Hjem 2026 Utg 47-03.12.2026 Fra Ukraina til Kolbotn: Liana bygger bro med kunst og glemte historier

Fra Ukraina til Kolbotn: Liana bygger bro med kunst og glemte historier

Liana Gabis-Zmiiewska står foran Galleri F15 på Jeløya med et ukrainsk flagg.
Liana Gabis-Zmiiewska foran Galleri F15 på Jeløya, der hun arbeider med kunstformidling.
Foto: Privat
Liana Gabis-Zmiiewska kom til Norge fra Ukraina i 2022. Nå bruker hun kunst og historie til å skape nye møter mellom ukrainere og nordmenn.
Liana Gabis-Zmiiewska kom til Norge fra Ukraina i 2022. Nå bruker hun kunst og historie til å skape nye møter mellom ukrainere og nordmenn.

Å flytte til et annet land handler om mye mer enn å bytte bosted. Det betyr å finne seg til rette i nye omgivelser og bli kjent med en annen kultur, nye tradisjoner og en annen historie. Mange som flytter, står overfor et viktig spørsmål: Hvordan kan man bevare sin egen identitet og sine røtter, samtidig som man blir en del av et nytt samfunn?

For Liana Gabis-Zmiiewska har kunsten blitt en av måtene å gjøre dette på. Gjennom utstillinger, guidede turer og fortellinger om historie hjelper hun ukrainere med å bli bedre kjent med Norge. Samtidig gir hun nordmenn muligheten til å lære mer om Ukraina.

– For meg er kunst mye mer enn bilder, fotografier og museumsutstillinger. Det er en måte å snakke om ting som noen ganger er vanskelige å sette ord på. Kunst kan samle mennesker med ulik livserfaring og hjelpe dem med å forstå hverandre bedre, sier Liana.

Liana flyttet til Norge i 2022, etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Som for mange andre ukrainere ble flyttingen starten på et nytt kapittel i livet. Hun måtte finne sin plass i ukjente omgivelser og samtidig forsøke å fortsette sin yrkesvei i et nytt land.

Utdanningen og erfaringen hun hadde fra før, ble et viktig utgangspunkt. Liana studerte internasjonale relasjoner, statsvitenskap og fremmedspråk ved Ivan Franko-universitetet i Lviv. Hun har også utdanning som engelskoversetter.

Allerede før hun flyttet til Norge, hadde Liana mange års erfaring som guide. Hun begynte å arbeide som guide i Ukraina i 2009. Hun arrangerte turer og fulgte turistgrupper på reiser rundt i Europa.

I Norge har hun klart å kombinere den tidligere erfaringen med nye yrkesmuligheter. I dag arbeider hun innen kultur og kunst, blant annet med besøkende ved Galleri F15 på Jeløya i Moss. Hun holder også omvisninger på ukrainsk og utvikler byvandringer i Oslo og Moss. Med sin lange erfaring innen formidling av kunst, kultur og historie ønsker hun å gjøre norske kulturarenaer mer tilgjengelige for et ukrainskspråklig publikum. Men for Liana handler dette arbeidet om mye mer enn å vise mennesker rundt på utstillinger.

Liana Gabis-Zmiiewska står foran Galleri F15 på Jeløya med et ukrainsk flagg.

Når kunsten gir en følelse av å høre til

Et av de viktige prosjektene Liana har vært med på, er fotoutstillingen «Home. Perspectives», som ble vist ved Preus museum i Horten – Norges nasjonale museum for fotografi.

Utstillingen ble først laget for Liverpool i 2023. Senere ble den tilpasset og utvidet for et norsk publikum av kurator Pål Ekern sammen med de ukrainske kuratorene Maks Horbatskyi og Viktoria Bavykina. Utstillingen åpnet i Norge omtrent samtidig som årsdagen for Russlands fullskalainvasjon av Ukraina ble markert.

