Foto: Privat
En vanlig samtale på arabisk på bussen kunne være nok til at andre oppfattet ungdommene som om de var ute etter bråk.
Det er blant erfaringene som kommer fram i et doktorgradsprosjekt om unge med krysskulturell bakgrunn i overgangen fra barnevernet til voksenlivet.
Forsker Nawar Sayyad har selv mange års erfaring fra arbeid i barnevernet og sier at mye av det ungdommene forteller, derfor er gjenkjennelig.
– Det som er nyttig med PhD-prosjektet mitt, er at vi får systematisk kunnskap om hvordan de unge selv opplever denne overgangen. Selv om utfordringene ikke overrasket meg, er det viktig å dokumentere dem gjennom forskning og løfte frem de unges egne perspektiver, sier hun.
Forteller om rasisme og stigmatisering
Flere av deltakerne forteller om diskriminering, stigmatisering og rasisme. Hvordan dette kommer til uttrykk, varierer blant annet med kjønn, utseende, navn og språk.
En kvinnelig deltaker med røtter blant annet i Midtøsten fortalte om nedsettende kommentarer knyttet til etternavnet og utseendet hennes. Samtidig hadde hun opplevd å bli eksotifisert av menn.
En annen opplevde at både etternavnet hennes og det at hun hadde bodd i fosterhjem, førte til at andre antok at hun var utfordrende eller problematisk.
Også flere av de mannlige deltakerne fortalte om rasistiske kommentarer og om å bli mistenkeliggjort på grunn av utseende eller språk.
– For eksempel kunne en vanlig samtale på bussen bli tolket som at de var ute etter trøbbel, bare fordi de snakket arabisk, sier forskeren.
Erfaringene kunne også påvirke ungdommenes syn på seg selv.
Flere beskrev skam knyttet til egen bakgrunn og en opplevelse av ikke fullt ut å bli akseptert i storsamfunnet. Islamofobi var også en gjennomgående erfaring blant både kvinnelige og mannlige deltakere, ifølge forskeren.
Kultur fikk lite oppmerksomhet
Et annet funn er at spørsmål om kultur, identitet og tilhørighet ofte har fått begrenset oppmerksomhet mens ungdommene var under barnevernets omsorg.
Noen forteller om sinne og mistillit fordi viktige deler av identiteten deres ikke ble anerkjent under oppveksten. Andre setter pris på at ansatte i barnevernet viser interesse for språk, historie og kulturelle erfaringer.
Forskeren mener ansatte må være åpne og nysgjerrige, uten å gjøre antakelser om ungdommene ut fra bakgrunnen deres.
– De unge selv forteller at de ønsker et barnevern som snakker om hva en krysskulturell oppvekst kan innebære, slik at de ikke blir stående alene med spørsmål om og vanskelige erfaringer knyttet til hvem de er og hvor de hører til, forklarer hun.
Hun understreker samtidig at identitet ikke er noe som kan avklares gjennom én samtale.
– Identitet og tilhørighet er spørsmål som utvikler seg gjennom oppveksten og inn i voksenlivet, og bør derfor utforskes gjentatte ganger og på ulike måter.
Usynlig krysskulturell bakgrunn
Sayyad advarer også mot å likestille krysskulturell bakgrunn med synlige forskjeller.
Unge med for eksempel østeuropeisk eller samisk bakgrunn kan utseendemessig ligne majoritetsbefolkningen. Dermed kan deler av deres kulturelle identitet lettere bli oversett.
En av deltakerne fortalte at han både så ut og snakket som en etnisk norsk person. Derfor hadde den andre kulturelle bakgrunnen hans fått liten oppmerksomhet i barnevernet.
Som 21-åring opplevde han at kommunikasjonen med familien var vanskelig fordi de ikke lenger hadde et godt nok felles språk. Selv ønsket han å lære familiespråket bedre for å kunne ha tettere kontakt med familien og slekten.
– Retten til å få ivaretatt sin kulturelle identitet gjelder ikke bare yngre barn. Den gjelder også unge som mottar ettervernstiltak, og det tror jeg barnevernet kan bli mer bevisst på, sier Sayyad.
Etterlyser større oppmerksomhet
Sayyad mener ikke nødvendigvis at løsningen er å etablere flere særtiltak for unge med krysskulturell bakgrunn. I stedet etterlyser hun større bevissthet om hvordan bakgrunn, identitet og diskriminering kan påvirke overgangen til voksenlivet.
Hun peker også på mulige barrierer i utdanning, arbeidsliv og boligmarked.
– Dersom man overser betydningen av etnisk diskriminering, risikerer man å legge hele ansvaret på den unge for utfordringer som også handler om forhold i samfunnet.
Felles og særegne utfordringer
Mange av problemene ungdommene beskriver, er samtidig kjent fra forskning på unge med barnevernserfaring generelt. Behovet for stabile relasjoner, tilhørighet og støtte på vei inn i voksenlivet gjelder ikke bare unge med krysskulturell bakgrunn.
Men enkelte kan møte ytterligere utfordringer.
De kan miste kontakten med språk, tradisjoner og kulturelle praksiser, stå mellom forskjellige kulturelle forventninger eller oppleve diskriminering. For unge som har kommet alene til Norge, kan mangelen på familie og sosialt nettverk gjøre overgangen til voksenlivet enda mer krevende.
Sayyad mener det derfor blir feil å sette generelle barnevernsutfordringer og krysskulturelle erfaringer opp mot hverandre.
– Utfordringene er både universelle og kontekstuelle. Mange unge i barnevernet strever med tilhørighet, men årsakene kan være forskjellige. For noen handler det om gjentatte flyttinger og brudd i relasjoner. For andre handler det også om å ikke føle seg akseptert i samfunnet, sier forskeren.
Samtidig understreker hun at unge med krysskulturell bakgrunn ikke må behandles som én ensartet gruppe.
– Erfaringene deres er ulike og ofte komplekse. Vi trenger derfor et helhetlig blikk for å forstå både det de deler med andre unge med barnevernserfaring, og det som kan være særegent ved en krysskulturell bakgrunn.
