Da Harald ble konge, var jeg usikker. Med Haakon er det annerledes

Da kong Harald overtok tronen, lurte jeg på om han kunne fylle sin fars sko. 35 år senere opplever jeg et nytt tronskifte – med andre tanker enn den gangen.

Det finnes dager som brenner seg fast i minnet. For meg var en slik dag en kald vinterdag i januar 1991. Jeg hadde kommet til Norge tre år tidligere og var fortsatt en ung nykommer i landet. Som lærerstudent fikk jeg høre den triste beskjeden i universitetets korridorer: Kong Olav V var død.

Folkekongen var kjent for sin varme og folkelighet og var høyt elsket. Da sønnen Harald overtok tronen, undret jeg meg over hva fremtiden ville bringe. Kunne han bli en like god og omsorgsfull konge som sin far? Ville han klare å fylle de store skoene forgjengeren etterlot seg?

Kong Harald og jeg hadde dessuten bursdag på samme dag. Det skapte et lite, personlig bånd: På fødselsdagen vår tenkte jeg alltid på ham. Det vil jeg fortsette med så lenge jeg lever.

Kongen som utvidet det norske «vi»

35 år senere har jeg fått svaret på spørsmålet jeg stilte meg den gangen. Kong Harald ble den samlende skikkelsen Norge trengte i en tid med store samfunnsendringer. Da han døde 28. august, 89 år gammel, mistet vi en monark som både videreførte sin fars arv og ga den en ny betydning.

For meg var noe av det viktigste ved kong Harald hans evne til å se mennesker som lett blir oversett. Gjennom nyttårstaler og møter med befolkningen løftet han frem menneskeverd og fellesskap. Han viste at minoriteter og mennesker i utsatte livssituasjoner hørte hjemme i det norske «vi».

Talen i Slottsparken 1. september 2016 står som et særlig sterkt uttrykk for dette. Kongen omtalte både likekjønnet kjærlighet og nordmenn med innvandrerbakgrunn som en selvfølgelig del av Norge. Han minnet også om sin egen families innvandrerhistorie. Budskapet var enkelt og sterkt: «Norge er dere. Norge er oss.»

For meg, og for mange andre som har skapt et liv i Norge, var slike ord en trygghet. Han anerkjente oss som en del av landet og fellesskapet. Det betydde mye å høre dette fra landets konge.

Jeg opplevde at han verdsatte det flerkulturelle Norge og bidragene fra mennesker med ulik bakgrunn. Slik jeg forsto ham, ligger et samfunns styrke i evnen til å inkludere. Integrering er en gjensidig prosess der mennesker og fellesskap beriker hverandre.

Denne gangen kjenner jeg tillit

Nå står Norge igjen ved et historisk veiskille. Jeg var her da kong Olav gikk bort, fulgte kong Harald gjennom hans 35 år på tronen og opplever nå at Haakon VIII har overtatt.

Denne gangen er tankene mine annerledes enn i 1991. Usikkerheten jeg kjente da Harald ble konge, er erstattet av tillit. Gjennom årene har jeg fulgt Haakons arbeid og fått stor respekt for engasjementet hans.

Min overbevisning er klar: Han vil bli en fantastisk konge. Han har vist et engasjement for inkludering og menneskeverd som gjør meg trygg på at han vil føre arven videre.

Kontinuitet og fornyelse

Kong Haakon har lært av både faren og bestefaren. Jeg ser den samme pliktfølelsen og nærheten til folket hos ham. Samtidig tilhører han en ny generasjon, med erfaringer og perspektiver som kan bidra til å utvikle monarkiet videre.

Som kronprins engasjerte han seg i bærekraft, fattigdomsbekjempelse og internasjonalt samarbeid. Han ble goodwillambassadør for FNs utviklingsprogram UNDP i 2003 og har blant annet arbeidet for å fremme bærekraftsmålene om å utrydde fattigdom og ta vare på livet i havet.

Dette engasjementet gir meg tro på at han forstår sammenhengen mellom globale utfordringer og livet her hjemme. Jeg opplever også at han har evnen til å nå frem til yngre mennesker. Det er viktige egenskaper for en konge som skal ta vare på tradisjoner og samtidig møte en ny tid.

Takknemlighet midt i sorgen

Savnet etter kong Harald vil merkes lenge. Men i sorgen ligger også en dyp takknemlighet for en konge som samlet oss og viste at det norske fellesskapet har plass til mennesker med ulike liv, erfaringer og røtter.

Jeg håper kong Haakon vil finne styrke i denne arven og i støtten fra befolkningen. Han skal gå videre på veien faren og bestefaren gikk opp, og samtidig finne sin egen måte å være konge på.

Som en som har fulgt denne kongelige reisen gjennom mine 38 år i Norge, ser jeg fremover med optimisme. Jeg bærer med meg takknemligheten for kong Harald og en sterk tillit til Norges nye konge.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 05.09.2026, republisert med forfatterens tillatelse.