Hvor stor del av Norges befolkning er muslimsk? Da nordmenn ble bedt om å anslå dette i 2016, svarte de i gjennomsnitt rundt 12 prosent. Det var mer enn dobbelt så høyt som anslaget på omtrent fem prosent personer med bakgrunn fra land der islam er en dominerende religion.
Dersom man også tok hensyn til at ikke alle med bakgrunn fra slike land regner seg som muslimer, ble den faktiske andelen anslått til rundt fire prosent. Tallene er blant funnene Anton Steen løfter frem i den nye boken Fra innvandring til integrering – styring og politikk i et liberalt demokrati: fakta, analyse, normer. Boka gis ut av Pax Forlag.
Steen er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. I boken analyserer han blant annet hvordan opinion, medier, politiske eliter og partier påvirker innvandrings- og integreringspolitikken.
– Synlige minoriteter får lett mer oppmerksomhet enn andre minoriteter og befolkningen ellers, sier Steen til Utrop.
Synlighet kan oppfattes som størrelse
Det finnes ikke et offentlig register over innbyggernes personlige tro. Tallene Steen viser til, må derfor forstås som anslag basert på blant annet landbakgrunn og undersøkelser, ikke som en nøyaktig opptelling av alle som identifiserer seg som muslimer.
Likevel er avstanden mellom befolkningens forestillinger og de demografiske anslagene betydelig. Steen mener flere mekanismer kan bidra til at den muslimske befolkningen oppfattes som langt større enn den er.
Muslimer har ofte bakgrunn fra land der hudfarge, religion, kultur eller klesdrakt kan gjøre dem mer synlige i det norske samfunnet. Denne synligheten kan føre til at enkelte overvurderer hvor stor gruppen faktisk er.
Samtidig bor mange synlige minoriteter i områder som ofte får oppmerksomhet på grunn av levekårsutfordringer, fattigdom, trangboddhet eller kriminalitet. Når bestemte bydeler stadig blir trukket frem i mediene, kan det skape et inntrykk av at utviklingen der er representativ for hele landet.
– Negative hendelser og problemer blant synlige minoriteter blir lett generalisert til alle med slike ytre kjennetegn, sier Steen.
Frykten for «de andre»
Steen mener også at psykologiske og politiske mekanismer kan spille inn. Frykt eller bekymring for «de andre» kan gjøre at en gruppe oppleves som større og mer dominerende enn den faktisk er.
Det gjelder særlig når religiøse og kulturelle forskjeller blir behandlet som tegn på en grunnleggende samfunnskonflikt. I slike debatter kan enkelthendelser bli løftet frem som bevis på en omfattende utvikling, selv om det statistiske grunnlaget er svakt.
– Frykt for muslimsk dominans dukker opp i elitediskursen og i sosiale medier med jevne mellomrom.
Steen peker dessuten på hvordan medienes dramaturgi og utspill fra enkelte politikere kan forsterke slike forestillinger. Konflikt, avvik og dramatiske hendelser får vanligvis større oppmerksomhet enn hverdagslig sameksistens, utdanning, arbeid og deltakelse.
Når muslimer først og fremst blir synlige gjennom saker om kriminalitet, ekstremisme, sosial kontroll eller verdikonflikter, kan publikum få et skjevt bilde av både gruppens størrelse og dens plass i samfunnet.
Ikke et særnorsk fenomen
Overvurderingen er ikke begrenset til Norge. Steen viser til undersøkelser fra flere europeiske land der befolkningen har trodd at andelen muslimer er betydelig større enn den faktisk var.
I Frankrike anslo de spurte at muslimer utgjorde rundt 31 prosent av befolkningen, mens den faktiske andelen ble beregnet til omtrent åtte prosent. Tilsvarende avstander mellom oppfatning og anslått virkelighet er registrert i blant annet Tyskland, Sverige og Danmark.
Dette kan tyde på at feiloppfatningene ikke bare skyldes lokale norske forhold. De må også ses i sammenheng med en bredere europeisk debatt om migrasjon, nasjonal identitet, religion og kulturell endring.
Steen er likevel forsiktig med å trekke en direkte linje fra feilaktige anslag til bestemte politiske holdninger.
– Slike feiloppfatninger kan nok spille inn på debatten, men det er vanskelig å si nøyaktig hva de betyr for folks holdninger og elitediskursen, sier han.