– For meg var dette ikke bare en kunstutstilling. Den ga oss en mulighet til å snakke om hjemmet, om å miste det, om å finne et nytt sted å bo og om hva begrepet «hjem» egentlig betyr for oss, forteller Liana.

For mennesker som har vært nødt til å forlate hjemlandet sitt, er hjemmet mye mer enn en bygning eller en bestemt adresse. Det handler om minner, familie og venner, språk, kjente gater og følelsen av å høre til. Derfor kunne temaet for utstillingen berøre mennesker med svært ulik bakgrunn og livserfaring.

Senere arbeidet Liana med utstillingen som omviser gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS). Hun holdt omvisninger for norske skoleelever i ulike aldersgrupper.

Det gjorde særlig inntrykk på henne hvor sterkt barna reagerte på fotografiene. Blant de besøkende var både norske og ukrainske barn, i tillegg til barn fra familier med bakgrunn fra Midtøsten og andre land. Ulik bakgrunn og ulike livserfaringer, men mange av de samme menneskelige følelsene.

– Det var utrolig interessant å se dette mangfoldet og oppleve hvor godt barna forstod kunsten. Ofte ser de mye mer i den enn man kanskje skulle tro, forteller Liana.

– Jeg er overbevist om at slike møter kan få betydning langt utover museumsrommene. Barna kommer hjem, forteller foreldrene om det de har sett og stiller spørsmål. På den måten blir kunsten et utgangspunkt for samtaler mellom mennesker som kanskje aldri tidligere har tenkt så mye over hverandres erfaringer, fortsetter hun.

Noen ganger trenger man ikke å beherske et annet språk perfekt for å forstå hverandre. Det kan være nok å se et fotografi av et menneske som har mistet hjemmet sitt, og kjenne igjen følelsene.

Kunst som hjelper oss med å bearbeide vanskelige følelser

En annen viktig kunstopplevelse for Liana er knyttet til verkene til den iransk-amerikanske kunstneren og videokunstneren Shirin Neshat. Utstillingen hennes ble vist på Galleri F15.

Sentrale temaer i Neshats kunst er kvinnelig identitet, frihet, vold, kvinners rettigheter og traumatiske opplevelser. I et av verkene ble det brukt virtuell virkelighet (VR). Publikum kom inn i et kunstnerisk rom der de kunne oppleve en historie gjennom øynene til en kvinne som utsettes for vold og blir fengslet i Iran.

For Liana var denne utstillingen spesielt følelsesladet. Hun trakk paralleller til erfaringene til mennesker som har opplevd krig og vold.

– Det var en veldig sterk utstilling. For mange var den krevende å oppleve, særlig for dem som hadde erfaringer knyttet til krig, aggresjon eller vold mot kvinner, forteller hun.

Liana forteller at noen av kvinnene som besøkte utstillingen, inviterte mennene sine til å komme og se kunstverket. Selv noen få minutters møte med kunsten kunne vekke sterke følelser og få mennesker til å tenke over hva kvinner i andre deler av verden går gjennom.

Etter hennes mening ligger kunstens særlige styrke nettopp i at den gjør det mulig å snakke om vanskelige temaer uten lange forklaringer. Liana forteller også hvordan arbeidet med kunst har påvirket hennes egen følelsesmessige tilstand. Etter omtrent et halvt år ved Galleri F15 merket hun at hun hadde blitt roligere, og at den indre uroen gradvis hadde blitt mindre. Hun sammenligner denne følelsen med å kjøre bil i dårlig vær: Vinduet er skittent, vindusviskerne virker ikke, radioen lager bare støy, og det er nesten umulig å se veien.

– Men så begynner plutselig vindusviskerne å virke. Du kommer til et sted der radioen får inn signalet, du kjenner igjen veien – og støyen forsvinner.

Slik beskriver Liana hvordan kunst kan påvirke mennesker: Den kan hjelpe oss med å se verden igjen, lytte til oss selv og få orden på egne følelser. At kunst kan ha en positiv effekt på helse og livskvalitet, støttes også av forskning.

