
Foto: Abhijit Alka Anil
Usman Mushtaq vokste opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner. Bare et steinkast unna hadde barn helt andre oppvekstvilkår. Erfaringene formet hans politiske engasjement. I dag er han lege, statssekretær og før helgen ble han innstilt som byrådslederkandidat for Oslo Arbeiderparti – med utjevning av sosiale forskjeller som en av sine viktigste kampsaker.
– Hvis du har dårligere forutsetninger der du kommer fra, er sannsynligheten større for at du ikke greier å utnytte ditt fulle potensial. Min egen barndom har vist meg hvor viktig det er å jevne ut forskjeller og gi folk muligheten til å løfte seg, sier Mushtaq til Utrop.
Utrop møter ham i lokalene til Helse- og omsorgsdepartementet, der han arbeider som statssekretær. Han snakker rolig, men engasjert om ulikhet, diskriminering og mulighetene mennesker får i livet.
Den tidligere sosialbyråden og nåværende statssekretæren i Helse- og omsorgsdepartementet fikk flertall etter at AUF ga ham sin støtte. Dermed valgte hans utfordrer, Marthe Scharning Lund, å trekke sitt kandidatur for å samle partiet.
Mushtaq kan dermed bli Oslos første byrådsleder med muslimsk og pakistansk bakgrunn dersom Arbeiderpartiet vinner tilbake makten i hovedstaden etter kommunevalget i 2027.
Et steinkast – to forskjellige virkeligheter
Når Mushtaq ser tilbake på barndommen på Stovner, er det først og fremst tryggheten og fellesskapet han husker.
– Det var et sterkt fellesskap i familien, i nabolaget og blant barna. Vi gikk på de samme skolene, og alt føltes veldig normalt og rettferdig da vi var små.
Etter hvert som han ble eldre, begynte han imidlertid å se forskjellene mellom barna han vokste opp sammen med.
– Noen hadde det vanskeligere hjemme enn andre. Støtten du fikk fra familien og omgivelsene, varierte veldig. Det handlet om alt fra familiens økonomiske bekymringer til muligheten for å få hjelp med leksene og ha gode rammer rundt seg.
Særlig én observasjon gjorde inntrykk.
– Hvis du kaster en stein fra der jeg vokste opp i Tante Ulrikkes vei og over veien til Gamle Stovner, ser du at forutsetningene var helt annerledes. På Gamle Stovner var det langt færre familier med vedvarende lavinntekt. Der fullførte ungdommene videregående skole, mens sannsynligheten for å fullføre var mye lavere der jeg bodde, spesielt blant guttene.
Forskjellene mellom to nabolag, bare noen meter fra hverandre, ble en viktig drivkraft for hans politiske engasjement.
– Tjenestene i samfunnet kan være like på papiret. Alle får tilbud om skole. Men den reelle friheten til å velge sitt eget liv forutsetter at du faktisk har muligheten til å gjøre det. Å utjevne sosiale forskjeller er bra for hele samfunnet.
Når navnet kan bli en barriere
Mushtaq beskriver sin egen oppvekst som trygg. På Stovner var han omgitt av mennesker med ulik bakgrunn, og han opplevde i liten grad å skille seg ut.
Utenfor nærmiljøet kunne erfaringene være annerledes. Han husker både blikk og enkelte episoder med diskriminering.
– Jeg var heldig og gjorde det veldig bra på skolen og kom meg inn på medisinstudiet. Da jeg søkte jobber og fikk avslag, tenkte jeg ikke over om det skyldtes navnet mitt eller bakgrunnen min. Jeg gikk bare videre.
Som lege opplevde han også å ha en relativt trygg posisjon i arbeidsmarkedet.
– Det er alltid behov for leger. Og om noen kom med slengbemerkninger eller rasistiske kommentarer, kunne jeg riste det av meg og gå videre.
Han understreker at ikke alle har den samme muligheten.
– For mange andre er situasjonen en helt annen. Det å ikke få en jobb du har søkt på, når du ikke har noe annet å gå til, er utrolig tøft.
Mushtaq mener arbeidsmarkedet har blitt vanskeligere for unge.
– Før kunne du enkelt få jobb som avisbud eller i butikk. Nå er barrierene høyere.
Han er også opptatt av diskriminering i offentlige tjenester og i samfunnsdebatten.
– Selv om vi i Norge generelt er flinke på inkludering, finnes det fortsatt diskriminering. Vi ser det i samfunnet, i offentlige tjenester og i utallige ytringer og hat på sosiale medier. Særlig kvinner som skiller seg ut, opplever dette tøft.