Innvandringen er mer sammensatt enn debatten
Boken forsøker å vise at innvandringen til Norge ikke kan forklares gjennom én gruppe eller én årsak. Migrasjon drives blant annet av behovet for arbeidskraft, familieetablering, utdanning, krig, forfølgelse og internasjonale konflikter.
Arbeidsinnvandring har over tid utgjort en viktig del av innvandringen til Norge. Polakker har lenge vært blant de største innvandrergruppene, mens krigen i Ukraina har ført til en markant økning i antallet flyktninger derfra.
Samtidig har den offentlige debatten ofte vært sterkt konsentrert om flyktninger, asylsøkere og muslimer. Dermed kan en begrenset del av migrasjonsbildet komme til å dominere forståelsen av hele innvandrerbefolkningen.
Steen plasserer norsk politikk i et spenningsfelt mellom nasjonal kontroll, globalisering, menneskerettigheter og liberale verdier. Boken tar for seg både migrasjonskontroll og virkemidlene som brukes i integreringspolitikken.
Finner større verdifellesskap enn mange antar
En annen forestilling Steen utfordrer, er at innvandrere flest står langt fra majoritetsbefolkningen i grunnleggende verdispørsmål.
I boken sammenstiller han undersøkelser av holdninger til blant annet demokratiske institusjoner, tillit og sentrale samfunnsverdier. Konklusjonen er at forskjellene ikke er så entydige eller omfattende som deler av den offentlige debatten kan gi inntrykk av.
Ifølge Steen viser materialet at verdiene i innvandrerbefolkningen i stor grad sammenfaller med majoritetens. Det betyr ikke at alle grupper mener det samme, eller at kulturelle og religiøse konflikter ikke finnes. Hovedpoenget er at variasjonen innad i gruppene er stor, og at kategorien «innvandrere» rommer mennesker med svært forskjellig bakgrunn, livssyn, utdanning og politisk orientering.
Når enkeltsaker brukes til å beskrive hele innvandrerbefolkningens verdier, risikerer man derfor å overse både fellestrekkene og det interne mangfoldet.
Integrering er ikke bare minoritetenes ansvar
Steen understreker også at integrering ikke utelukkende handler om hva innvandrere skal gjøre for å tilpasse seg. Majoritetssamfunnets institusjoner, holdninger og praksis er en del av prosessen.
Diskriminering kan begrense mulighetene til å delta i arbeidslivet, boligmarkedet og andre samfunnsarenaer. Dersom mennesker møter stengte dører til tross for utdanning, språkferdigheter og vilje til deltakelse, kan dette svekke både tilliten og opplevelsen av tilhørighet.
Integreringspolitikken må derfor ikke bare stille krav til minoritetene, mener Steen. Den må også motvirke diskriminering og sikre reelle muligheter til deltakelse.
Advarer mot marginalisering av unge
Steen håper boken kan bidra til en mer kunnskaps- og verdibasert debatt. Han mener Norge, som et rikt land med lange humanitære tradisjoner, fortsatt bør vise generøsitet overfor mennesker som trenger beskyttelse.
Samtidig etterlyser han større respekt for kulturell variasjon i integreringsprosessen. Befolkningen vil fortsette å forandre seg, men det betyr ikke nødvendigvis at samfunnets grunnleggende institusjoner og verdier forsvinner.
– Norges befolkning endrer seg, men institusjoner og grunnleggende verdier vil bestå.
Steen mener særlig den politiske eliten har ansvar for å dempe polariseringen. Når politikere bygger opp under overdrevne forestillinger om demografiske trusler eller framstiller minoriteter som et ensartet problem, kan det øke avstanden mellom grupper.
Konsekvensene kan bli særlig alvorlige for unge med innvandrerbakgrunn. Dersom de stadig blir møtt med mistanke om at de ikke deler samfunnets verdier eller ikke egentlig hører hjemme i Norge, kan det styrke følelsen av utenforskap.
– Elitene, særlig den politiske eliten, har et ansvar for å føre en debatt og gjennomføre tiltak som er kunnskaps- og verdibaserte. Det kan dempe polarisering og motvirke marginalisering, særlig blant yngre med innvandrerbakgrunn, sier Steen.
