Foto: Pixabay
Det første spørsmålet er om du blir akseptert som en del av det norske fellesskapet. Det andre er om du får bestemme over ditt eget liv. Integreringsdebatten blir mangelfull dersom vi stiller det ene og glemmer det andre.
LIM-leder Sarah Gaulin har reist en nødvendig diskusjon i Aftenposten. Hun peker på at mennesker kan være i arbeid og beherske norsk, men likevel leve under sterk sosial kontroll. Som Utrop har omtalt, ønsker hun at selvbestemmelse skal få større plass når vi vurderer integreringen.
Det er et viktig poeng. Men skal frihet være målestokken, må vi også spørre hvilke muligheter samfunnet gir den enkelte til å bruke den. Vi kan ikke kreve selvstendighet av mennesker og samtidig stenge dem ute fra fellesskapene som kan gjøre selvstendigheten mulig.
Tilhørighet kan ikke være en premie
For meg begynner integrering med inkludering i det norske fellesskapet. Integrering er først og fremst inkludering. Det innebærer adgang til skole, arbeid og samfunnsliv, men også å bli møtt som et menneske med en selvfølgelig plass her. Ambisjonen må være et fellesskap fritt for rasisme, der bakgrunn ikke bestemmer hvor mye du må bevise før du blir akseptert. Utrop har publisert mange artikler om det motsatte: Overkvalifisering blant innvandrere, lavere lønn, diskriminering ved ansettelse, politikere med en annen bakgrunn som trakasseres osv.
Tilhørighet kan ikke være en premie som deles ut når noen har snakket godt nok norsk, fått en tilstrekkelig imponerende jobb eller lagt bort nok av foreldrenes vaner. Særlig barn som vokser opp her, må få erfare at fellesskapet også er deres. De skal kunne delta mens de utvikler seg, uten stadig å måtte forklare hvor de egentlig hører hjemme.
Språk og arbeid gir rom til å velge
At språk og arbeid ikke garanterer frihet, gjør dem ikke mindre viktige. For mange som kommer til Norge, er de første skritt mot et mer selvstendig liv. Å kunne forstå et brev, snakke med læreren eller forklare seg uten hjelp fra familien gir kontroll over egen hverdag.
Egen inntekt kan gjøre et valg økonomisk mulig. En arbeidsplass kan gi kontakt med mennesker som kjenner andre løsninger enn dem man har fått presentert hjemme. Utdanning kan åpne både yrkesdører og forestillingen om hvilke liv som er mulige å leve.
Derfor blir det feil å sette arbeid og frihet opp mot hverandre. Vi trenger å se sammenhengen mellom dem, samtidig som vi erkjenner at et menneske kan ha lønn og likevel mangle råderett over pengene eller livet sitt. Integreringspolitikken må både åpne muligheter og beskytte retten til å bruke dem.
Inkludering kommer først som prinsipp, men friheten skal ikke vente til språkkurset er fullført.
Kulturarven må kunne velges
I min tidligere kommentar i Utrop tok jeg utgangspunkt i norsk-tamilske kvinner som kombinerte yrkesliv med klassisk indisk dans. Møtet fikk meg til å reflektere over hvordan kulturarv og egne livsvalg kan eksistere side om side. Det gir et utgangspunkt for spørsmålet om hva barn og unge skal få ta med seg videre.
Foreldre må gjerne lære barna språket sitt, dele historiene sine og invitere dem inn i tradisjonene de selv setter pris på. Slik får barna noe å kjenne, forstå og velge fra. Men det å overføre en kultur kan ikke innebære at foreldrene også bestemmer hvilken plass den skal ha i barnas voksne liv.
En ungdom kan ønske å bevare språket, men avvise forventningene til hvem hun skal gifte seg med. En annen kan finne trygghet i religionen, men utfordre kjønnsrollene i menigheten, tempelen eller moskeen. En tredje kan kjenne liten interesse for tradisjonene.
Disse valgene trenger ikke ende i én ferdig identitet. Barn og unge må få utforske, ombestemme seg og kjenne tilhørighet flere steder. Ingen bør måtte levere en endelig forklaring på hvem de er for å bli tatt på alvor.
Individuell frihet blir reell når omgivelsene aksepterer et valg de selv ikke ville tatt
Familien må tåle et annet svar
Individuell frihet blir reell når omgivelsene aksepterer et valg de selv ikke ville tatt. Den prøves når datteren velger en annen utdanning enn foreldrene ønsker, sønnen får en kjæreste familien ikke hadde sett for seg, eller et barn endrer sitt forhold til religion. Det avgjørende er hva som skjer etter uenigheten.
Foreldre trenger ikke være enige i alle valg. De kan være bekymret, diskutere og gi råd, og barn trenger omsorg og grenser tilpasset alder og modenhet. Men etter hvert som barna vokser til, må foreldrenes kontroll vike for deres selvbestemmelse. Kjærlighet og familietilhørighet bør ikke gjøres avhengig av lydighet.
Et barn skal ikke måtte velge mellom å eie sitt eget liv og å beholde familien sin. Denne ambisjonen må også minoritetenes organisasjoner, religiøse ledere og andre med innflytelse ta ansvar for. Det holder ikke å forsvare gruppens rett til respekt dersom enkeltmenneskene i gruppen nektes samme respekt.
Friheten gjelder også valgene vi misliker
Majoriteten må bestå den samme prøven. Hvis vi bare anerkjenner minoritetsungdom som selvstendige når de velger et liv som ligner vårt eget, har vi gjort friheten betinget. Et religiøst eller tradisjonelt valg kan være like selvstendig som et brudd med tradisjonen.
Vi kan derfor ikke lese graden av frihet direkte av et klesplagg, en kjæreste eller en fritidsinteresse. Vi må undersøke om personen har alternativer, kan si nei og kan endre mening uten trusler eller straff. Det vi voksne kan gjøre er å legge til rette for frie valg.
Kampen mot rasisme og kampen mot sosial kontroll hører dermed sammen. Begge handler om å motsette seg at andre begrenser et menneskes muligheter på grunn av bakgrunnen det har. Ingen av kampene bør brukes som påskudd for å overse den andre.
Et fellesskap som gjør frihet mulig
I praksis betyr dette at integreringspolitikken må skape flere steder der barn og unge får delta på egne premisser. Skolen, fritidsaktivitetene og arbeidslivet må gi rom for vennskap, erfaringer og fortrolige voksne utenfor familien. Samtidig må hjelpen være tilgjengelig for dem som møter press, og trygg nok til at de tør å be om den.
Vi skal fortsatt spørre hvor mange som lærer norsk, fullfører utdanning og kommer i jobb. Men vi må også spørre om de får høre til, og om de får velge selv. Integreringen lykkes når et menneske kan si «dette er mitt land» og «dette er mitt liv» – og bli møtt med respekt for begge deler.