Fra politiske mål til konkrete tiltak
Da Mushtaq var byråd for arbeid, sosiale tjenester og mangfold i Oslo i 2023, arbeidet han særlig med tre områder: likebehandling i offentlige tjenester, mangfold i kommunale styrer og bedre rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn til lederstillinger.
Han viser blant annet til arbeidet med målesystemer for å følge utviklingen av diskriminering i offentlige tjenester, en handlingsplan for mangfold i kommunale styrer og endrede rekrutteringsrutiner.
– Enten du drar til NAV, helsetjenesten eller skolen, skal ingen oppleve diskriminering.
I Helse- og omsorgsdepartementet arbeider han videre med flere av de samme problemstillingene.
Gjennom arbeidet med Helsepersonellplan 2040 er målet å sikre tilstrekkelig arbeidskraft i helsesektoren i tiårene som kommer. Mushtaq trekker fram forebygging av rasisme og diskriminering som en viktig del av arbeidet.
– Det er svært mange med minoritetsbakgrunn som gjør en uvurderlig jobb i helsetjenesten. Vi samarbeider tett med organisasjoner som Antirasistisk Senter og MiRA-Senteret for å ta dette på alvor.
Han vil lede byen han vokste opp i
Nå ønsker Mushtaq å ta et nytt steg i politikken. Han stiller som byrådslederkandidat for Oslo Arbeiderparti, i konkurranse med Marthe Scharning Lund.
På spørsmål om hva som skiller de to kandidatene politisk, understreker han at de representerer det samme partiet.
– Jeg og Marthe er en del av samme parti, så vi kommer til å stille til valg på det samme partiprogrammet. Politikken vår er bestemt av organisasjonen.
Likevel mener han at hans egen bakgrunn og erfaring gjør ham godt rustet til å lede hovedstaden.
– Jeg stiller som byrådslederkandidat fordi jeg mener jeg kan være med på å vinne valget for Oslo Arbeiderparti. Jeg er født og oppvokst i denne byen og har tre generasjoner som bor her. Som lege og småbarnsfar vet jeg hvor skoen trykker.
Han ønsker også en tydeligere sosialdemokratisk profil.
– Jeg vil gi denne byen videre til neste generasjon, spesielt til mitt eget barn, i mye bedre stand enn da jeg vokste opp. Og så vil jeg at vi skal ha en spiss sosialdemokratisk profil inn mot valget, som appellerer til flere grupper i Oslo.
Nominasjonskampen har også ført til offentlig uenighet internt i partiet. Blant annet har lokalpolitiker Rashid uttrykt støtte til Scharning Lund framfor Mushtaq.
Det tar han med ro.
– Jeg har kjent Rashid i mange år. Han er fra Stovner, og jeg er fra Stovner. Hans eget partilag, Stovner Vestli Arbeiderparti, nominerte meg på toppen. Men jeg respekterer Rashid og hans mening fullt ut.
Han mener uenighet er en naturlig del av demokratiske prosesser.
– Nominasjonsprosesser er et demokratisk verksted, og det er rom for at folk fremmer ulike argumenter. Det kalles demokrati, sier han med et smil.
Når makten speiler befolkningen
At stadig flere politikere med minoritetsbakgrunn søker ledende posisjoner, mener Mushtaq er et sunnhetstegn.
Han trekker blant annet fram Abdullah Alsabeehg, som også har markert seg i Oslo-politikken.
– Det at vi får et mangfold i politikken som representerer ulike deler av befolkningen, enten det gjelder etnisk, religiøs eller seksuell bakgrunn, er superbra og helt nødvendig.
For Mushtaq handler representasjon om mer enn hvem som sitter rundt bordet. Det handler også om hvilke erfaringer og perspektiver som blir en del av beslutningene.
– Folk som kommer med ulik bakgrunn, har med seg ulike erfaringer og perspektiver. Det kan gjøre saker som for andre virker abstrakte, helt reelle. For eksempel kampen mot rasisme og diskriminering.
Han mener det er viktig at flere våger å ta plass.
– Jeg heier på Abdullah og alle andre med minoritetsbakgrunn som ønsker å ta lederstillinger. Det er tøft noen ganger å stikke opp hånda og si at man vil ha en topposisjon, men det er utrolig viktig.
Han understreker at representasjon også har betydning for tilliten til demokratiet.
– Demokratiet blir sterkere når politikere speiler befolkningen. Det bygger tillit når folk kjenner seg igjen i dem som styrer.
