Foto: Integralfilm
En oktobermorgen, sju år etter Tishreen-opprøret i Irak, mens gule blader falt på fortauet, leste jeg at elever på videregående i Frankrike sperret skoleportene med søppelcontainere og sang «Marseillaisen». De er mellom 15 og 18 år og krever lærere, mindre klasser og skolebygg som ikke faller sammen. Så spredte bølgen seg til Belgia, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Albania, og etter hvert handlet den også om boligpriser og stigende levekostnader. En fransk elev sa at barna fra forstedene er forlatt og glemt.
Jeg stoppet ved det ordet: glemt. Jeg hørte det for sju år siden under ungdomsopprøret i Bagdad.
«Vi vil ha et hjemland»
I oktober 2019 gikk unge irakere ut i gatene og krevde arbeid, strøm og et verdig liv. Myndighetene og militsene svarte med kuler: bare den første uken ble 149 demonstranter drept. Makthaverne trodde frykten ville sende dem hjem. Men noen uker senere kom de tilbake, hundretusener over hele Irak, og slo opp telt på plassene.
Nå krevde de ikke bare jobber, men et hjemland. Slagordet var: «Vi vil ha et hjemland.» De mente et land som tilhørte innbyggerne, ikke partiene, militsene og utenlandske makter. Et land der man var iraker først, ikke sjia, sunni eller kurder.
Tuk-tuken kjørte mot ilden
Tiba, hovedpersonen i dokumentarfilmen min «Baghdad on Fire», var 19 år, demonstrant og frivillig førstehjelper. I én scene sitter hun i en tuk-tuk med de andre førstehjelperne, på vei dit demonstranter blir beskutt med kuler og tåregass. Hun sier: «En av oss kan bli skadet eller drept. Men faller én av oss, kommer vi alle til å være der for den som faller.»
Tuk-tuken kjørte mot ilden, ikke bort fra den. De unge jeg filmet, hadde en vilje som verken frykt eller vold kunne knekke. De drømte om en bedre hverdag og en bedre framtid.
En generasjon som vil bli hørt
Denne unge generasjonen, opprørsk eller rådvill, kalles i dag generasjon Z. I Paris som i Bagdad vil den bli hørt og bygge sin egen framtid, uten kriger og konflikter, i et samfunn der alle kan leve i frihet og fred.
Franske elever synger «Marseillaisen» foran stengte skoler. Tiba og vennene hennes sang den irakiske nasjonalsangen «Mawtini» med tårer i øynene, mens de sperret gatene og slo leir i telt. Ingen av dem avviser landet sitt. Alle prøver å ta det tilbake.
Vi som vokste opp i Irak, fikk okkupasjonen, så den sekteriske krigen, så IS, så regjeringer som ikke ga oss annet enn korrupsjon. Vi er ikke hjemløse, men hjemlandsløse. På Tahrir-torget i Bagdad møtte vi landet vårt for første gang.
«Vi er ikke hjemløse, men hjemlandsløse.»
Tausheten ville vært farligere
Plassene ble ryddet. Minst 541 demonstranter ble drept og over 20 000 såret, ifølge tall Amnesty International viser til. Regimet falt ikke. Men jeg fulgte disse unge med kamera i flere år, og jeg så bare unge som lengtet etter forandring og en bedre framtid.
I Europa møtes mange av dem med strengere straffer og vold, i stedet for å bli lyttet til. Men hva om de unge sluttet å protestere og å tro at noe kan forandres? Sinnet deres kan være ubehagelig for noen, men tausheten ville vært farligere.
Ropet lyder fortsatt
Navnet tishreen, det arabiske ordet for oktober, har røtter i et babylonsk ord som betyr begynnelse. Søndag 25. oktober, under markeringen av sjuårsdagen, ropte hundrevis igjen «Vi vil ha et hjemland» på Tahrir-torget, og krevde at de som drepte demonstrantene, stilles for retten.
Unge som protesterer, setter noe på spill, i Bagdad som i Paris. Spørsmålet er det samme her og der: Vil de bli hørt? Og vil det komme virkelig, grunnleggende forandring?
