telefoner som står på avdelingene, og de får et begrenset antall minutter eller et beløpstak per uke. For personer med familie utenfor Europa betyr dette ofte at samtaletiden blir kortere fordi kostnadene er høyere.
Det finnes også PC-rom der de internerte kan bruke internett og ringetjenester som Skype, men tilgangen er avhengig av at avdelingen er bemannet. Rapporten påpeker at manglende adgang til egen mobiltelefon begrenser muligheten til å holde kontakt med familie og venner, særlig i ulike tidssoner, og at dette også kan ramme barns kontakt med foreldre som er internert.
Sivilombudet har tidligere anbefalt at internerte skal få bruke egne mobiltelefoner. I den nye rapporten gjentas kritikken. Kontakt med omverdenen handler ikke bare om trivsel, men om privatliv, familieliv og psykisk helse, i følge rapporten.
Delegasjoner fra andre land skaper ny bekymring
Rapporten tar også opp en annen praksis som har vært kritisert tidligere: at delegasjoner fra utenlandske myndigheter kommer til Trandum for å intervjue internerte i forbindelse med identitetsavklaring.
I materialet Sivilombudet gjennomgikk, fant de to slike tilfeller. I det ene tilfellet hadde den internerte kuttet seg i armen før framstillingen. Det var journalført at han nektet å la seg fremstille, men at ansatte til slutt fikk «overtalt» ham til å gå. Det fantes ingen opplysninger om at tolk eller advokat deltok.
Sivilombudet advarer om at slike framstillinger kan være særlig alvorlige når personen tidligere har søkt beskyttelse fra de samme myndighetene han eller hun nå stilles fram for. Da kan framstillingen i seg selv bidra til å skape et nytt beskyttelsesbehov.
I pressemeldingen sier Harlem:
– Det er derfor viktig at Politiets utlendingsenhet har klare retningslinjer for hvordan fremstillingene skal foregå, sier Harlem.
Journaler avslører hard språkbruk
Rapporten retter også skarp kritikk mot hvordan internerte blir omtalt og behandlet av ansatte. Flere internerte fortalte at de opplevde internatet som utrygt, og at ansatte kunne opptre frekt, aggressivt og respektløst. Noen fortalte at de ble ropt til, truet med sikkerhetsavdelingen eller møtt med hardhendt opptreden.
Dette ble ifølge Sivilombudet underbygget av journalnotater. Der beskrives internerte blant annet som å ha «drittungeoppførsel», å trenge «en sterk hånd» eller å ha fått «en solid dose voksenkjeft». Rapporten peker på at slike formuleringer ikke bare er problematiske i seg selv, men også sier noe om kulturen ved internatet.
Sivilombudet knytter dette til manglende opplæring og manglende felles faglig plattform. Transportledsagerne ved internatet har ulik bakgrunn, mange er ufaglærte, og det stilles ingen spesielle utdanningskrav for å få stillingen. Rapporten viser til at det er lite eller ingen systematisk opplæring i hvordan ansatte skal følge opp internerte i det daglige, eller i hvordan man møter mennesker med psykiske helseutfordringer, traumer eller selvmordstanker.
Dette får konsekvenser. Ombudet mener manglende opplæring og svake faglige fellesrammer ser ut til å ha bidratt til at mange internerte opplevde å bli behandlet respektløst. Det økte også risikoen for konflikt og bruk av tvang.
Tre unge internerte ble behandlet som voksne
Blant de mest alvorlige funnene i rapporten er behandlingen av tre unge internerte som etter en periode ble vurdert å være mindreårige. De skulle dermed ikke ha vært internert på et utlendingsinternat for voksne.
Likevel fant Sivilombudet lite i journalene som tydet på at de ble behandlet som mindreårige. Flere internerte fortalte dessuten at de tre ble behandlet hardhendt av ansatte. Rapporten beskriver at de kom i situasjoner som ansatte reagerte kraftig på, med kjefting og høy stemmebruk, og at det i to tilfeller ble brukt plassering i sikkerhetsavdelingen uten at det var tatt særlige hensyn til at de kunne være barn.
Dette er et av punktene der rapporten er klarest i sin kritikk. Behandlingen av de tre unge internerte framstår som særlig kritikkverdig, skriver Sivilombudet.
Mangelfull kartlegging av sårbarhet
Et grunnproblem som går igjen i rapporten, er at internatet mangler systematiske rutiner for å avdekke sårbarhet tidlig nok. Ved ankomst mottar internatet noe informasjon om den som skal interneres, men det framstår som tilfeldig hva slags opplysninger som faktisk følger personen inn i systemet.
Sivilombudet fant ingen rutiner for å innhente informasjon fra den internerte selv om forhold som kunne ha betydning for oppfølgingen. Det manglet blant annet rutinespørsmål som kunne avdekke psykisk sykdom eller selvmordsrisiko. Ombudet påpeker at det samme ble kritisert allerede etter besøket i 2015.
Denne svikten får følger videre i oppholdet. Rapporten viser at ansatte i mange tilfeller ikke visste at en internert hadde traumeerfaringer, torturbakgrunn eller selvmordsfare. Når slik kunnskap mangler, øker risikoen for at sårbare personer blir møtt med feil tiltak.
Selvmordstanker ble ikke fanget opp godt nok
Et av rapportens tyngste kapitler handler om psykisk helse, selvskading og selvmordsrisiko. Flere av dem som ble internert lenge, hadde psykiske helseutfordringer og selvmordstanker. Internatet hadde også registrert flere tilfeller av selvskading og selvmordsforsøk.
