Takk, kjære konge, nå er det vår tur

Jeg hadde aldri møtt deg. Først da du var borte, kjente jeg hvor gjerne jeg ville.

Jeg skulle kjøpe blomster.
Jeg skulle gå til kapellet.
Dagene gikk,
og avskjeden ble liggende
som noe ugjort i meg.

Mandag kveld dro jeg.

Jeg var sliten.
Foran meg sto mennesker
jeg ikke kjente.
Vi ventet på det samme:
et lite øyeblikk
til å si farvel.

Da jeg gikk forbi kisten din,
hadde jeg ingen store ord.

Den natten sov jeg godt.

Når du talte,
hendte det at jeg hørte
noe jeg lenge hadde trengt:

Også du.
Også du hører til.

Jeg er ahmadiyya-muslim.
I landet jeg kommer fra,
kan troen min gjøre meg utsatt.

Her kan jeg si hvem jeg er.
Be min bønn.
Gå ut av døren
og være en del av dagen,
en del av landet.

Det er vanskelig å forklare
hva det betyr
for den som aldri
har måttet savne det.

Du fikk meg til å kjenne:
Jeg er en av oss.

Nå tenker jeg på stolen
ved siden av meg
på foreldremøtet.

På naboen
jeg ennå bare hilser på.

På invitasjonen til eid.
Vil du komme?
Du trenger ikke kjenne skikkene.
Vi kan spise sammen.
Jeg vil gjerne bli kjent med deg.

Og når jeg spør hvordan det går,
må jeg huske
å ha tid til svaret.

Jeg vil høre til
med det jeg bærer med meg.

Troen min.
Minnene.
Alt jeg ennå ikke
har fortalt deg.

Og jeg må gi deg
den samme plassen
som jeg ber om selv.

Blomstene ligger der.
Vi skal hjem
til oppvasken,
arbeidsdagen,
neste foreldremøte.

Der venter det
du ba oss ta vare på.

Takk, kjære konge.

Neste gang noen
står alene,
håper jeg å huske
hva ordene dine gjorde med meg.

Og gå bort.

Nå er det vår tur.