I 2019 publiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) en omfattende kunnskapsoversikt basert på mer enn 3000 studier om sammenhengen mellom kunst, helse og livskvalitet. Rapporten viste at kunstneriske aktiviteter kan bidra til bedre psykisk helse, forebygge sykdom og støtte mennesker under behandling og rehabilitering.

Dette viser at kunst ikke bare handler om estetiske opplevelser. Den kan også være en viktig ressurs for mennesker som lever med stress, usikkerhet eller vanskelige livserfaringer.

Fra ukrainsk historie til norsk kultur

Broer mellom land bygges ikke bare gjennom moderne kunstprosjekter. Historisk kunnskap og felles minner er også viktige.

Skandinavia har lenge vært av særlig interesse for Liana. Allerede før hun flyttet til Norge, var hun interessert i norsk kultur, mytologi, vikinghistorie og musikk, blant annet skandinavisk black metal.

Norge var derfor ikke et helt ukjent land for henne. Likevel kan kunnskap man har fra før, ikke erstatte egne erfaringer. Man blir først virkelig kjent med en kultur når man opplever den gjennom menneskene, vanene, verdiene og hverdagslivet deres – ikke bare gjennom bøker og museer.

I dag holder Liana guidede turer i Oslo for ukrainere som ønsker å bli bedre kjent med Norge. Hun mener at hovedstaden fortjener mer oppmerksomhet enn et kort besøk på noen få timer.

Byvandringene hennes handler ikke bare om å vise fram kjente steder i hovedstaden. Hun ønsker også å fortelle om de historiske forbindelsene mellom Ukraina og Norge.

Et særlig interessant eksempel er historien om Ellisiv av Kyiv, også kjent som Elisiv. Hun var datter av storfyrst Jaroslav den vise og giftet seg rundt 1044 med Harald Hardråde. Senere ble han konge av Norge. I norsk historie er hun kjent som dronning Ellisiv. Navnet er en norrøn form av hennes opprinnelige slaviske navn.

Historien om Ellisiv har også fått en plass i dagens Oslo. Den 24. oktober 2025 ble et monument over dronning Ellisiv av Kyiv avduket på Harald Hardrådes plass i Gamlebyen. Monumentet er laget av den danske kunstneren Sidsel Bonde og har fått navnet «Gerd gullring». Skulpturen består av en granittstein med en åpning som er utformet slik at sollyset på bestemte tidspunkter danner en gyllen ring i retning Kyiv.

Monumentet ble avduket under besøket til Ukrainas førstedame Olena Zelenska, med kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit til stede. Det symboliserer de historiske forbindelsene mellom Norge og Ukraina, som går helt tilbake til middelalderen.

Liana Gabis-Zmiiewska står ved et steinmonument med rund åpning.
Liana Gabis-Zmiiewska ved monumentet.
Foto : Privat

For Liana er slike historier en viktig del av kulturformidlingen. Hun ønsker at ukrainere som besøker Oslo, ikke bare skal se byens severdigheter, men også oppdage historiene som knytter Ukraina og Norge sammen.

For henne er det verdifullt at ukrainere som kommer til Norge, får muligheten til å oppdage historiske forbindelser som de kanskje visste lite om fra før. Samtidig er det viktig for henne å gjøre nordmenn bedre kjent med ukrainsk kultur og historie.

Et godt eksempel er hennes deltakelse under Kulturnatt i Oslo. Da arrangerte hun en litterær byvandring viet Valerian Polishchuk – en ukrainsk forfatter, poet og representant for den såkalte «henrettede renessansen».

Polishchuks historie har en særlig forbindelse til Norge. I 1928–1929 reiste han gjennom flere skandinaviske land, blant annet Norge og Sverige. På reisen ble han kjent med livet, kulturen, samfunnet og økonomien i de nordiske landene. Han var interessert i hvordan folk levde, hvordan byene utviklet seg, og hva som skilte det skandinaviske samfunnet fra samfunnet han kjente fra Ukraina.

