Rasismekortet er et erfaringskort

Marian Hussein har bestemt seg for ikke å ta gjenvalg som nestleder i SV. Hets og rasisme er en del av bakgrunnen for beslutningen.

Det får meg til å tenke på hva det koster å delta.

Vi oppfordrer mennesker til å engasjere seg, ta ansvar og være med på å bygge samfunnet. Da må vi også spørre oss hvordan vi møter dem når de forteller om prisen de betaler.

Jeg kjenner ikke alle erfaringene bak Husseins beslutning. Men det hun forteller, gir oss grunn til å undersøke våre egne reaksjoner når noen snakker om rasisme.

Lytter vi? Prøver vi å forstå? Eller begynner vi med å tvile på forklaringen deres?

På baksiden ligger erfaringene

«Du drar rasismekortet.»

«Drar du det kortet nå igjen?»

Vi hører det stadig. Som om erfaringen blir mindre troverdig fordi den blir sagt høyt. Som om den som forteller, først må bevise at hensikten ikke er å vinne sympati eller slippe kritikk.

Men ofte handler det ikke bare om selve situasjonen. Det handler også om erfaringene vi har med oss.

Fra din side av bordet ser kortene kanskje helt like ut. Du ser én kommentar, én hendelse, ett blikk. For den som sitter på den andre siden, kan lignende hendelser ha gjentatt seg over tid. De kan ha blitt normalisert, kanskje også internalisert.

Men så vender du kortet – hvis du tør å vende det.

På baksiden ligger erfaringene.

Det du kaller rasismekortet, er et erfaringskort.

Små drypp i hverdagen

Rasismen vi møter i Norge, er ofte vanskelig å gripe. Den er ikke alltid tydelig, stor eller fysisk. Ofte er det som skjer for lite til at du føler du kan klage eller anklage noen. Så lite at andre nesten ikke ser det, men stort nok til at det påvirker deg.

Det er små drypp i hverdagen. I butikken. På T-banen. På arbeidsplassen. I samtalene. I vitsene. I kritikken.

Det ligger også i forventningen om at du skal integrere deg. Du skal delta i samfunnet, men får ikke alltid den samme plassen når du vil være med på å endre det, bygge det og påvirke retningen.

Et blikk for mye. Et blikk for lite. Måten du blir sett på, eller ikke sett på, kan få deg til å føle deg velkommen eller uønsket.

Erfaringene ligger også i hvordan du blir møtt når du sier dette høyt. I responsen du får når du gjør erfaringene dine synlige.

Å bli tatt på alvor

Jeg er ikke mest bekymret for nettrollene som skriver hatefulle meldinger på sosiale medier. Ingen samfunn er frie for mennesker som sprer hat og rasisme. Det er heller ikke Norge.

Det som bekymrer meg mest, er samtalen om rasismen som skjer. Om de små, tilsynelatende ubetydelige hendelsene i hverdagen.

Når en alvorlig og tydelig rasistisk hendelse har skjedd, samles vi gjerne rundt et blomsterhav. Det betyr noe. Men vi må også være der når erfaringene er vanskeligere å få øye på, og før de alvorlige hendelsene skjer.

Det som hjelper mennesker videre, er å bli tatt på alvor.

Jeg synes vi skal ta vår egen reaksjon på rasisme like alvorlig som vi tar dem som sprer hat. Hva sier vi når noen forteller? Hva spør vi om? Og hva gjør stillheten vår med den som nettopp har våget å si fra?

Jeg forventer ikke at alle skal gå i kamp mot dem som sprer hat. Jeg ønsker at flere går sammen med dem som opplever det. Lytter til dem. Tar dem på alvor.

Det koster å si fra

Husk at det koster å si fra.

Prisen er ikke alltid at de som sprer hat, sier enda mer. Den kan være at de som hører på, tviler. At kolleger, venner, familie og mennesker du har tillit til, får deg til å angre på at du sa noe. At du i møtet med etater og samfunnet igjen må forsvare at du reagerte.

Det er nettopp dette som fester seg på baksiden av kortet.

Små drypp av tvil. Små drypp av normalisering. Små drypp av ubehag. Blikkene du får, og blikkene som vender seg bort.

Det du kaller rasismekortet, kan være mer preget av tvilen som møtte meg, enn av hendelsen jeg forsøkte å fortelle om.

Marian Husseins beslutning bør få oss til å spørre hva vi gjør for at mennesker skal orke å fortsette å delta. Vi trenger ikke dele politikken hennes for å ta det hun forteller om rasisme, på alvor.

Måten du reagerer på når jeg snakker om rasisme, er også med på å forme kortet og erfaringene jeg bærer med meg.