Foto: Victoria Åsne Kinsella
Når høyreekstremisme omtales i offentligheten, trekkes ofte organisasjoner som SIAN eller Den nordiske motstandsbevegelsen fram. Men forskerne bak den nye antologien Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli mener slike grupper bare utgjør én del av et langt større landskap.
I boka beskrives høyreekstremisme som et økosystem der ulike aktører sprer ideer, bygger identitet og forsterker hverandres budskap – selv om de ikke nødvendigvis samarbeider direkte.
Et økosystem – ikke én bevegelse
Forskerne bruker begrepet «økosystem» for å vise at høyreekstremisme ikke kan forstås gjennom én organisasjon alene.
Landskapet består av etablerte og løst organiserte grupper, digitale nettverk, alternative medier, influensere, podkaster, aktivistmiljøer og subkulturer. Noen deltar i partipolitikken, andre mobiliserer gjennom demonstrasjoner, mens enkelte først og fremst er aktive på internett.
Felles for dem er at de kan bidra til å spre de samme fortellingene om innvandring, islam, nasjonal identitet og demokrati, selv om de har ulike strategier og mål.
Ideene beveger seg mellom miljøene
Forskerne peker på at ideer ikke nødvendigvis oppstår i de mest ekstreme miljøene.
Fortellinger om «befolkningsutskiftning», konspirasjoner om eliter eller forestillinger om at muslimer utgjør en eksistensiell trussel kan sirkulere mellom blogger, podkaster, sosiale medier, kommentarfelt og organiserte grupper.
Når slike budskap gjentas i ulike kanaler, kan de få større gjennomslag og framstå som mer legitime.
Dermed blir det mindre viktig hvor en idé oppsto, og viktigere å forstå hvordan den sprer seg mellom ulike miljøer.
Digitale plattformer endrer landskapet
Et sentralt poeng i boka er at internett har gjort høyreekstreme miljøer mindre avhengige av tradisjonelle organisasjoner.
Tidligere var medlemskap i en gruppe ofte nødvendig for å delta aktivt. I dag kan enkeltpersoner bevege seg mellom ulike digitale fellesskap, følge alternative medier, dele innhold og bygge identitet uten noen formell tilknytning.
Dette gjør landskapet mer fragmentert – men også vanskeligere å kartlegge.
Forskerne viser til at digitale plattformer fungerer både som møteplasser, informasjonskanaler og arenaer for radikalisering.
Ulike roller i samme landskap
Antologien beskriver et mangfold av aktører som fyller ulike funksjoner.
Noen produserer ideologi og propaganda. Andre sprer budskap gjennom sosiale medier eller alternative nyhetskanaler. Aktivistgrupper organiserer demonstrasjoner, mens mer voldelige miljøer kan forsøke å rekruttere personer som allerede er eksponert for de samme fortellingene.
Poenget er ikke at alle aktørene samarbeider eller deler de samme målene, men at de kan bidra til å opprettholde et felles idéunivers.
Hvorfor betyr dette noe?
Forskerne mener en økosystemforståelse gir et bedre grunnlag for å forebygge ekstremisme.
Hvis oppmerksomheten bare rettes mot de mest voldelige gruppene, kan man overse hvordan ideer utvikles og normaliseres i andre deler av offentligheten før de eventuelt tas videre av mer ekstreme aktører.
Det betyr ikke at alle som uttrykker innvandringskritiske eller islamkritiske synspunkter er en del av høyreekstremismen. Forskerne skiller mellom legitim politisk uenighet og ideologier som bygger på autoritære, ekskluderende og antidemokratiske forestillinger.
Samtidig argumenterer de for at det er nødvendig å forstå sammenhengene mellom ulike miljøer dersom samfunnet skal motvirke radikalisering og vold.
En ny måte å forstå høyreekstremisme på
Femten år etter terrorangrepene 22. juli inviterer forskerne til en bredere diskusjon om hvordan høyreekstremisme utvikler seg.
I stedet for å lete etter én organisasjon eller én leder, oppfordrer de til å se på hvordan ideer, fortellinger og fiendebilder sirkulerer mellom ulike aktører – fra digitale fellesskap til organiserte bevegelser.
Det er i disse forbindelsene forskerne mener noe av nøkkelen til å forstå dagens høyreekstreme landskap ligger.
