Foto: KI
Iryna Laptieva, ektemannen Vitalii Zinchenko og sønnen Bohdan Laptiev kom til Norge i slutten av februar 2025. Etter et kort opphold i Råde ble de sendt til asylmottaket Haraldvangen i Hurdal, der de fortsatt bor.
Familien fikk innvilget kollektiv beskyttelse 21. mars 2025, men har ennå ikke fått tilbud om bosetting i en kommune. Både Bohdan og faren bruker rullestol, og familien trenger en bolig som er tilpasset behovene deres.
For Iryna har ventetiden blitt særlig vanskelig fordi hun ser hvordan mottakslivet begrenser sønnens hverdag. Hun håper at det å fortelle familiens historie kan bidra til en løsning.
Måtte flykte to ganger
Familien hadde allerede forlatt ett hjem før de kom til Norge. Da krigen brøt ut i Donbas, flyttet de til Kharkiv i håp om å kunne vende tilbake til et normalt liv. Der bodde de i sju år, før Russlands fullskalainvasjon tvang dem på flukt igjen.
– Vi har mistet hjemmet vårt to ganger, forteller Iryna. Det er fortsatt vanskelig for henne å snakke om det familien har opplevd.
– Når jeg tenker tilbake på det, begynner jeg av en eller annen grunn å gråte, sier hun. Hun hadde aldri planlagt å forlate Ukraina for godt, men forsøker nå å skape en trygg hverdag for familien i Norge.
Savner venner og aktiviteter
Bohdan er 16 år og har nylig begynt på skolen. Ifølge moren får han likevel for lite undervisning og sosial kontakt, og han har foreløpig ikke fått venner.
– Han sitter hjemme hele tiden. Hva ser han ut av vinduet? Bare skog. Han trenger å utvikle seg, møte andre mennesker og komme seg ut, sier hun.
Familien drar av og til til Oslo, der Bohdan liker å besøke museer og butikker. Avstanden fra mottaket gjør imidlertid at turene bare blir sporadiske avbrekk fra hverdagen.
– Han drømmer om å dra til Oslo, gå rundt i byen, besøke butikker og kjøpe Lego-sett, forteller moren. Hun ønsker at sønnen skal få flere muligheter til å være sammen med andre og delta i aktiviteter som interesserer ham.
Fagfolk uttrykker bekymring
Bohdans situasjon er omtalt i en vurdering fra Akershus universitetssykehus. Der beskriver fagpersonene få sosiale kontakter med jevnaldrende og svært få undervisningstimer i uken.
Vurderingen understreker behovet for et tilrettelagt dagtilbud utenfor asylmottaket. Det fremgår også at den nåværende situasjonen påvirker guttens fysiske og psykiske helse negativt og gir grunn til bekymring.
Fagpersonene peker dessuten på behovet for en egnet bolig, blant annet med tilrettelagt bad og plass til hjelpemidler. Ifølge vurderingen er det ikke mulig å gjennomføre de nødvendige tilpasningene der familien bor nå.
Dokumentet opplyser også at kommunal fysioterapeut og ergoterapeut undersøker mulighetene for å tilby relevante tjenester i Hurdal. For Iryna handler dette om at sønnen skal få den støtten han trenger for å lære, være i aktivitet og utvikle seg.
Trenger medisinsk oppfølging
Også ektemannen har behov for medisinsk oppfølging, forteller Iryna. Familien forsøker blant annet å få tilgang til urolog, fysioterapeut, rehabiliteringsspesialist og nevrolog.
Bohdan har gjennomgått operasjoner i ryggraden og beina i Norge, og Iryna har også selv blitt operert. Hun er takknemlig for behandlingen de har fått, men forteller at det er krevende å organisere all oppfølgingen familien trenger.
Ifølge Iryna kommer en lege til mottaket én gang i uken. Hun håper at bosetting i en kommune vil gjøre det enklere å få behandling, rehabilitering og andre tjenester, og å komme seg til sykehus, butikker og nødvendige tilbud.
IMDi: – Særskilte behov kan gi lengre ventetid
Familien har flere ganger kontaktet ansvarlige myndigheter for å få vite når de kan flytte, ifølge Iryna. Beskjeden har vært at det arbeides med å finne en egnet bolig, men de har ikke fått noen konkret dato.
I et skriftlig svar til familien bekreftet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at saken fortsatt var under behandling. Direktoratet forklarte at bosettingssaker som krever tilrettelagt bolig eller hensyn til andre særskilte behov, kan ta lengre tid.
Ifølge IMDi må direktoratet finne en kommune som best mulig kan ivareta familiens behov. Direktoratet opplyste også at den bosettingsansvarlige ved mottaket ville bli holdt orientert, men ga ingen opplysninger om når familien kunne forvente et tilbud.
– Vi vil bare leve et normalt liv
Iryna sier at hun forstår at det kan være vanskelig å finne en egnet bolig. Samtidig opplever hun den langvarige usikkerheten som psykisk utmattende, og det er vanskelig å planlegge fremtiden uten å vite når familien kan flytte.
– Vi ønsker oss bare en kommune der det finnes gode og tilrettelagte boforhold, der vi kan leve et normalt liv, oppsøke leger og gå i butikker, forklarer hun. Hun understreker at målet med å fortelle historien er å be om hjelp.
Takknemligheten for hjelpen familien allerede har fått, er også viktig for henne å få frem. Hun trekker særlig frem operasjonene hun og sønnen har gjennomgått.
– Norge hjelper oss. Sønnen min har blitt operert, og det har jeg også. Det setter vi pris på, sier Iryna.