Likevel fant Sivilombudet gjennomgående mangelfull kartlegging og oppfølging av selvmordsrisiko, både fra internatet og helseavdelingen. Rapporten peker på at det ikke fantes rutiner for å kartlegge fare for selvskading eller selvmord underveis i oppholdet. Ansatte var dermed avhengige av at den internerte selv sa ifra, at andre instanser meldte fra, eller at kolleger oppdaget faresignaler og journalførte dem.
Sivilombudet beskriver dette som en åpenbar risiko for at internerte med selvmordsfare ikke blir fanget opp og ikke møtes med kunnskapsbaserte forebyggingstiltak som økt menneskelig kontakt, omsorg og aktivisering.
I ett tilfelle beskriver rapporten en internert som hadde vært på Trandum i fem måneder og over tid fått smertestillende uten at noen undersøkte om plagene kunne være knyttet til psykisk helse. Først etter nesten fire måneder klarte personen å gi uttrykk for selvmordstanker. Da var det fortsatt ikke gjennomført samtaler med tolk, og det fantes ingen tegn til spesiell oppfølging til tross for det lange oppholdet og den språklige isolasjonen.
Tolk ble brukt altfor lite
Språkproblemene forsterker mange av de andre svakhetene ved internatet. Rapporten er sterkt kritisk til den manglende bruken av tolk. Til tross for at de internerte nesten alltid har et annet morsmål enn norsk, og ofte mangler et felles språk med ansatte, ble det svært sjelden brukt tolk utover vedtak og kontakt med helsepersonell.
Det ble heller ikke brukt tolk ved ankomst. Flere ansatte brukte oversettelsesverktøy på private mobiler, men dette framstår ikke som noen forsvarlig erstatning for profesjonell tolking.
Sivilombudet peker på at kommunikasjon er helt avgjørende for å skape trygghet, forebygge misforståelser, avdekke sårbarhet og dempe konflikter. Når de ansatte og de internerte ikke har et felles språk, øker risikoen for utrygghet, frustrasjon og sinne. Rapporten viser også til flere situasjoner som kunne ha blitt løst annerledes dersom det hadde vært mulig å kommunisere bedre.
Sikkerhetsavdelingen brukes mot noen av de mest sårbare
Den mest inngripende delen av rapporten handler om sikkerhetsavdelingen og bruk av maktmidler. Her mener Sivilombudet at flere forhold er så alvorlige at de i seg selv kan skape risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Sikkerhetsavdelingen har åtte forsterkede celler og tre sikkerhetsceller. De internerte der er langt mer innelåst enn i fellesskapsavdelingene, og uteområdene beskrives som sterkt begrensede, med få sanseinntrykk og liten mulighet for meningsfull aktivitet.
Rapporten viser at mange av dem som ble plassert i sikkerhetsavdelingen, befant seg i en særlig sårbar situasjon. Noen var selvmordsnære, noen sultestreiket, noen hadde psykiske helseutfordringer eller traumeerfaringer. I flere tilfeller ble personer med slike behov flyttet til sikkerhetsavdelingen, selv om verken utformingen eller oppfølgingen der var egnet for å møte sårbarheten deres.
Dette er et av rapportens mest urovekkende funn: at tiltak som innebærer mer isolasjon og strengere kontroll, ser ut til å ha blitt brukt overfor personer som i stedet hadde behov for mer omsorg, tettere oppfølging og menneskelig kontakt.
Glattcelle i betong med plastmadrass på gulvet
Sikkerhetscellene ved Trandum beskrives som glattceller i betong, i all hovedsak utformet som sikkerhetsceller i høysikkerhetsfengsler. De er uten møbler. Den internerte har bare en plastmadrass på gulvet. Toalettet er et hull i gulvet uten skjerming. Det er ikke tilgang til rennende vann for å vaske seg etter toalettbesøk, og ansatte må skylle ned eller kaste sanitetsprodukter.
Ifølge rapporten er cellene gråmalte, nesten uten fargekontraster, og med lite dagslys. Maten kan bli skjøvet inn gjennom en luke ved gulvet, ved siden av toalettet. Kameraovervåking og inspeksjonsvinduer gjør at den internerte har svært liten kontroll over eget privatliv.
Sivilombudet mener utformingen i seg selv er en stor belastning. Den totale isolasjonen, fraværet av sanseinntrykk og tapet av kontroll over grunnleggende behov gir høy risiko for skade, særlig over tid. Rapporten slår fast at dette innebærer en høy risiko for krenkelse av forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Peppergass inne på sikkerhetscelle
Rapporten er også svært kritisk til hvordan makt brukes i og rundt sikkerhetscellene. I løpet av 2024 og 2025 ble sikkerhetscellene brukt sju ganger fordelt på fem internerte. Seks av de sju oppholdene varte rundt ett døgn eller mer, og det lengste varte i over tre døgn.
Sivilombudet fant flere eksempler på betydelig maktbruk i forbindelse med plassering på sikkerhetscelle. En internert ble lagt i gulvet med tvang, påsatt spytthette og båret inn på cella med håndjern. I ett tilfelle ble det brukt peppergass mot en internert inne på selve sikkerhetscella.
Rapporten understreker at både Europarådets torturforebyggingskomité og FNs torturkomité har uttalt at peppergass ikke bør brukes i lukkede rom. Ombudet er derfor tydelig kritisk til at dette skjedde ved Trandum.
Ansatte fortalte også at bodycuff og beskyttelseshjelm kunne brukes mot personer som skadet seg selv, også inne på sikkerhetscellene. Sivilombudet peker på at dette er svært inngripende virkemidler, og at det er lite hensiktsmessig å møte en person som er selvmordsnær med så omfattende tvang.
