
Da jeg gikk på videregående, diskuterte guttene hvorfor vi feiret kvinnedagen når vi ikke hadde en egen mannsdag?
Jeg forstår spørsmålet, selv om det gjerne hadde en humoristisk undertone. Kanskje handlet det om manglende kunnskap om historien bak kvinnedagen og hvorfor likestilling fortsatt er et uferdig prosjekt. På mannsdagen mener jeg det er på sin plass å snu spørsmålet: Hvorfor snakker vi ikke mer om menns utfordringer?
I dag, 19. november, er det den internasjonale mannsdagen. Det er også Verdens toalettdag og Verdens filosofidag. Og som om ikke det var nok, er det lanseringsdatoen for Grand Theft Auto VI.
Gratulerer med mannsdagen! Lykke til med å gruble, gå på do, være mann og spille GTA!
Fra spøk til alvor. Kanskje er dette en passende anledning til å reflektere over hva likestilling egentlig skal bety for oss alle.
Den internasjonale mannsdagen ble etablert i Trinidad og Tobago i 1999 av historikeren Dr. Jerome Teelucksingh. Han valgte datoen for å hedre sin far som en positiv mannlig rollemodell, og for å markere en fotballbegivenhet som hadde samlet mennesker på tvers av samfunnsgrupper. Hensikten var å løfte frem menns og gutters helse, livsvilkår og positive bidrag, ikke å konkurrere med kvinnedagen.
Kvinners kamp er ikke over
Kvinners kamp for stemmerett, utdanning, økonomisk selvstendighet og like muligheter har vært lang, og den er ikke over. I år falt den symbolske likelønnsdagen i Norge på 18. november, dagen før mannsdagen. Ifølge SSB utgjorde kvinners gjennomsnittslønn 87,9 prosent av menns i 2025.
Globalt mangler millioner av jenter fortsatt tilgang til utdanning, helsehjelp og grunnleggende sanitærforhold. Også medisinsk forskning har historisk vært skjevfordelt, med mannlige forsøksdyr og celler overrepresentert i mye grunnforskning. Kvinnekroppen er ikke en mindre utgave av mannskroppen. Biologiske forskjeller kan påvirke sykdomsutvikling, symptomer og behandling. I mange deler av verden handler kvinners likestilling fortsatt om grunnleggende rettigheter: å bestemme over eget liv, være trygg i eget hjem og delta på like vilkår i samfunnet.
Men hva med guttene og mennene?
NOU 2024: 8, Likestillingens neste steg, viser at gutter i gjennomsnitt presterer svakere enn jenter i skolen. I 2023 hadde gutter 40,5 grunnskolepoeng, mot jentenes 44,5. I perioden 2016–2022 fullførte 76 prosent av guttene videregående opplæring innen fem eller seks år, mot 85 prosent av jentene.
Dette er ikke et argument for å senke forventningene til gutter, men for å undersøke hvordan skolen kan skape bedre motivasjon, mestring og tilhørighet. Praktisk læring og flere veier til utdanning og arbeid kan være viktige deler av løsningen. Målet må være å forebygge frafall framfor å håndtere konsekvensene.
Menns psykiske helse er en annen alvorlig utfordring. I 2025 tok 511 menn sitt liv i Norge. Det utgjorde 76 prosent av alle registrerte selvmord. Forventet levealder var 81,61 år for menn og 84,85 år for kvinner. Bak tallene finnes familier og barn som mister fedre, sønner, brødre og venner.
Vi må også snakke om menns ensomhet: få nære vennskap, svake sosiale nettverk og mangel på trygge arenaer der menn kan snakke om livskriser, samlivsbrudd og psykisk uhelse. Tradisjonelle forventninger kan forsterke dette. Mannen skal forsørge, beskytte, løse problemer og klare seg selv. Men hvem fanger ham opp når han mister jobben, blir syk eller opplever samlivsbrudd?
Menn kan også være utsatt for vold i nære relasjoner, psykisk vold, trusler og seksuelle overgrep. Terskelen for å fortelle om slike erfaringer kan være høy. Vi trenger synlige hjelpetilbud og krisesentre som også ivaretar menn.
Innvandrermenn kan møte ytterligere utfordringer knyttet til språk, diskriminering, arbeidsledighet, identitet og sosial isolasjon. Noen står mellom ulike forventninger til hva det vil si å være mann, far og samfunnsborger. Hjelpetilbud og møteplasser må ta høyde for ulike erfaringer og livssituasjoner.
Også incel-fenomenet fortjener en seriøs samfunnsdebatt. Menn som opplever ufrivillig sølibat, ensomhet og romantisk avvisning, kan søke fellesskap i digitale miljøer der frustrasjon i enkelte tilfeller utvikler seg til kvinnehat og radikalisering. Kvinnehat, trusler og vold må aldri aksepteres. Samtidig må vi forsøke å forstå ensomheten bak slik at vi har muligheten til å forebygge.
