Foto: Omar Alejandro Pérez Torres
Den 22. mars 2019 gikk rundt 40 000 skoleelever og studenter ut i klimastreik over hele Norge. Mange samlet seg foran Stortinget. De hadde laget plakatene selv: «Vår framtid i deres hender», «Én planet. Én sjanse» og «Tomme ord redder ikke framtiden vår».
Bildene viser barneskoleelever og tenåringer. Et barn som var ti år under streiken, er rundt sytten i dag. En syttenåring er blitt en ung voksen på omtrent tjuefire. Mange er nå velgere, studenter eller arbeidstakere. De lever allerede i den framtiden de ba oss om å beskytte.
Hva tenker de når de ser hvilken retning Norge har valgt? Vi kan ikke svare på deres vegne. Men kravene deres er dokumentert: De ville stanse nye utvinningstillatelser til oljeindustrien, skape klimavennlige arbeidsplasser, øke Norges klimamål, støtte klimatiltak i det globale sør og erklære klimakrise med tiltak som sto i forhold til alvoret.
Politikerne så dem
Det var Solberg-regjeringen som hadde makten under de store streikene. Da Erna Solberg møtte demonstrantene 24. mai 2019, roste hun engasjementet, men avviste hovedkravet om å stanse nye tillatelser til oljevirksomhet.
– Vi kommer ikke til å stoppe alle nye konsesjoner i oljesektoren, sa hun, ifølge Dagbladet. Hun understreket samtidig at regjeringen skulle sørge for mindre utslipp.
Arbeiderpartiet satt i opposisjon. På landsmøtet samme vår svarte Jonas Gahr Støre ungdommene med sterke ord i talen 4. april 2019:
– Vi ser dere. Vi forstår dere. Vi tar utfordringen.
Han kalte klimaendringene vår tids største utfordring og sa at Arbeiderpartiet måtte gjøre kampen mot dem til sin viktigste oppgave framover. Men den samme talen viste også begrensningen: Olje- og gassnæringen skulle «utvikles, ikke avvikles», og Arbeiderpartiet ville ikke sette noen sluttdato.
Motsetningen oppsto altså ikke først etter regjeringsskiftet. Den lå allerede i løftet: Klimakrisen skulle være den viktigste oppgaven, så lenge løsningen ikke grunnleggende utfordret fortsatt petroleumsvirksomhet.
Dagens regjering må svare for dagens valg
Ansvaret for norsk klimapolitikk er fordelt over flere regjeringer og stortingsflertall. Men i den aktuelle striden om Arktis er ansvaret tydelig: Ifølge NRK arbeider dagens regjering for at EU skal endre sin motstand mot ny olje- og gassutvinning i Arktis.
Regjeringens egen petroleumspolitikk gjør retningen konkret. I mai 2026 lyste Energidepartementet ut TFO 2026, den årlige runden der oljeselskapene kan søke om utvinningstillatelser i kjente leteområder. Området ble utvidet med 70 blokker eller deler av blokker. Av disse ligger 38 i Barentshavet. Statsminister Støre begrunnet utlysningen med verdiskaping, arbeidsplasser, velferd og europeisk energisikkerhet.
Dette er ikke et juridisk brudd på et EU-forbud. Norge bestemmer over ressursene på norsk sokkel, og EUs arktiske linje er ikke bindende norsk lov. I 2021 varslet EU at unionen ville arbeide for en internasjonal avtale om et moratorium, altså en stans i ny olje- og gassutvinning i Arktis. Ifølge NRK har EU-kommisjonen varslet at denne tilnærmingen skal videreføres i den nye arktiske strategien.
Dermed er konflikten politisk og moralsk, ikke bare juridisk. Klimaet stanser ikke ved grensen for norsk sokkel. Norge har råderett over ressursene, men vi eier ikke atmosfæren eller konsekvensene som kommende generasjoner må leve med.
Fra Brundtland-arv til petroleumspolitisk dobbeltspor
Da Gro Harlem Brundtland ledet FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling, bidro Norge til å gi verden et nytt politisk språk. Rapporten Vår felles framtid fra 1987 definerte bærekraftig utvikling som utvikling som dekker dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet til å dekke sine.
