Når fellesskapet tar ferie, blir utenforskapet tydeligere

Sommeren forbindes med frihet, reiser og gode minner. Men for mange er den også årets mest ensomme tid. Kanskje er det på tide å spørre om en vellykket ferie handler om hvor vi reiser – eller om hvem som får være med.

«Jeg er fordi vi er»

Det finnes ord som rommer mer enn en definisjon.

Ubuntu er et av dem.

Ordet kommer fra bantuspråkene zulu og xhosa i det sørlige Afrika. Det beskriver en livsfilosofi som kan oppsummeres slik: «Jeg er fordi vi er.» Et menneske blir menneske gjennom andre mennesker. Ingen har det virkelig godt dersom noen holdes utenfor.

Derfor har jeg den siste tiden tenkt på ett spørsmål: Hva skjer når fellesskapet tar ferie?

Ikke alle gleder seg til sommerferien

Nå er sommeren her. Skoleferien har begynt, og snart starter fellesferien. For mange barn betyr det koffertpakking, nedtelling og forventninger. Noen gleder seg til utenlandsferie, besøk hos besteforeldre, camping, Dyreparken, bading, is og lange, lyse sommerkvelder.

Men sommeren er ikke lik for alle.

For mange barn og voksne er ferien årets mest ensomme tid. De har ingen hytte, ingen seilbåt, ingen sydentur, storfamilie eller feriebolig å reise til. Økonomien strekker ikke alltid til. Noen foreldre må arbeide hele sommeren. For andre gjør sykdom, omsorgsansvar eller funksjonsnedsettelser ferie rett og slett umulig.

Når skolen begynner igjen, kommer det velkjente spørsmålet: – Hva gjorde du i sommerferien?

For noen er det et hyggelig spørsmål. For andre er det et av skoleårets vanskeligste.

Jeg har møtt barn som gruet seg til første skoledag etter sommerferien. Ikke fordi skolen begynte igjen, men fordi de visste hvilket spørsmål som ventet.

En gang var det meg.

Kanskje er ikke fattigdom det verste et barn opplever om sommeren. Kanskje er det følelsen av å ikke ha en historie å fortelle.

De viktigste sommerminnene kostet ingenting

Mine beste sommerminner handler faktisk ikke om de få gangene vi reiste til India for å besøke familien. Slike reiser skjedde bare hvert femte eller sjette år.

De sterkeste minnene kommer fra alle de andre somrene hjemme i Oslo.

På Kringsjå studentby opphevet sommerferien hierarkiet mellom klassetrinnene. Det spilte ingen rolle om du gikk i første eller syvende klasse. Vi samlet panteflasker, spleiset på Kinderegg, en 10-pakning is eller en glassflaske brus med hvert vårt fargerike plastsugerør fra kiosken ved Sognsvann.

Da vi senere flyttet til Veitvet, ble lekeplassene nabolagets sommerstue. Vi forsøkte å overnatte ute med alle barna som var hjemme. Noen forsøk var mer vellykkede enn andre, men det gjorde ingenting.

Vi var sammen. Det var nok.

Jeg husker de stille ettermiddagene hjemme. Etter at jeg hadde massert mammas rygg etter lange arbeidsdager, fortalte hun historier fra sin egen barndom. Jeg satt på balkongen og tegnet eller skrev brev til brevvenner, mens lillebror plasket i et lite basseng. Naboene sendte mat over balkongrekkverket, og vi fikk kanskje norske jordbær tilbake.

Balkongen var vår sommeroase. De sterkeste sommerminnene lukter sjelden flyplass. De lukter nyslått gress, hjemmelaget søt chai på termos i Vigelandsparken og markjordbær på strå. Det var ikke luksus. Det var tilhørighet. Og kanskje var det derfor vi aldri følte oss fattige.

Fellesskapet er den største feriegaven

Da jeg senere fikk egne barn, ønsket jeg å gi dem noe av det samme. Vi dro fra lekeplass til lekeplass eller tok båten ut til øyene i Oslofjorden. De enkleste utfluktene ble ofte de største sommerminnene.

I dag ser jeg at barna viderefører øyhoppingtradisjonen med sine egne venner.

Det minner meg om noe jeg lærte som barn:

Det viktigste er ikke hvor vi reiser, men hvem vi deler reisen med.

