Den største ensomheten er at jeg ikke finnes i noen andres tanker, sier Samira, som lever skjult etter at hennes asylsøknad ble avslått.
Foto: Oskar Klaren

Innvandrerkvinner er mer ensomme

Én av fire norskfødte sier at de lider av ensomhet, mens tallet for utenlandsfødte er hele 46 prosent. Utrop møtte Samira (34), som savner fellesskapet i Iran, og Sonia (68) som driver et dagsenter for eldre innvandrere. 

Utrop nr. 6/2016 (02.02.2016)

Samira sitter ved vinduet på en liten kafé i en kald hovedstad, hun er trøtt og sliten etter at ha holdt foredrag om at være papirløs en hel dag.

– Jeg er fra Kirmanshah, Iran, i nordvestre delene av landet. Jeg ble født i Kirmanshan, men bodde i Teheran også. Det er sånn livet er. Man beveger seg.

Hun ser på regnet som faller hardt der ute, med en kopp varmt vann mellom hendene.

– De som ble igjen i Iran, er sammen, de har hverandre. Jeg er ensom, den som flyttet. Jeg finnes mer i Iran enn jeg finnes her. Der er alle stedene jeg vært på, alle kafeene, alle møbler jeg brukte. Mine venner kan minnes meg gjennom dem. Mine fingeravtrykk finnes der på stoler, dører og kopper.

Hun kom alene til Sverige som asylsøker for fire år siden. Hun flyktet fra et voldelig ekteskap. Etter at søknaden om asyl ble avslått, har hun levd i skjul. Vi snakker lenge sammen om det og om fremtiden, men også om ensomheten og hvordan det føles å være der hun er nå.

– Prosessen, usikkerheten, anklagene, rasismen. Alt dette fører til at det eneste du kan gjøre er å vandre omkring og tenke, tenke, tenke på alle detaljene, allting som du har gjort feil, eller som du kunnet gjort annerledes. Det er ensomhet. Den skjærer meg i hjertet.

Vi er alle ensomme av og til. Enten det er sosial isolering, eller den mer kroniske ensomheten, så går det ikke an å komme unna at det å være ensom er en allmennmenneskelig tilstand.

Den fysiske ensomheten
Én av fire norskfødte sier at de lider av ensomhet, mens hele 46 prosent av utenlandskfødte sier at de føler seg ensomme, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Tallene ble presentert i rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere», som baserte seg på undersøkelser blant innvandrere fra ti utvalgte land.

Men ensomhet er ikke ufarlig. Ufrivillig ensomhet skaper stresshormoner, og det er de hormonene som i stor grad påvirker kroppen vår negativt. Det sies at ensomhet er nesten like dødelig som røyking. 

I boken «Att höra till – Om ensamhet och gemenskap» av Peter Strang kan man lese at stresset egentlig er veldig viktig fra et utviklingsperspektiv.

I menneskets tidlige dager medførte det bokstavelig talt dødsfare hvis man forlot gruppen. Stress og uro har vært naturlige reaksjoner på det fremmede, og man vender straks tilbake til sikkerhet.

– Det som er problematisk, er at vi lever i en annen verden i dag, men vi bærer de samme genene, sier Peter Strang. – Vi har konstant mennesker rundt oss, det finnes veldig få steder som virkelig er utenfor og innenfor.

Han beskriver at redselen for å bli forlatt eller komme bort fra gruppen har utviklet seg til en type sosial smerte, en smerte som oppstår ved å være utenfor den sosiale sfæren.

– Det er målbart, sier Peter Strang, tester viser at hvis en person blir utstøtt av en gruppe, aktiveres hjernens smertesentral, hvilket fører til at all smerte kjennes sterkere. Det er derfor vi så hardt prøver å passe inn til enhver tid.

Høyt sykefravær
Han får støtte fra sin norske kollega Line Nortvedt, som er stipendiat ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid på Høgskolen i Oslo og Akershus. Nortvedt har laget et studie om innvandrerkvinner med kroniske muskel- og skjelettplager.

Hun forklarer at alle de kvinner hun intervjuet hadde til felles at de slet med ensomhet, og de savnet sine sosiale nettverk i hjemlandet.

– De opplevde ensomhet i familien og med kolleger, en dobbelt ekskludering, som kvinne og som innvandrer, forklarer Nortvedt.

På arbeidsstedet ble de møtt med etnisk diskriminering, de kunne bli ekskludert fra arbeidskontrakt, opplevde forskjellsbehandling, baksnakking, moralisering og bagatellisering av sin smerteproblematikk. Og samtidig opplever de avvisning og mindre forståelse for sine problemer i sitt eget hjem.

– Å ikke bli forstått på grunn av sine lidelser, i tillegg til deres kulturelle og språklige forskjeller, fører til et ensomt liv, sier Nortvedt.

Hun mener dette kan forklare innvandrerkvinners statistisk høye sykefravær.

En liten gruppe eldre innvandrerkvinner driver et dagsenter i Malmø i Sverige, hvor kvinner med ulike bakgrunn kommmer for å drikke kaffe, eller bare være der, og å snakke om livet, døden og ensomheten.
Foto: Oskar Klaren
– Det blir en vond og håpløs situasjon fordi de ikke kan slappe av på jobben eller få forståelse på hjemmefronten, fortsetter hun.

