Foto: Benyamin Farnam/ ICORN
Den nigerianske forfatteren Jude Dibia besøkte Stavanger 16. september under litteraturfestivalen Kapittel. Der snakket han om seksualitet og makt i Nigeria, og om hvordan blant annet lovverk, religion og samfunn former menneskers mulighet til å leve åpent.
Besøket kommer samme år som Dibia har gitt ut sin første roman på 15 år. «The Quiet That Remains» følger tre middelaldrende venner i dagens Nigeria og handler om kjærlighet, sykdom, vennskap, familie og forventninger til hvordan et voksent liv skal se ut.
Ville skrive personer som mer enn én identitet
Dibia slo gjennom med «Walking With Shadows» i 2005. Romanen regnes som banebrytende fordi den plasserte en homofil nigeriansk mann i sentrum og ga ham et sammensatt liv, i en tid da slike hovedpersoner knapt var synlige i moderne nigeriansk litteratur.
Mer enn 20 år senere er forfatteren fortsatt opptatt av mennesker som samfunnet lett reduserer til én egenskap. Men han sier at han aldri har begynt en roman med et mål om å skrive politisk litteratur.
– Jeg har aldri vært sikker på om jeg ser på meg selv som en aktivistisk forfatter. For meg begynner alt med et menneske, sier Dibia i et intervju med Afrocritik. Han forteller at han først blir interessert i personens ønsker, frykt, feil og forhold til andre mennesker.
For Dibia er poenget nettopp å unngå at en figur bare blir «den homofile», «den hivpositive» eller en representant for en bestemt gruppe. Han sier at ingen mennesker bare er én ting.
Nå er hovedpersonene blitt middelaldrende
«The Quiet That Remains» flytter oppmerksomheten til en annen fase av livet. Romanen følger Dilibe, Dakota og Abazu, tre middelaldrende venner som forsøker å finne ut av kjærlighet, ensomhet, skilsmisse, sykdom og forventninger fra familie og samfunn.
En av dem, Abazu, lever med hiv. Dibia forteller at han ønsket å skrive om et menneske som har en diagnose uten at diagnosen får forklare hele personen.
Han reagerer på at personer som lever med hiv ofte blir framstilt som statistikk, advarsler eller symboler. I romanen er hiv en del av Abazus liv, men vennskapet, humoren, frykten for avvisning og ønsket om kjærlighet får like stor plass.
Dibia sier at han i dag er mer opptatt av aldring enn han var da han debuterte. Med årene har interessen hans flyttet seg mot hvordan kjærlighet, vennskap, ambisjoner og anger forandrer seg når mennesker blir eldre.
Romanen vokste sammen med forfatteren
Historien bak boka strekker seg langt tilbake. Dibia begynte på fortellingen rundt 2012, og et første manus var ferdig få år senere.
Likevel lot han teksten ligge. Han forteller at spørsmålene i romanen fortsatte å følge ham: ensomhet, selvvalgt familie, presset om å gifte seg og hva mennesker er villige til å gjøre for å passe inn.
Etter hvert ble også hans eget forhold til spørsmålene annerledes. Dibia mener han måtte bli eldre før han kunne skrive svarene på en måte som føltes riktig.
Dermed er middelalderen ikke bare alderen til hovedpersonene. Den har også preget måten forfatteren selv ser dem på.
Forlot Nigeria etter strengere lov
Dibia bor i dag i Sverige. Han forlot Nigeria etter at landet i 2014 innførte en lov som skjerpet forbudene mot likekjønnede forhold og organisering knyttet til skeive miljøer.
«Walking With Shadows» kom nesten ti år før denne loven. Dibia har senere fortalt at boka møtte motstand allerede før utgivelsen, og at enkelte forlag ønsket en mindre positiv framstilling av den homofile hovedpersonen.
Likevel mener han at det ikke først og fremst er kampen mot et politisk system som driver skrivingen. Han vender igjen og igjen tilbake til enkeltmennesket.
– Litteratur kan gjøre oss bedre i stand til å forstå andre menneskers liv, sier Dibia. For ham ligger litteraturens styrke i at leseren kan møte et menneske før personen blir redusert til en merkelapp eller en politisk sak.
Fra synlighet til et vanlig voksenliv
Da «Walking With Shadows» kom i 2005, var selve synligheten av en homofil nigeriansk hovedperson uvanlig. I den nye romanen er spørsmålet mindre om en skeiv person får eksistere i litteraturen, og mer om hva slags liv personen får lov til å ha når årene går.
Dibia skriver om mennesker som kan være syke, forelsket, ensomme, morsomme, egoistiske eller redde samtidig. De får venner, mister forhold, blir eldre og forsøker å finne ut hvordan de skal leve med valgene de har tatt.
Det er også en endring Dibia kjenner igjen i sitt eget forfatterskap. Som yngre var han opptatt av å bli hørt. Nå sier han at han er mer interessert i det som skjer mellom ordene – og i vanlige menneskeliv som rommer langt mer enn det andre ser utenfra.