Det finnes også en interessant detalj i denne historien: I oktober 1927 ble Polishchuk registrert ved den sovjetiske ambassaden i Norge som «ukrainer nummer tretten». Senere beskrev han inntrykkene fra reisen i boka «Raid i Skandinavia», som ble utgitt i Kharkiv i 1931.

Polishchuk tilhørte generasjonen av ukrainske kunstnere og forfattere som senere fikk betegnelsen «den henrettede renessansen». Han ble arrestert i 1934 og skutt 3. november 1937 i Sandarmokh.

Rundt 22 personer deltok på den litterære byvandringen. Omtrent halvparten av dem var nordmenn.

Under vandringen fortalte Liana om den ukrainske kulturbevegelsen som er kjent som «den henrettede renessansen». Hun snakket om talentfulle ukrainske kunstnere og forfattere som ble ofre for sovjetisk terror, og om hvordan sovjetmyndighetene forsøkte å ødelegge ukrainsk kultur.

Liana mener det er svært viktig å fortelle andre folk om Ukrainas historie, særlig nå som landet kjemper for sin frihet. Kunnskap om historien gjør det lettere å forstå ikke bare fortiden, men også hvorfor ukrainere kjemper så hardt for å bevare språket, kulturen og retten til selvstendighet.

Det er også viktig å gjøre ukrainere kjent med Norge gjennom norsk kunst, arkitektur, tradisjoner og dagens kulturliv. På denne måten blir kultur en møteplass for gjensidig forståelse. Ukrainere får muligheten til å oppdage et nytt land, mens nordmenn kan bli kjent med Ukraina på en annen måte enn gjennom nyheter om krigen – gjennom landets litteratur, kunst og rike historie.

Når en guidet tur blir en personlig opplevelse

Kunstomvisninger kan være viktige også for dem som tidligere ikke har vært spesielt interessert i kultur. For mange ukrainere i Norge er dette dessuten en mulighet til å koble av fra hverdagens bekymringer, møte gamle kjente, bli kjent med nye mennesker og kjenne at livet handler om mer enn jobb og praktiske gjøremål.

Ruslana Zlobina har deltatt på flere av Lianas kunstomvisninger. Hun forteller hvor mye slike møter betyr for henne.

– Interessante omvisninger sammen med interessante mennesker gir deg positive følelser. Etterpå føler du at du har lært enda mer om verden og hvor mangfoldig den er. Du begynner også å legge bedre merke til skjønnheten rundt deg. Jeg er veldig takknemlig for muligheten til å delta på slike omvisninger og høre fortellingene på morsmålet mitt – et språk som berører hjertet. Tusen takk til Liana for det viktige arbeidet hun gjør med å formidle kunnskap og kultur!

Ordene hennes viser at en omvisning kan være mye mer enn en presentasjon av kunstverk. Det kan være en personlig opplevelse som gir inspirasjon, et nytt blikk på verden og gode minner.

Besøkende blir ikke bare tilskuere. Historiene om kunstnerne, den historiske bakgrunnen og guidens fortellinger gjør det lettere å se menneskene, følelsene og livserfaringene som ligger bak kunstverkene.

På denne måten blir kunsten gradvis en del av menneskers eget liv. Den kan hjelpe oss med å forstå oss selv bedre, kjenne tilhørighet til andre og se landet vi bor i, med nye øyne.

Kunstmøter som gir rom for å finne tilbake til seg selv

Tetiana Yurchenko forteller om en annen, men like viktig side ved slike omvisninger. For henne er møtene en mulighet til å komme seg ut av hverdagens rutiner og for en stund fordype seg i kunstens verden.

– Jeg synes alltid det er hyggelig og interessant å delta på disse omvisningene. Jeg har tenkt over hvorfor de tiltrekker meg så mye. For det første hjelper de meg med å koble av fra hverdagen og rutinene. Det er en mulighet til å gå inn i en annen verden – kunstens og skjønnhetens verden – se på kunstverkene og samtidig kjenne at noe forandrer seg inni meg, forteller Tetiana.