Sommerferien gjør forskjellene større

Når skolen stenger, mister noen barn også en viktig trygghet.

Flere kommuner tilbyr gratis skolemat gjennom skoleåret. Om sommeren forsvinner denne sikkerheten. For familier med dårlig råd kan det bety færre måltider og større bekymringer.

Det er heller ikke bare barn som gruer seg til sommeren.

Mange eldre blir sittende alene mens naboene reiser bort, gardinene trekkes ned og aktivitetstilbudene tar ferie. Ensomheten blir ofte mest synlig når alle andre ser ut til å være sammen med noen.

For andre familier handler utfordringene om sykdom, autisme, psykiske helseutfordringer eller stort omsorgsansvar. Det som utenfra kan se ut som en avslappende ferie, kan kreve enorm planlegging og energi.

Den perfekte ferien finnes ikke

Samtidig er ikke den perfekte ferien alltid så perfekt som den ser ut på sosiale medier.

Jakten på status, eksotiske reisemål og perfekte bilder kan overskygge det viktigste: tid sammen, nærhet, samtaler, latter og ro. Kanskje trenger vi også å tenke over hvordan vi snakker om ferie.

I stedet for å spørre: – Hvor skal dere i sommer?

Kan vi spørre: – Hva gleder dere dere til?

Da åpner vi for flere historier enn dem som handler om flybilletter og store feriebudsjetter.

Ferier til hjemlandet er også en investering

Gjennom mer enn tre tiår i arbeid med barn, familier og lokalsamfunn har jeg møtt en annen ferievirkelighet. Familier som sparer i fem år for én reise til hjemlandet.

Jeg kjenner den historien fra mitt eget liv. Slike reiser handler sjelden om luksus. De handler om at barna skal kjenne besteforeldrenes lukt, språk, historier og røtter.

Da vi kom tilbake til Norge, hadde vi kanskje ikke vært på Tusenfryd. Men vi hadde fått noe annet. Noe som ikke kan kjøpes for penger.

Fellesskap tar aldri ferie

Et samfunn tar ikke ferie. Barnas behov tar ikke ferie. Ensomheten tar ikke ferie. Omsorgsansvaret tar ikke ferie. Integreringen tar ikke ferie.

Barndommen tar ikke ferie. Den viktigste infrastrukturen i et samfunn er ikke veier og bygninger. Det er relasjonene som gjør at mennesker stiller opp for hverandre når livet skjer.

Det offentlige har et stort ansvar gjennom gode velferdsordninger, møteplasser og inkluderende ferie- og fritidstilbud. Samtidig gjør frivillige organisasjoner, tros- og livssynssamfunn, idrettslag og humanitære organisasjoner en uvurderlig innsats hver eneste sommer.

Men fellesskap kan ikke vedtas.Det skapes mellom mennesker.

Kan vi være noens sommerfamilie?

Hva om vi sluttet å tenke bare på hjelpeapparatet og begynte å tenke mer på naboskap? Kan vi være noens sommerfamilie? Hva med en sommerbestemor? En sommerbestefar? En aktivitetsvenn?

Hva om borettslag arrangerte en felles sommerdag der alle tok med litt hver? Hva om vi inviterte en familie som ikke hadde planer med på stranden, grillen eller en tur i marka?

Det skal mindre til enn vi tror. Det som for én familie er en enkel invitasjon, kan bli et sommerminne et annet menneske bærer med seg resten av livet.

Det sies at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Jeg tror det også trengs en landsby for å gi barn en god sommer.

Hvem får være med?

Forskning og erfaring peker i samme retning: Tilhørighet er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene i et barns oppvekst.

Den kan ikke kjøpes med flybilletter eller dyre feriehus. Den skapes når noen ser deg, inviterer deg med og lar deg kjenne at du hører til.

Kanskje er de sterkeste sommerminnene ikke stedene vi besøker. Kanskje er det menneskene som fikk oss til å føle at vi hørte til. Kanskje er ikke det viktigste spørsmålet denne sommeren:

Hvor skal vi? Kanskje er spørsmålet: Hvem får være med?

Ubuntu minner oss om at ingen av oss blir hele alene. En god sommer handler ikke først og fremst om hvor langt vi reiser. Den handler om hvor godt vi tar vare på hverandre.

Jeg er fordi vi er.