Norge var heller ikke da uten motsetninger. Petroleumsnæringen vokste under Brundtland. Det er derfor for enkelt å beskrive historien som en overgang fra en helt grønn fortid til en fossil nåtid. Men Norge fikk internasjonal autoritet som pådriver for å forene utvikling, sosial rettferdighet og miljøansvar.
I dag har vi beholdt språket, mens handlingen henger etter. Norges utslipp på norsk territorium var ifølge foreløpige tall fra SSB 44,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2025, mot 51,2 millioner tonn i 1990. CO₂-ekvivalenter er et felles mål som gjør det mulig å sammenligne klimaeffekten av ulike klimagasser. Reduksjonen er på rundt 14 prosent, mens Norges mål under Parisavtalen er minst 55 prosent reduksjon innen 2030.
Målet kan oppfylles i samarbeid med EU og gjennom avtalte ordninger som åpner for å godskrive utslippskutt utenfor Norge. Derfor kan tallene ikke sammenlignes helt direkte. Men avstanden viser størrelsen på oppgaven.
EU har gjort klimanøytralitet innen 2050 juridisk bindende. Det betyr at utslippene samlet skal ned til netto null: Utslipp som gjenstår, må balanseres av opptak av klimagasser. Unionen har dermed satt en tydelig retning mot lavere fossilavhengighet.
EU bruker fortsatt store mengder olje og gass, også fra Norge. Unionen har ikke vedtatt å fase ut all fossil energi. Forskjellen ligger i retningen: EU vil redusere avhengigheten, mens Norge åpner nye letearealer for å opprettholde aktiviteten og produksjonen lengst mulig.
Frykten for tiden etter oljen
Regjeringens argumenter kan ikke bare avfeies. Olje og gass har gitt Norge arbeidsplasser, inntekter, kompetanse og økonomisk trygghet. Oljeprisfallet etter 2014 førte til omfattende tap av petroleumsrelaterte arbeidsplasser, særlig i Sørvest-Norge.
Forskning på valgene etter prisfallet fant økt lokal støtte til partier som forsvarte petroleumsnæringen, blant dem Arbeiderpartiet og Høyre. Forskerne fant derimot ikke tilsvarende tap for partiene som ønsket utfasing. Det gir ikke grunnlag for å si at hele folkeopinionen automatisk blir mer oljevennlig når prisen faller. Men det viser hvordan økonomisk usikkerhet i oljeavhengige områder kan styrke partier som forsvarer næringen.
Her ligger paradokset: Jo mer vi investerer for å beskytte oss mot konsekvensene av oljeavhengigheten, desto mer kan vi bli avhengige av at virksomheten fortsetter. Det som skal gi trygghet i dag, kan gjøre omstillingen vanskeligere i morgen.
Ansvaret er bredt, men ikke likt
Kritikken kan ikke rettes likt mot alle partier. Noen har arbeidet for å begrense eller stanse ny leting. Andre har brukt regjeringsmakt eller stortingsflertall til å videreføre den. Det største ansvaret ligger hos regjeringene som har fattet beslutningene, og hos partiene som har sikret dem politisk flertall.
Solberg-regjeringen må svare for hvorfor ungdommenes sentrale krav ble avvist i 2019. Støre-regjeringen må svare for hvorfor den nå åpner nye letearealer og forsøker å endre EUs arktiske linje, etter at Arbeiderpartiet sa til de streikende: «Vi tar utfordringen.»
Tomme ord redder ikke framtiden vår
Generasjonen som streiket, ba ikke bare om et litt grønnere Norge. Den ba de voksne om å overlate et trygt og levelig land. Norge har økonomien, kompetansen og de demokratiske institusjonene som trengs for å bli en foregangsnasjon igjen. Men da må vi bruke oljeinntektene til å redusere avhengigheten av petroleum og bygge trygge alternativer før markedet tvinger omstillingen fram.
På én av plakatene foran Stortinget sto det: «Skjerpings! Den berømte noen kommer ikke til å redde oss.» Barna hadde forstått noe vesentlig. Ingen andre kommer til å gjøre valgene for oss.
Norge må selv avgjøre om Brundtland-arven skal være et historisk minne eller igjen bli politisk handling. For de hadde rett: Tomme ord redder ikke framtiden vår.