Vi må løfte frem løsningene
Heldigvis finnes det initiativer som arbeider for å bedre gutters og menns livsvilkår. Bydelsfedre Norge er et eksempel jeg særlig ønsker å fremheve. Frivillige menn og fedre engasjerer seg for å styrke andre menn, familier og lokalsamfunn. Organisasjonen oppgir 76 bydelsfedre med bakgrunn fra 24 land, som snakker 22 språk i tillegg til norsk og engelsk. Gjennom opplæring og frivillig innsats blir de ressurspersoner og brobyggere mellom offentlige tjenester og lokalsamfunn.
Dette er forebyggende samfunnsarbeid i praksis. Det styrker farsrollen, bygger nettverk og gir menn mulighet til å bidra aktivt. Slike initiativer fortjener å vokse og bli tilgjengelige i flere kommuner.
Et annet tilbud er Mannstelefonen, drevet av Reform, ressurssenter for menn. Her kan menn snakke med frivillige om ensomhet, samlivsproblemer, psykisk helse, vold og andre vanskelige livssituasjoner. Slike lavterskeltilbud kan gjøre det lettere å ta det første steget og be om hjelp.
I 2026 bevilget regjeringen gjennom IMDi ni millioner kroner til 20 organisasjoner som arbeider med sosiale møteplasser for gutter og unge menn. Blant mottakerne var Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Blå Kors og lokale organisasjoner. Det er positivt, men prosjektmidler alene er ikke nok.
Med min bakgrunn fra utvikling av tilbud for beboere vet jeg hvor viktig det er at tiltak tar utgangspunkt i menneskene de skal nå. Vi trenger stabile, langsiktige møteplasser med lokal forankring og forutsigbar finansiering fremfor kortvarige prosjekter som forsvinner når tilskuddsperioden er over. Tilbudene må tilpasses demografien. Det som fungerer for unge gutter i én bydel, passer ikke nødvendigvis for voksne innvandrermenn eller eldre, enslige menn et annet sted.
Vi trenger arenaer der menn kan bygge vennskap, dele erfaringer og oppleve tilhørighet før krisen oppstår. Eksisterende landsdekkende tilbud som helsestasjoner, barnehager, skoler, NAV, idretten, frivilligheten og tros- og livssynssamfunn kan alle bidra.
Likestilling begynner hjemme
Jeg husker en gang jeg skulle opprette en matlagingsgruppe for jenter. Tanken var å gi dem en arena for å lære noe praktisk, oppleve mestring, hygge og samtaler. Men ingen jenter møtte opp. Guttene, derimot, var overivrige i gratis mat og forsøkte å «crashe» gruppa. Det endte derfor som en kokkegruppe for gutter.
Jeg fikk en liten aha-opplevelse. Der sto jeg med mine egne forestillinger om hvem som ville være interessert i matlaging, og møtte mine egne fordommer i døra. Guttene ville gjerne delta! Mat samler mennesker. Kjøkkenet tilhører oss alle. For guttene ble dette en arena for mestring, fellesskap, glede og gode samtaler. For meg ble det en påminnelse om at likestilling også handler om å utfordre egne forventninger og fordommer.
Vi må også snakke om fedres rettigheter og omsorgsansvar. Fedre skal ha reelle muligheter til å være til stede og bygge nære relasjoner til barna sine. Ved samlivsbrudd må barnets beste være utgangspunktet, og begge foreldres omsorgskompetanse vurderes individuelt. Helsestasjoner, barnehager, skoler og familievernkontorer kan bidra til å inkludere fedre og styrke foreldresamarbeidet.
Likestilling begynner ikke på Stortinget, i lovverket eller på internasjonale merkedager. Den begynner hjemme. Med meg. Med deg. I hvem som lager middag, tar ansvar for barna, viser følelser og hvilke forventninger vi gir videre til neste generasjon.
Likestilling for alle
Jeg ønsker ikke at mannsdagen skal relativisere kvinners historiske kamp, eller at kvinnedagen skal brukes til å avvise menns utfordringer. Vi må kunne holde to tanker i hodet samtidig. Kvinner har fortsatt strukturelle barrierer å kjempe mot. Gutter og menn har utfordringer som krever oppmerksomhet, kunnskap og handling.
Kanskje er likeverd et enda mer grunnleggende utgangspunkt. Likestilling handler om like muligheter og rettigheter. Likeverd handler om at menneskers verdi ikke avhenger av kjønn, bakgrunn eller livssituasjon.
Neste generasjon må forstå hvorfor vi har kjempet for rettigheter, og hvorfor kampen fortsatt er relevant. Vi må lære barna våre å se urettferdighet, anerkjenne hverandres utfordringer og samarbeide om løsningene. Å vise solidaritet med andre er ikke ekvivalent med å gi avkall på egne rettigheter. Heller det motsatte som er tilfellet: Når du får det bedre blir samfunnet vårt bedre.
Likestilling for alle. Likeverd mellom mennesker. Et samfunn der alle kan trives, høre til og ha det bra. Det er verdt å kjempe for.
Gratulerer med mannsdagen!







