Foto: Privat
Jeg er 36 år gammel, og jeg har aldri vært i et forhold. Jeg har heller aldri vært skikkelig forelsket i noen.
Det er en setning jeg aldri har likt å si høyt. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg vet hva som ofte kommer etterpå:
– Har du virkelig aldri hatt kjæreste?
Noen spør overrasket, andre nysgjerrig. Likevel føles det ofte som om det ligger noe mer i spørsmålet, som om de prøver å finne ut hva som er galt med meg.
Jeg pleide å bli lei meg, og noen ganger sint. For når mennesker hører at du aldri har vært i et forhold, virker det som om de automatisk tenker at årsaken må være deg. At du er vanskelig å elske, for kresen, for redd eller for komplisert. At det må finnes en feil et sted.
Etter hvert begynte jeg å lure på det samme: Var problemet meg?
Kjærligheten stod aldri først i køen
Jeg vet ikke om jeg tror fullt og helt på skjebnen. Men jeg vet at noen mennesker virker heldige i kjærligheten, mens andre venter lenge uten å forstå hvorfor.
Jeg har ikke følt meg heldig.
I mange år overbeviste jeg meg selv om at kjærligheten kanskje ikke var en del av livet mitt. Ikke fordi jeg ikke ønsket den, men fordi livet hadde lært meg å forvente helt andre ting: krig, flukt, angst og stadig nye begynnelser.
Kjærligheten stod aldri først i køen. Til slutt sluttet jeg nesten å vente på den.
Jeg så mennesker rundt meg finne hverandre, bli forelsket, flytte sammen, gifte seg og noen ganger gå fra hverandre igjen. Livene deres fortsatte. Mitt gjorde også det, men på en annen måte. Jeg studerte, arbeidet, overlevde og forsøkte å bygge et liv på et nytt sted.
En gang sa jeg til terapeuten min at det nesten føltes som om jeg ikke hadde rett til å kjenne kjærlighet. Jeg hadde levd så lenge uten den at hjernen min hadde begynt å tro at den ikke hørte hjemme i livet mitt.
Når man lever lenge med psykiske sår, kan man begynne å tro at man vet hvilke følelser man fortjener. Det er kanskje den største løgnen smerten kan fortelle oss.
Noe våknet i meg
Så kom det plutselig en person inn i livet mitt og forandret noe i meg.
Hjertet banker raskere, og jeg blir rød og flau når blikkene våre møtes. Jeg smiler når telefonen lyser opp med en melding. De dagene det ikke kommer noen melding, tar jeg meg selv i å vente.
Men jeg vet fortsatt ikke hva jeg egentlig føler. Er dette kjærlighet? Forelskelse? Håp? Eller skyldes det bare at dette er første gang noen har vekket slike følelser i meg?
Hvordan vet man at man er forelsket når man aldri har vært det før? Det vanskeligste er nettopp at jeg ikke vet.
Jeg har ventet hele livet på å kjenne det andre mennesker kaller kjærlighet. Men nå som noe endelig har våknet i meg, vet jeg ikke engang om det er kjærlighet.
Er kjærlighet å tenke på noen hele tiden og lengte etter en melding? Er det å bli varm når en hånd finner din? Eller blir kjærlighet først til kjærlighet når to mennesker føler det samme?
Kanskje er dette bare forelskelse. Kanskje er det savn eller håp blandet med ensomhet. Kanskje er det kjærlighet, men bare fra én side.
Hjertet mitt var ikke tomt
Det eneste jeg vet, er at jeg ikke lenger er den samme personen som trodde at jeg aldri skulle føle noe slikt.
Det gjør vondt. Noen dager skulle jeg ønske at jeg kunne skru av følelsene og gå tilbake til slik det var før. Samtidig er en annen del av meg takknemlig. Denne personen fikk meg til å forstå at hjertet mitt ikke var tomt.
Jeg var ikke ute av stand til å elske. Jeg hadde bare aldri møtt noen som vekket disse følelsene i meg.
Kanskje var problemet aldri meg. Kanskje har jeg bare vært uheldig i kjærligheten.
Ikke for alltid. Bare ikke ennå.