Effektene av den ufrivillige ensomheten blir veldig tydelige hos denne gruppen, kanskje den mest tydelige er at de føler seg dårlige, at de er veldig nedstemte og har det vondt. Men en langvarig følelse av ufrivillig ensomhet kan trigge selvmordstanker, Alzheimer's og andre former for demens, og den kan påvirke immunforsvaret og forverre allerede eksisterende sykdommer.

Nortvedt synes ikke helsepersonellet i dag har god nok kompetanse på å takle situasjoner som oppstår i møtet med disse menneskene.

Hvem ser på oss?
Brita Nilsson skriver i sin bok «Ensomhet» at det ensomme menneske har nærhet til de vonde følelsene; depresjon, angst, aggressivitet og personlighetsforstyrrelser.

Men også at det gjelder å være oppmerksom på hvordan ensomheten avspeiles hos personen.

Å kunne håndtere et visst omfang av ensomhet er sunt, det er individets eget forhold til innadvendtheten som er avgjørende for det sosiale. Det er når innadvendtheten utspiller seg i usikkerhet og tilbaketrukkethet, at mennesket kan preges i negativ forstand.

Hun skriver også at til tross for at vi kjenner til tegnene, er det ofte opp til individet selv å bryte sin ensomhetsspiral.

Ville ta kontakt
Sonia (60) er en annen som har erfaring med ensomhet. Hun tilhører en liten gruppe eldre innvandrerkvinner som driver et dagsenter i Malmø i Sverige, dit mennesker kan komme for å drikke kaffe, eller bare være der, og å snakke om livet, døden og ensomheten.

– De fleste er fra Midtøsten, men det er en del fra Somalia og Afghanistan, men det fungerer likevel, og av og til kommer det noen svenske venner på besøk også, men oftest er det bare oss, forteller Sonia.

Selv kom hun til Sverige som 60-åring etter at mannen hennes ble syk og gikk bort. Hun hadde sin datter som studerte i Sverige, og senere giftet seg og bosatte seg i landet. Et par år senere kom hennes sønn dit også. Men til tross for at hun i dag har både sønn og datter her, syns hun det var en vanskelig omstilling.

– Når jeg gikk ute på gata, sa jeg alltid "hei" til naboene mine, som vi gjorde i Iran, – Hei, hvordan går det? Men etter det ble det stille, det var det eneste jeg kunne si, de fleste var høflige, men jeg ble alltid nervøs og eksploderte i latter, og så stod de og stirret på meg. Jeg ville på alle måter ha kontakt med mennesker, men jeg visste bare ikke hvordan, det var så flaut.

Organiserte dagsenter
Gruppene som har høyest risiko for å rammes av komplikasjoner forbundet med ufrivillig ensomhet, er eldre, kvinner og innvandrere. Sonia har et bein i hver gruppe – men hun syns likevel at hun har det bedre enn de fleste andre.

I den vestlige verden har ensomheten tatt over etter fattigdommen som samfunnets store utfordring, og mennesker som ikke er vant med vår tids sosiale isolasjon er dårligere forberedt på å håndtere den, forklarer Peter Stran.

Professor Peter Strang forteller at redselen for å bli forlatt av gruppen har utviklet seg til en type sosial smerte, en smerte som oppstår ved å være utenfor den sosiale sfæren.
Foto: Oskar Klaren

– Vi startet denne gruppen for mange år siden ettersom våre medlemmer selv oppfattet sin situasjon som vanskelig. Etter en tid med uformell drift med hjelp fra ildsjeler, begynte vi å organisere oss som et dagsenter hvor alle er velkomne, sier Sonia. 

Hun forteller at dagsenteret er den eneste kontaktpunkt kvinnene har med samfunnet rundt dem og det drives helt uten støtte fra kommunen.

– Det er fint at folk kommer hit for å se hva vi gamlinger driver med, det viser jo bare at vårt lille prosjekt fungerer, men jeg ønsket at vi kunne fått litt hjelp med driften, sier Sonia.

Gammel arv, ny verden
Et tema som går igjen i folks historier om ensomhet, er den isolasjon de opplever fra samfunnet. De blir hele tiden motvirket og systematisk skjøvet til siden.

– Dette spillet har sin opprinnelse i biologien, da flokkfølelsen har vært så fremgangsrik, så har vi også blitt veldig flinke til å se forskjell på hvem som tilhører gruppen og hvem som ikke gjør det.

– Så vil mennesker alltid skyve vekk og isolere det som føles truende?

– Det som skjer, er at vi glemmer å tenke det ekstra steget, at vi egentlig har veldig lite å frykte i dagens verden. Men likevel reagerer vi stadig med frykt for folk. Å slå på hjernen og skjønne at de ikke er en trussel, det er vi ikke flinke til, men vi burde kunne gjøre det bedre.

Fordi, forklarer Peter, det motsatte er også sant: Nærhet og fellesskap minsker smertefølelsen.

– Det vi hele tiden må gjøre, er at vi diskuterer dette. For at det eneste måten å forankre en forståelse i kroppen for at ikke hvert eneste fremmende menneske utgjør en trussel, er å snakke om det. Fordi den følelsen er der hos oss alle. Men det er viktig at vi inkluderer, det har vi alltid vunnet på.