Når minnet om Holocaust brukes til å tie om palestinsk lidelse

Hvordan påvirker Europas historiske skyld etter Holocaust måten vi forholder oss til palestinsk lidelse på i dag? Dette spørsmålet står sentralt i refleksjonen om ansvar, minnekultur og menneskelig solidaritet.

Dersom minnet om fortidens dehumanisering ikke skjerper vår motstand mot nåtidens dehumanisering, er det ikke lenger et vern om menneskets uavhendelige verdighet. Da er det blitt en minnekultur som ærer de døde, men svikter de levende.

Palestinas plass i vestlige fortellinger

Det pågående folkemordet i Palestina, som behandles innenfor Folkemordskonvensjonens rettslige rammeverk ved Den internasjonale domstolen, har synliggjort det Edward Said beskrev som orientalisering av muslimer og arabere. Dette er et kulturelt og politisk narrativ der enkelte liv fremstilles som truende, mindreverdige eller irrasjonelle – liv hvis tap ikke fullt ut anses som verdt å sørge over.

Palestina blir i dette rammeverket behandlet som et symbolsk rom der forestillinger om sikkerhet, sivilisasjon, terror og vestlig uskyld får utfolde seg. Palestinsk lidelse filtreres ofte gjennom et språk som mistenkeliggjør offeret, normaliserer volden og fremstiller okkupasjonens brutalitet som et spørsmål om sikkerhetsmessig nødvendighet.

Europas skyld og palestinsk lidelse

Folkemordet i Palestina kan ikke forstås isolert fra Europas historiske selvforståelse. Filosofen Karl Jaspers argumenterte etter andre verdenskrig for at skyld ikke bare er et juridisk spørsmål, men også et moralsk, politisk og metafysisk anliggende. Den europeiske skyldens etterliv har formet både minnekulturer og institusjonelle selvbilder, men også måten menneskelig lidelse gjenkjennes og verdsettes på.

Tausheten, nølingen og den institusjonelle tilbakeholdenheten som ofte preger reaksjonene på Israels folkerettsstridige maktbruk, kan ses i sammenheng med en kollektiv skyld knyttet til Holocaust. Denne skyldstrukturen virker ikke nødvendigvis som et vern mot ny dehumanisering. Den kan også bidra til å forskyve den moralske oppmerksomheten bort fra palestinsk liv, lidelse og frihet.

Den europeiske skyldens etterliv har formet ikke bare minnekulturer og institusjoner, men også måtene menneskelig lidelse gjenkjennes og verdsettes på

Når kritikk forveksles med antisemittisme

Den utbredte tausheten om den koloniale volden mot palestinere, særlig innenfor akademiske og intellektuelle miljøer, kan ikke bare forklares med politisk forsiktighet. Den må også forstås i lys av historiske og følelsesmessige bindinger der skyld etter Holocaust, geopolitisk lojalitet, institusjonell frykt og anti-palestinske narrativer virker sammen.

I denne konteksten blir kritikk av den israelske staten ofte tolket som antisemittisme eller gjort ensbetydende med det. Resultatet er en proteksjonistisk taushet der motstand mot kolonial vold forveksles med illojalitet overfor jødisk historie.

Et symbolsk sammenbrudd

Dette kan forstås som et symbolsk sammenbrudd, der skillet mellom jødisk historie, jødisk identitet, jødisk sikkerhet og staten Israels politikk viskes ut. Holocaust-traumet og europeisk skyld projiseres over på staten Israel, som dermed blir behandlet som garantisten for jødisk sikkerhet og historisk oppreisning.

Når staten Israel gis denne symbolske rollen, blir kritikk av dens koloniale, ekspansjonistiske eller folkerettsstridige politikk lett oppfattet som et angrep på jødisk identitet som sådan, snarere enn som legitim menneskerettslig og folkerettslig kritikk.

Dette tilslører samtidig palestinernes virkelighet og innsnevrer rommet for de jødiske tradisjonene som historisk har rommet kritikk av undertrykkelse, imperialisme og kolonial vold. Det usynliggjør også de mange jødiske stemmene som insisterer på at jødisk identitet ikke kan forenes med vedvarende okkupasjon, apartheid, massevold, folkemord og dehumanisering.

Metafysisk skyld og menneskelig ansvar

En slik taushet, formet av uforløst skyld og institusjonell nervøsitet, kan ende som kolonial medskyldighet. Den konsoliderer kolonial makt samtidig som både jødisk og palestinsk eksistens reduseres til symboler i Vestens uforløste forhold til sin egen historie. Å bryte med dette symbolske sammenbruddet er verken forræderi eller uttrykk for aversjon mot jøder. Det er en prinsipiell posisjonering for rettferdighet, folkerett og menneskelig verdighet.

Med Jaspers kan vi si at spørsmålet ikke bare er hvem som juridisk eller politisk er skyldige i volden, men hvilken skyld som oppstår når mennesker vet, ser og forstår, men likevel ikke handler i tråd med denne erkjennelsen. Den metafysiske skylden peker mot et ansvar som ikke kan delegeres til stater, institusjoner eller historiske narrativer.

Dersom solidariteten først aktiveres når den andre kan gjenkjennes som en forlengelse av oss selv, er den allerede begrenset av en etisk provinsialisme. På den måten beskytter vi ikke menneskeverdets universalitet, men bare de formene for liv som allerede er gitt plass innenfor vår egen symbolske orden.

Behovet for etisk og epistemisk presisjon

En av våre mest presserende oppgaver som akademikere, intellektuelle, aktivister og samfunnsborgere er å opprettholde både etisk og epistemisk presisjon. Kritikk av Israels statspraksis må forankres i folkerettslige, menneskerettslige og dekoloniale prinsipper, uten å gli over i essensialistiske eller rasialiserende forestillinger om jøder, jødedom eller jødisk historie.

Dette krever også en følelsesmessig årvåkenhet. Historisk skyld må ikke projiseres inn i nåtiden på måter som fordreier virkelighetsforståelsen og svekker vår dømmekraft. Spørsmålet er ikke om Holocaust skal minnes med alvor – det skal det. Spørsmålet er om minnet om én historisk katastrofe skal brukes til å gjøre oss tause overfor en annen.

Å minnes jødisk katastrofe må ikke gjøre oss blinde for palestinsk liv, palestinsk sorg, palestinsk verdighet og palestinsk fremtid. Tvert imot bør det utvide vår evne til å gjenkjenne de sønderknuste, også når de ikke passer inn i etablerte fortellinger om offer, skyld og ansvar.