Flyktet fra bombene i Ukraina – ingen kommuner vil bosette dem i Norge

I Norge håpet de å finne trygghet, og at Volodymyr kunne få nødvendig medisinsk behandling og rehabilitering. For øyeblikket bor familien på Solsiden mottakssenter i Lyngdal mens de venter på kommunal bosetting.

Volodymyr fikk slag i starten av 2025, mens familien ennå var i Ukraina. Som følge av slaget er den ene siden av kroppen hans helt lammet. Han er ved bevissthet og forstår alt som skjer, men er helt avhengig av støtte i hverdagen.

– Vi mater, vasker og gir ham medisiner selv. Vi hjelper ham også over i rullestolen og tar ham med ut på tur, forteller sønnen Andrii.

Tilrettelagt bolig: Boligen må være fullt tilpasset rullestolbrukere.
Medisinsk oppfølging: Det kreves god tilgang til medisinsk infrastruktur og rehabilitering.
Praktisk plassering: Volodymyr kan sitte i bil eller rullestol i maksimalt halvannen time om gangen, noe som begrenser reiseavstander.

Familien har slektninger i Norge som kan hjelpe en del med transport og omsorg. Derfor har de gjentatte ganger bedt om å bli vurdert for bosetting i Kristiansand.
Det oppstod imidlertid en feil i dokumentene, der en av forespørslene ved et uhell ble registrert som en søknad til Kristiansund. Familien påpeker at de har gitt beskjed flere ganger om at de ønsker Kristiansand, og de venter nå på en oppdatering om statusen for denne forespørselen.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) jobber aktivt med saken og har allerede kontaktet flere kommuner. Kommunene Arendal, Vinje, Skien og Nittedal måtte imidlertid takke nei fordi de for tiden mangler tilrettelagte boliger eller spesialiserte ressurser til å ta imot en familie med så omfattende behov.

I juli informerte IMDi familien om at saken fortsatt er under behandling. Direktoratet forklarer at den endelige avgjørelsen alltid ligger hos kommunene, som må vurdere om de har kapasitet til å tilby de nødvendige helse- og omsorgstjenestene.

Utrop har forelagt saken IMDi. Divisjonsdirektør Halwan Ibrahim understreker at direktoratet på generelt grunnlag ikke kan kommentere enkeltsaker, men svarer her generelt om prosessen rundt bosetting av flyktninger med store medisinske behov.

Ibrahim påpeker at det er en klar fordel for alle parter når flyktninger med sammensatte helsebehov raskt blir bosatt i en kommune, fremfor å bli værende over lengre tid på asylmottak.

Ibrahim presiserer samtidig at det norske bosettingssystemet er basert på frivillige avtaler med den enkelte kommune. Siden kapasiteten og tilgangen på spesialiserte helsetjenester og tilrettelagte boliger varierer sterkt fra kommune til kommune, kan prosessen for personer med omfattende oppfølgingsbehov ta vesentlig lengre tid.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har tidligere påpekt at bosetting av personer med alvorlig nedsatt funksjonsevne er en objektivt mer komplisert prosess. Selv om kommunene får egne statlige tilskudd for å dekke ekstrautgifter, tar det ofte lang tid å finne egnede boliger.

På grunn av den lange ventetiden har familien også klaget til Sivilombudsmannen. Juli 2026 svarte ombudet at de ikke vil iverksette undersøkelser i denne enkeltsaken.Årsaken er at lang ventetid på bosetting for sårbare grupper er et generelt og utbredt problem, og ombudet har valgt å jobbe med denne utfordringen på et overordnet systemnivå.

Familien understreker at de overhodet ikke ønsker konflikt eller konfrontasjon med myndigheter. De vil bare forstå hvorfor prosessen tar så lang tid, og hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen deres. Den konstante uforutsigbarheten er en stor emosjonell belastning for en familie som allerede står i en svært tøff livssituasjon.

– Vi kan pleie faren vår selv. Det vi trenger er et sted hvor vi kan leve normalt, med en tilgjengelig bolig og mulighet for videre rehabilitering, forklarer Andrii.

Fordi de mangler fast adresse, har han foreløpig ikke hatt mulighet til å delta for fullt i introduksjonsprogrammet og få kontinuitet i norskopplæringen.

Det var en lettelse for familien å bli flyttet til Solsiden mottakssenter, ettersom det forrige oppholdsstedet var dårlig tilrettelagt for en person med nedsatt funksjonsevne.

Dette mottaket skal imidlertid legges ned i desember i år. Dette skaper nye bekymringer, da enda en flytting til et midlertidig oppholdssted vil være svært belastende for den sengeliggende faren.

Familien venter spent på et endelig svar om bosetting, og håper på en konstruktiv og positiv løsning i nær fremtid.