Hun trekker også fram Liana som person og hennes evne til å kombinere ulike kulturelle perspektiver.

– Liana er et interessant menneske og en dyktig guide. Jeg beundrer hvordan hun kombinerer sin egen forståelse av verdenskunsten med ukrainsk og norsk kultur. Det utvider forståelsen min, både av kunst og av verden.

For Tetiana er det ikke bare selve omvisningen som betyr noe, men også menneskene hun møter der. Det gir henne muligheten til å treffe gamle bekjente og bli kjent med nye mennesker.

– For meg er dette et sted der jeg kan slappe av og hente nye krefter. Jeg blir også glad når jeg ser at ukrainere setter av tid til kunst, ikke bare blir værende i hverdagens rutiner, men også interesserer seg for kultur. For meg handler dette om å hente seg inn igjen som menneske og om den åndelige siden av livet. Det er fint å se hvordan mennesker gradvis finner tilbake til seg selv.

Ordene hennes formidler en viktig tanke: Å tilpasse seg et nytt land handler ikke bare om å lære språket, finne jobb eller løse praktiske problemer. Mennesker trenger også steder der de kan få følelsesmessig påfyll, kjenne fellesskap med andre og igjen rette oppmerksomheten mot det som gir glede og inspirasjon.

Kunstmøter kan bli nettopp et slikt sted. De bidrar til å bevare kontakten med det ukrainske fellesskapet og åpner samtidig døren til nye sider ved norsk kultur.

Felles verdier som ikke trenger oversettelse

Når Liana reflekterer over kulturelle forskjeller mellom Ukraina og Norge, understreker hun hvor viktig det er å forsøke å se verden gjennom andre menneskers øyne. Hun mener at vi må interessere oss for det som er viktig for andre mennesker – kulturen deres, historien og det de er opptatt av – for å kunne forstå dem bedre.

Samtidig finnes det verdier som forener mennesker uavhengig av hvilket land de er født i: kjærlighet til familien, behovet for å bli akseptert, retten til egen identitet og muligheten til å være seg selv. Disse verdiene kommer særlig tydelig fram gjennom kunsten. Den fjerner ikke kulturelle forskjeller, men hjelper oss med å se at menneskene bak forskjellene har mange av de samme følelsene, håpene og ønskene.

Liana håper at Galleri F15 i framtiden vil få enda flere muligheter til å vise fram verk av ukrainske kunstnere. Ukrainsk kunst har mye å fortelle verden – om landets historie, smerte, styrke, kreativitet og lengsel etter frihet.

Hennes egen vei er også en del av denne kulturelle dialogen. Hun kom til Norge med yrkeserfaring og interesse for skandinavisk kultur. Men det var arbeidet i kunstmiljøet som ga henne muligheten til å oppdage nye sider ved seg selv og finne sin plass.

Mot slutten av samtalen trekker Liana fram noen ord hun en gang hørte på bokmessen Arsenal i Kyiv:

«Omstendighetene kommer aldri til å bli bedre. De kommer bare til å bli verre. Handle nå.»

Kanskje beskriver nettopp denne tanken yrkesveien hennes best: Ikke vente på det perfekte tidspunktet, men bruke mulighetene som finnes i dag. Hver omvisning, hvert kunstmøte og hver samtale om Ukraina er et nytt skritt mot bedre forståelse mellom de to landene.

For ukrainere kan kunst være en måte å bevare seg selv i et nytt land på, holde fast ved røttene sine og samtidig bli bedre kjent med Norge. For nordmenn kan den være en mulighet til å se Ukraina i et bredere perspektiv, bli kjent med landets kultur og høre historier som ikke alltid får plass i nyhetsbildet. Kanskje er det nettopp dette som er kunstens største styrke: Den hjelper mennesker med å finne seg selv, komme nærmere hverandre og oppdage at det finnes langt mer som forener ulike kulturer enn det man kanskje skulle tro.