Flyktninger som flytter fra kommunen de først blir bosatt i, får ofte et bedre liv etter flyttingen. Det viser en Fafo-rapport om sekundærflytting blant flyktninger.
Temaet ble nylig løftet fram på et Fafo-seminar om hvilke tiltak som trengs når flyktninger flytter mellom kommuner etter bosetting.
Ifølge Fafo flytter mange av de samme grunnene som andre i Norge: for jobb, studier, kjæreste, familie eller venner. Andre flytter fordi de mangler sosial tilhørighet, relevant utdanningstilbud eller helsetjenester i kommunen der de først ble bosatt.
To av tre blir boende
Rapporten, som Fafo har laget sammen med Oslo Economics på oppdrag fra IMDi, viser at de fleste flyktninger ikke flytter.
Etter sju år bor to av tre fortsatt i den opprinnelige bosettingskommunen. Aleneboende, ofte unge menn, flytter oftere enn familier med barn. Flyktninger som blir bosatt i små og usentrale kommuner, har også høyere sannsynlighet for å flytte.
– De fleste flyktninger som flytter, gjør det av de samme grunnene som andre nordmenn: til jobb, studier eller for å bo sammen med kjæresten, skriver Fafo.
Blant flyktninger som ble bosatt i perioden 2010 til 2016 og senere flyttet, hadde 41 prosent høyere inntekt ett år etter flyttingen. 34 prosent hadde uendret inntekt, mens 24 prosent hadde lavere inntekt.
Kommuner kan tape ressurser
Selv om flytting kan være positivt for den enkelte flyktning, kan den skape utfordringer for kommunene.
Fraflyttingskommuner mister personer de har brukt tid og ressurser på å integrere. Tilflyttingskommuner kan på sin side få press på tjenester og økonomi, uten at de nødvendigvis får ekstra midler fra staten.
Fafo peker samtidig på at de fleste kommuner ikke opplever sekundærflytting som et stort problem. Utfordringene er størst for enkelte kommuner som får mange tilflyttere med store behov, for eksempel barnefamilier, personer med helseutfordringer eller personer som står utenfor arbeidslivet.
Debatt om flyttebegrensninger
Sekundærflytting har blitt en politisk debatt fordi norske myndigheter ønsker spredt bosetting av flyktninger. Samtidig har flyktninger behov for arbeid, nettverk og tjenester som kan være lettere tilgjengelig i større kommuner.
Fafo stiller spørsmålet om det er mulig å begrense kommunale problemer uten å svekke flyktningenes rettigheter og muligheter.
