Foto: Privat
Det var et vakkert syn.
Norske flagg vaiet i gatene. Folk jublet, klemte hverandre og feiret seieren over Brasil. Selv for oss som ikke følger fotball særlig tett, var det lett å kjenne på stemningen og gleden.
Samme dag leste jeg et innlegg i en Facebook-gruppe for kvinner. En kvinne skrev at hun følte seg litt utenfor fordi hun egentlig ikke brydde seg om VM. Over hundre kvinner svarte at de kjente seg igjen. Jeg var en av dem.
Likevel vekket dagen et helt annet spørsmål i meg.
Hvordan kan jeg egentlig dele gleden?
Hvis jeg heier høyt på Norge, vil noen tenke at jeg prøver for hardt å vise at jeg hører til? Hvis jeg sier at fotball egentlig ikke interesserer meg, vil noen tolke det som manglende tilhørighet? Og hvis jeg tilfeldigvis hadde heiet på Brasil, ville noen sett det som utakknemlighet?
Plutselig handlet det ikke lenger om fotball. Det handlet om hvordan følelsene mine kunne bli tolket.
Jeg oppdaget hvor mye energi jeg bruker på noe som egentlig burde være helt naturlig. Hvor mange ganger har jeg dempet en glede, unngått å si det jeg egentlig mente eller valgt en mer nøytral reaksjon, bare for å slippe andres blikk?
Disse blikkene kommer heller ikke bare fra én kant.
Noen ganger kommer de fra majoritetssamfunnet. Andre ganger fra mennesker med samme bakgrunn som meg. Hvis jeg en dag hadde farget håret rødt, hvitt og blått, ville noen kanskje ment at jeg prøvde å være «mer norsk». Lot jeg være, kunne andre tolke det som at jeg ikke ønsket å være en del av fellesskapet.
Til slutt kan det føles enklere å stå stille enn å risikere å bli misforstått.
Det som gjør sterkest inntrykk, er at kommentarene ikke engang trenger å være rettet mot meg.
Noen ganger er det nok å lese kommentarfeltet under en annens bilde eller video. Når jeg ser hvordan mennesker blir dømt for helt vanlige valg, begynner tankene å arbeide. Vi lærer ikke bare av det som skjer med oss selv. Vi lærer også av det vi ser skjer med andre.
Da begynner vi å regulere oss selv lenge før noen faktisk har sagt noe til oss.
Likevel virker det som om enkelte valg får en annen betydning når de handler om identitet. Plutselig er det ikke lenger bare snakk om mat, fotball eller et flagg. Det blir et spørsmål om hvem du er – eller hvem andre mener du forsøker å være.
Kanskje bruker vi altfor mye energi på hvordan helt vanlige valg kan bli tolket av andre.
Den største friheten handler kanskje ikke om hvilket lag vi heier på. Kanskje handler den om å kunne kjenne på egne følelser – glede, likegyldighet eller skuffelse – uten samtidig å måtte vurdere om de blir oppfattet som et bevis på hvor mye vi hører til.