Dette vil han gjøre for Oslo
Hvis Mushtaq får muligheten til å lede Oslo, peker han særlig på tre prioriteringer: skole, ungdomsarbeid og eldreomsorg.
En skole som løfter alle
– Trygghet for at barn og unge lærer på skolen, er det viktigste. Vi må gjøre skolen bedre og løfte læringsresultatene i lesing, skriving og regning. Skolene som har lavere resultater, må prioriteres spesielt.
Han mener forskjellene mellom Oslos skoler er for store og må reduseres.
10 000 ungdomsjobber
– Ungdom trenger aktivitet og tilhørighet. Vi klarte å skape 5 000–6 000 ungdomsjobber da vi styrte, men målet må opp i 10 000.
Ambisjonen er at alle unge som søker, skal få tilbud om jobb om sommeren, i ferier eller på deltid.
En verdig eldreomsorg
– Våre eldre skal ha verdighet i omsorgen sin. Det betyr at vi må bygge flere sykehjemsplasser og styrke de lokale tilbudene som forebygger sykdom og bekjemper ensomhet.
Fellesnevneren for prioriteringene er ønsket om å redusere forskjellene mellom innbyggerne.
– Oslo er ikke én enkelt by. Det er enorm variasjon mellom å bo på Frogner og å vokse opp på Stovner. Vi må jobbe beinhardt for å jevne ut forskjellene mellom disse områdene.
Norsk-pakistanere er ikke én ensartet gruppe
Mushtaq følger også debatten om integrering og norsk-pakistanske miljøer.
Når det blir hevdet at deler av miljøet «lever på 70-tallet», etterlyser han et mer nyansert bilde.
– Vi har ytringsfrihet i Norge, og folk må få mene det de vil. Men min erfaring er at norsk-pakistanere generelt er en relativt godt integrert gruppe. Nå ser vi tredje og fjerde generasjon vokse opp, og utviklingen går i riktig retning.
Han trekker særlig fram utviklingen blant norsk-pakistanske kvinner.
– Norsk-pakistanske jenter er blant de flinkeste som finnes. De tar høyere utdanning, klatrer på den sosiale stigen og går ut i arbeidslivet. Forskjellen fra første generasjon til andregenerasjon er enorm, og det er utrolig positivt.
Samtidig erkjenner han at det finnes utfordringer, blant annet knyttet til utenforskap blant gutter og negativ sosial kontroll.
– For en del gutter har det vært tøffere, og enkelte risikerer å falle utenfor utdanning og arbeid. Vi har også hatt utfordringer knyttet til negativ sosial kontroll over flere tiår. Men vi må huske på at norsk-pakistanere ikke er én ensartet gruppe, men mange forskjellige mennesker.
Han mener dialog og forebygging er viktigere enn stigmatisering.
– Ingen foreldre ønsker barna sine vondt, men det kan oppstå usikkerhet i møte med en ny kultur.
Derfor mener han at tilliten mellom foreldre og offentlige institusjoner må styrkes.
– Foreldre må vite at barna har sine rettigheter og skal få utfolde seg, samtidig som foreldrene har rett til å gi barna verdier. Men grensen går krystallklart der det går på bekostning av den enkeltes frihet.
– Ikke gi opp drømmene dine
Fra oppveksten på Stovner til en posisjon i norsk toppolitikk har Mushtaq selv erfart at bakgrunn ikke nødvendigvis trenger å avgjøre hvilke muligheter man får. Samtidig vet han at veien kan være langt vanskeligere for noen enn for andre.
Til unge som vokser opp i dag, særlig dem som møter diskriminering og andre barrierer, har han et tydelig råd:
– Ikke gi opp drømmene dine. Uansett hvilken bakgrunn du har, er det mulig å oppnå det du ønsker. Ja, du kan møte barrierer og oppleve diskriminering eller rasisme, men det er mulig å nå målene sine hvis du jobber beinhardt.
Han oppfordrer også unge til å søke støtte hos dem som har gått veien før dem.
– Tør å spørre om hjelp og råd. Det begynner å bli mange med minoritetsbakgrunn som har tråkket opp stiene før dere, og som gjør det bra i dag. Folk er utrolig åpne for å bidra og hjelpe neste generasjon fram.
For Mushtaq handler det likevel om mer enn den enkeltes vilje til å lykkes. Det handler om hvilke muligheter samfunnet faktisk gir.
Fra gutten som oppdaget at et steinkast kunne skille to vidt forskjellige oppvekstvilkår, til politikeren som nå vil lede byen han vokste opp i. Avstanden er stor. Spørsmålet er om han kan bidra til å gjøre den mindre for andre.







