Eritreere og etiopere i Norge topper arbeidsstatistikken, ifølge nye SSB-tall (Foto: Illustrasjon).
Foto: flickr.com

Etiopiske og eritreiske flyktninger topper ny arbeidsstatistikk

I 2016 var 72 prosent av innvandrerne fra Etiopia i arbeid eller utdanning, kun ett år etter endt introduksjonsprogram, den høyeste andelen blant de største innvandringslandene. 

Utrop nr. 05/2018 (01.02.2018)

Like bak ligger Eritrea med 70 prosent, viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Statistikken, som inngår i serien introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, viser også at totalt 61 prosent av alle som gikk ut av introduksjonsprogrammet i 2015, var i arbeid eller utdanning året etter endt program. Det representerer en positiv økning på tre prosentpoeng fra foregående år.

Etiopia og Eritrea på topp
I 2010 ble det fastsatt en nasjonal målsetting om at andelen innvandrere i arbeid eller utdanning skulle ligge på 70 prosent. Av de åtte landene med flest deltagere som ble ferdig med introduksjonsprogrammet i 2015, var Etiopia og Eritrea de eneste to landene som oppnådde denne målsettingen.

Sudan og Iran fulgte etter med henholdsvis 69 og 67 prosent. I andre enden av skalaen ligger Irak og Somalia. Halvparten av deltakerne i introduksjonsprogrammet fra disse to bakgrunnene var i arbeid eller utdanning året etter.

Mulige årsaker
Etiopiske Leoul Mekonen, sosionom, studieleder i RBUP og nestleder i Multikulturelt Initiativ- og Ressursnettverk (MIR), har kompetanse innen blant annet etniske minoriteter, asylsøkere og flyktninger, og tror det er flere faktorer som bidrar til at nettopp Etiopia og Eritrea har den høyeste andelen av nyankomne i arbeid eller utdanning. Han mener at hovedforklaringen ligger i hvilke type land flyktninger rømmer fra:

– Det er en betydelig forskjell å komme fra et krigsherjet land uten fungerende infrastruktur, mot det å komme fra et diktatorisk regime. Etiopia og Eritrea er kjent som flyktning-produserende land som et resultat av diktatoriske regimer. Selv om folk i disse landene lider på grunn av regimet, er fortsatt infrastrukturen fungerende, forteller han til Utrop.

Mekonen forklarer videre at skolene og universitetene i disse landende fortsatt fungerer, men at de også anvendes som arena for politiske bevegelser og protest mot regimene.

– I diktatoriske land som Etiopia og Eritrea er det som oftest studenter, lærere og akademikere som taler regimet imot, og som derfor må flykte. Det betyr at flertallet av de som flykter fra disse landene, har en solid skolebakgrunn som danner et godt læringsgrunnlag i det nye landet.

Når det gjelder krigsherjede land, forteller Mekonen at flyktningene i mye større grad består av personer fra alle sosiale lag og med ulik sosioøkonomisk status.

Betydningen av utdanning
En annen faktor han tror kan være med å forklare hvorfor Etiopia og Eritrea har høyest andel av flyktninger i utdanning eller arbeid etter endt introduksjonsprogram, er et strengere skolesystem i hjemlandet.

– Vi kom fra et veldig tungt og krevende skolesystem som presser elevene hardt. Mange av oss som flyktet fra Etiopia og Eritrea, tar utdanning dødsens alvorlig. I disse landene er det ikke nok plass på universiteter slik vi har her i Norge for videregåendeelever som avslutter utdanning. Der er det bare de beste med høye karakterer som får mulighet til å ta utdanning på universitetet. Disiplin, respekt for lærere, og viljen til å yte den beste innsatsen er en positiv kulturell kapital etiopiere og eritreere har brakt med seg.   

Mekonen roser også innsatsen fra etablerte etiopiske og eritreiske innvandrere i Norge.

