Foto: Olaf Christensen
Terrorangrepet 22. juli endret ikke bare norsk politikk og samfunnsdebatt. Det endret også hvilke historier norske forfattere forteller – og hvem som får definere hva Norge er. Det er hovedtesen i litteraturviter Tonje Volds nye bok Verdensverk, som hevder at norsk litteratur etter 2011 ble mer politisk, mer flerkulturell og langt mer opptatt av rasisme, migrasjon og globale kriser.
Da Anders Behring Breivik angrep regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011, ble Norge tvunget til å revurdere sin egen selvforståelse. Terrorangrepet har blitt beskrevet som et politisk og samfunnsmessig vendepunkt.
Litteraturprofessor Tonje Vold mener det også ble et vendepunkt for norsk litteratur.
I den nye fagboken Verdensverk argumenterer hun for at norsk samtidslitteratur de siste femten årene har gjennomgått en omfattende endring. Norske forfattere skriver i dag oftere om rasisme, migrasjon, kolonihistorie, samiske erfaringer, internasjonal solidaritet og globale kriser enn tidligere.
Samtidig har helt nye stemmer fått plass i offentligheten.
Et forsinket gjennombrudd
Vold understreker at endringen ikke kom over natten.
Hun mener det først er rundt 2016 og 2017 at minoritetsperspektiver virkelig blir synlige i den litterære offentligheten.
– Så vidt jeg kan se er det særlig omkring 2016 og 2017 det skjer en endring der minoritetsperspektiver kommer tydeligere fram, sier Vold til Utrop.
Hun mener utviklingen skyldes flere forhold.
– Det kan tyde på en avstandsfantasi, en forestilling om at litteratur om diasporaerfaringer bare angår et mindretall. I tillegg kom postkoloniale perspektiver sent inn i norsk akademia, og man var lenge relativt lite interessert i litteratur skrevet fra det globale sør.
Ifølge Vold førte dette til det hun beskriver som en «situert ignoranse».
– Man bryr seg rett og slett ikke nok om å finne ut hva man faktisk går glipp av.
22. juli endret spørsmålene
Boken peker på at 22. juli gjorde det vanskelig å opprettholde forestillingen om Norge som et harmonisk og konfliktfritt samfunn.
Etter terrorangrepet begynte flere forfattere å undersøke hvem som egentlig regnes som en del av det norske fellesskapet.
– Etter 2011 blir litteraturen både mer nasjonsgranskende og mer verdensorientert. Litteratur som tematiserer minoritetserfaringer blir viktig nettopp fordi man ikke kommer unna at 22. juli var et rasistisk motivert terrorangrep, sier Vold.
Hun mener også at gjerningsmannens bakgrunn utfordret etablerte forestillinger.
– Man kan heller ikke komme unna at gjerningsmannen minner om mange andre nordmenn når det gjelder oppvekst og bakgrunn. Derfor begynner forfatterne å bore i hva bakgrunn egentlig betyr.
Black Lives Matter forsterket utviklingen
Selv om 22. juli ble et vendepunkt, mener Vold at utviklingen skjøt ytterligere fart gjennom globale hendelser.
Hun trekker særlig fram Black Lives Matter.
– Sumaya Jirde Ali beskrev allerede i 2018 hvordan terrorangrepet ble opplevd ganske annerledes for henne som muslimsk tenåring med somalisk bakgrunn enn den nasjonale fortellingen om samhold som ble etablert.
To år senere kom Black Lives Matter.
– Da ble det tydelig at såkalt hverdagsrasisme fortsatt hadde stor resonans også i Norge.
Ifølge Vold bidro dette til at en ny generasjon forfattere og samfunnsdebattanter kom inn i offentligheten med erfaringer som tidligere hadde vært mindre synlige.
– På 2010-tallet kommer en ny generasjon skriveføre inn i den offentlige samtalen med ulike bakgrunner. Det påvirker både litteraturen og diskusjonen om den.
Hun understreker samtidig at utviklingen ikke har ført til én bestemt litterær retning.
– Tvert imot gjør den det mulig å stille spørsmål om hva det norske betyr fra samiske og kvenske perspektiver, fra migrasjonserfaringer og fra utenlandsadoptertes posisjoner.
Litteraturen følger samfunnet – og påvirker det
Vold avviser at litteraturen enten speiler samfunnet eller former det.
Hun mener forholdet går begge veier.
– Det handler definitivt om vekselvirkninger.
Hun viser blant annet til forfatter Mirjam Idriss.
– Idriss har stilt spørsmålet om det var Black Lives Matter som førte henne til litteraturen, eller om det var den nye norske litteraturen som førte henne til demonstrasjonstogene.
Ifølge Vold kommer litterære endringer gjerne senere enn samfunnsendringene.
– De litterære utslagene kommer noe senere enn på andre samfunnsområder, og senere i Norge enn for eksempel i Sverige. Norge har hatt en påfallende langsom utvikling.
Advarer mot symbolsk mangfold
Vold mener norsk litteratur i dag er langt mer mangfoldig enn tidligere, men tror fortsatt feltet har blinde flekker.
Hun peker på at både nettverk, smak og holdninger påvirker hvilke stemmer som slipper til.
– Mange forlag og tidsskrift arbeider langt mer målrettet med mangfold nå enn tidligere. Samtidig er det viktig å skille mellom symbolske tiltak og reelle endringer.
Hun trekker fram Priya Bains periode som redaktør i Vinduet som et eksempel på hvordan institusjoner kan endres innenfra.
– Hun rekrutterte både etablerte og nye skribenter med ulike erfaringer og løftet fram spørsmål om representasjon og internasjonal solidaritet.
Vil bort fra begrepet «minoritetslitteratur»
Samtidig advarer Vold mot å plassere forfattere i faste kategorier.
Hun mener begrepet «minoritetslitteratur» kan bli en begrensning.
– Det universelle er ikke knyttet til én bestemt posisjon. Det finnes overalt.
Hun frykter at slike merkelapper kan føre til at forfattere forventes å representere en hel gruppe.
– Man må unngå å operere med strenge avgrensninger eller én eneste tolkningslinse. Forfattere skal ikke tvinges til å representere bestemte grupper, og lesere skal heller ikke begrenses av hvem som har skrevet en bok.
En norsk verdenslitteratur
I Verdensverk introduserer Vold begrepet «norsk verdenslitteratur».
Hun beskriver de siste femten årene som en periode preget av globale hendelser som flyktningkrisen, Brexit, Donald Trump, metoo, Black Lives Matter, pandemien, krigen i Ukraina og krigen i Gaza.
Alle disse hendelsene setter spor i norsk litteratur.
– Litteraturen ser både på samtiden med et nasjonsgranskende blikk og bearbeider globale hendelser. Det er dette som skaper en norsk verdenslitteratur.
Hun mener norsk litteratur i dag må leses både innenfra og utenfra.
– Å lese norsk litteratur som verdenslitteratur handler om å forstå hvordan den både grubler over det norske og samtidig inngår i en større internasjonal litterær sammenheng.
Vold håper dette perspektivet kan bidra til å bryte ned forestillingen om at norsk litteratur først og fremst handler om Norge alene.
– Håpet er at det blir lettere å se forbindelsene mellom litteraturer og erfaringer, ikke bare forskjellene mellom det som oppleves nært og det som virker fjernt.
