Hvilke kvinner som har størst risiko for å bli voldtatt, er blant spørsmålene Preben Z. Møller tar opp i sin nye bok.
Foto: Mislav Marohnić

Voldtekt er ikke kultur

Voldtekt er et betent tema i en allerede polarisert innvandringsdebatt. Det er ikke til å undres over.

Utrop nr. 18/2013 (02.05.2013)

Voldtekt er en forferdelig forbrytelse. Desto større grunn til å holde hodet kaldt når en skriver om og undersøker fenomenet.

Det er det forfatter og samfunnsdebattant Preben Z. Møller forsøker i sin nye bok «Kampen om voldtekt; ekte voldtektsmenn og hvem som helst». Han mener vår største unnlatelsessynd har vært at vi ikke har våget å se nærmere på hvem gjerningsmennene egentlig er.

Frontene i voldtektsdebatten har vært meget tydelige. På den ene siden har feministene stått. De har reagert på innvandringsmotstandere og autoritetspersoner som har hevdet at voldtekt kan ha noe med kvinnesynet i enkelte kulturer å gjøre.

Mot innvandringsmotstandernes «kulturforklaring» (Møllers terminologi) har feministene forfektet en teori om at voldtektsmenn kan være «hvem som helst». Med tanke på de store mørketallene kan det virke plausibelt nok at det er «vanlige» menn som voldtar. Men med en slik påstand går feministene og deres allierte i politikk og samfunnsliv (som Møller ikke er nådig med i boka) i to feller samtidig, mener Møller.

For det første er det en logisk selvmotsigelse at det ikke er noe i kulturen til voldtektsmenn med annen etnisk bakgrunn enn norsk som gjør at de voldtar, samtidig som det er «noe» ved norsk kultur som får norske menn til å voldta. Feministenes forklaring er en kulturforklaring like mye som innvandringsmotstandernes, skriver Møller. Forskjellen er bare at den retter seg mot norske menn og det norske samfunnsklimaet generelt, ikke mot en eller flere innvandrergrupper.

Den andre feilen feministene gjør ifølge Møller, er at de overser vår beste kunnskap om hvem som faktisk voldtar. Forskningen på feltet viser at voldtektsmenn har en rekke fellestrekk som gjør dem alt annet enn normale, mener Møller. Han viser til Alternativ til vold (ATV) sine tall om «kremen av konebankere», altså de som er mest notoriske i sin vold mot kvinner. Av disse har 83 prosent vært utsatt for vold, eller vært vitne til vold ved en eller flere anledninger. 80 prosent har brukt vold mot andre enn sin partner. 45 prosent har brukt vold mot tidligere partnere.

Det er vanskelig å være uenig med Møller i at disse mennene virker langt fra normale. Men også etnisitet spiller en rolle i dette bildet, skriver Møller. Foreløpig mangler vi imidlertid kunnskap til å si helt sikkert hva denne «etnisitetskomponenten» kan være. Møller hevder i boka at 75 prosent av kulturforklaringen når det gjelder minoritetsmenn som voldtar kan fjernes ved å se på sosiale og økonomiske faktorer. Resten kan muligens forklares med den spesielt utsatte posisjon en del minoritetsmenn havner i som «de største taperne» i det norske samfunnet, antyder Møller (side 120).

Møller mener veien framover er å se på voldtekt som en form for voldskriminalitet. Voldtekt har  mange av de samme komplekse årsakene som annen voldkriminalitet, og er altså ikke først og fremst et produkt av manglende likestilling eller et diskriminerende kvinnesyn. Hvis vi ser det slik, vil også evnen vår til å sette inn adekvate tiltak mot voldtekt forbedres dramatisk.

Møller har skrevet en viktig bok som tar kunnskap og behovet for argumenter på tvers av det politisk korrekte på alvor. Nå blir det spennende å følge debatten som bør komme i kjølvannet av boka. 

Illustrasjonsbildet til saken.