Leoul Mekonen tror det er flere årsaker til at Etiopia og Eritrea topper den nye arbeids- og utdanningsstatistikken.
Foto: Foto: Privat
– Her er det allerede en stor andel av etablerte innvandrere med høyere utdanning i ulike profesjoner. Både etiopiere og eritreere er godt organisert gjennom foreninger og trossamfunn, hovedsakelig i kirker. Dette har skapt en gyllen mulighet for nyankomne eritreere og etiopiere til å få mer informasjon om arbeid og utdanning.

Flest kvinner i aktivitet
Tallene fra SSB viser også til at det er innvandrere fra Etiopia, Eritrea og Iran som har flest kvinner som er ute i arbeid eller utdanning ett år etter endt program. Hos mennene ligger Etiopia og Eritrea fortsatt på topp, sammen med Afghanistan.

I andre enden av spekteret ligger imidlertid Afghanistan og Somalia med henholdsvis 41 og 31 prosent i aktivitet, der forskjellen mellom menn og kvinner i arbeid er betydelig større.

For Mekonen kan den høye andelen aktive kvinner blant de etiopiske og de eritreiske nykommerne ha bakgrunn i at det er enklere for kvinner fra disse landene å få jobb i Norge ettersom mange jobber innenfor helse- og eldreomsorg.

– Slik jeg ser det i etiopiske og eritreiske miljøer, får kvinner jobb raskere enn menn. Jeg vil si at etiopiske og eritreiske kvinner er dyktigere i denne bransjen enn mennene. Å gi omsorg til syke og eldre er noe som tradisjonelt blir betraktet som kvinneoppgaver i hjemlandet. Dette er også en ressurs for kvinner, som fortsetter med oppgaver som de kjenner og er komfortable med når de kommer til Norge.

Etablerte innvandrere fra disse landene har også, ifølge Mekonen, stor innflytelse over de andre nyankomne når det gjelder valg av utdanning og arbeid.

Introduksjonsprogrammet gir resultater
Introduksjonsprogrammet er et kommunalt tilbud som gis til dem som innehar informasjon, kunnskaper og ferdigheter som gjør at personen kan fungere i ordinært arbeid og samfunnsliv.

Programmet, som varer i to år, gjelder for nyankomne mellom 18-55 år som har fått oppholdstillatelse, og innebærer hovedsakelig en opplæring i norsk samfunnskunnskap og tiltak som forbereder til videre opplæring eller forbindelser til yrkeslivet. Det er kommunen, flyktningtjeneste eller programrådgiver, NAV og voksenopplæringen som har forpliktende ansvar for programmet.

For Mekonen er det ingen tvil at introduksjonsprogrammet er det beste tiltaket Norge har innført, med tanke på å fremme integrering og deltakelse.

– Jeg kom til Norge før introduksjonsprogrammet eksisterte, og husker hvor vanskelig og forvirrende det var for flyktninger å bestemme hvilken vei de går etter språkopplæring. Introduksjonsprogrammet gjør integreringsprosessen forutsigbar med klart definerte valgmuligheter. Jeg har observert at mange som har gått gjennom introduksjonsprogrammet har bedre forståelse av det norske samfunnet og at de får god tid til å oppdage deres ressurser og hva slags yrke eller utdanning er best egnet for dem.

Han påpeker likevel at akkurat som de fleste tiltak og integreringsprosjekter, så finnes det rom for forbedring.

– Basert på min erfaring vil jeg si at en måte å forbedre introduksjonsprogrammet på for eksempel kan være å bruke flyktninger med suksesshistorier i større grad slik at deltakere får inspirasjon og motivasjon fra de gode rollemodellene.

Forskjell på kommunene
Det er Oslo, Bergen og Trondheim, tett etterfulgt av Kristiansand, Bærum, Tromsø og Drammen som hadde flest deltakere som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2015.

Av de overnevnte kommunene er det Oslo som har med den laveste andelen i aktivitet (53 prosent), mens Tromsø er kommunen med den høyeste andelen med sine 67 prosent.

I Oslo kommune var det derimot flest kvinner som hadde kommet i gang med arbeid eller utdanning i etterkant av introduksjonsprogrammet.