Foto: Privat
– Som norsk muslim har jeg ingen plikt til kontinuerlig å bevise min uskyld og lojalitet til dette samfunnet, sier Sajid Mukhtar, gruppeleder for Partiet Sentrum i Drammen, til Utrop.
Han reagerer på debatten som har fulgt etter terrorangrepet mot Christopher Street Day-feiringen i Berlin 25. juli. En kvinne ble drept og flere titalls mennesker skadet da en varebil kjørte inn i en folkemengde. Gjerningspersonen angrep også mennesker med et stikkvåpen før han flyktet. Tyske myndigheter har omtalt angrepet som islamistisk terror.
Mukhtar understreker at han tar avstand fra både terroren og ideologien som lå bak. Kritikken hans gjelder det han mener er et tilbakevendende krav om at muslimer og muslimske organisasjoner må svare offentlig for handlingene til enkeltpersoner.
– Fordømmelsen blir aldri god nok
Ifølge Mukhtar oppstår det samme mønsteret hver gang et terrorangrep i Europa blir utført av en person med antatt muslimsk bakgrunn. Politikere etterlyser handlekraft, før oppmerksomheten raskt rettes mot moskeene og den brede muslimske befolkningen.
Han viser til at organisasjoner som Islamsk Råd Norge og Muslimsk Dialognettverk vanligvis fordømmer slike angrep raskt og utvetydig. Likevel opplever mange muslimer at de fortsatt blir møtt med spørsmål om hvorfor muslimske miljøer ikke gjør mer.
– Det er som om fordømmelsen aldri blir god nok. Etterpå må organisasjonene fortsette å forsvare seg mot den samme mistenkeliggjøringen fra storsamfunnet, sier Mukhtar.
Han mener at denne situasjonen har ført til en voksende slitasje blant norske muslimer. Når enkelte velger å være stille, må det ikke tolkes som støtte til gjerningspersonen eller terrorhandlingen, understreker han.
– Tausheten handler om at mange avviser selve premisset om at en hel minoritet skal stå til rette for handlingene til marginaliserte ekstremister. Muslimer har fordømt terror i mer enn to tiår, men ved neste angrep begynner den samme prosessen på nytt.
Advarer mot økt utenforskap
Mukhtar mener at den offentlige debatten må dreies fra kollektive lojalitetskrav til forebyggende tiltak som faktisk kan redusere risikoen for radikalisering.
Han viser blant annet til forskning om digitale ekstremmiljøer og betydningen av utenforskap. En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress beskriver hvordan enkelte nettmiljøer kan forsterke ensomhet, mistillit, konspirasjonstenkning og opplevelsen av å stå utenfor samfunnet.
Rapporten handler hovedsakelig om høyreradikale digitale miljøer og dokumenterer ikke at radikalisering utelukkende foregår på nettet. Den støtter likevel Mukhtars mer generelle poeng om at digitale fellesskap og opplevd utenforskap kan spille en viktig rolle i radikaliseringsprosesser.
Mukhtar mener også at etablerte moskeer kan være viktige samarbeidspartnere i det forebyggende arbeidet, fordi religiøse ledere og lokale miljøer kan utfordre ekstremistiske fortolkninger og fange opp sårbare personer.
– Vi må slutte å betrakte trossamfunn som et problem som må korrigeres, og heller samarbeide med dem. Sunne religiøse miljøer kan være et viktig forsvarsverk mot voldelige ideologier, sier han.
– Gir ekstremistene et argument
Ekstremistiske miljøer forsøker ifølge Mukhtar å overbevise sårbare unge om at de aldri vil bli akseptert som en del av vestlige samfunn. Når muslimers lojalitet stadig trekkes i tvil, frykter han at dette kan styrke nettopp fortellingen ekstremistene bruker i rekrutteringen.
– Hver gang hele den muslimske befolkningen blir møtt med krav om å ta kollektivt avstand, risikerer vi å gi ekstremistene det argumentet de trenger: at muslimer aldri vil bli fullt ut akseptert, sier Mukhtar.
Han etterlyser det han omtaler som en mer symmetrisk tillit mellom majoriteten og minoritetene. Lojalitet til demokratiet og avsky mot terror bør tas som en selvfølge også når det gjelder norske muslimer, mener han.
– Når majoritetens uskyld tas for gitt, mens minoriteten stadig holdes under mistanke, bryter det ned samfunnslimet. Muslimer flest er ikke fienden. Radikalisering må bekjempes gjennom reelt samarbeid og demokratisk tillit, ikke gjennom endeløs mistenkeliggjøring.
