Barnet kommer snart. Men hva skal det hete? Og bør man virkelig velge et norsk navn "av pragmatiske grunner". Det er spørsmål som meldte seg hos vår skribent da terminen nærmer seg.
Foto: Creative Commons/Charlie Davidson

– Du bør nok velge et norsk navn

Hva bør man tenke på når man skal velge navn til sitt kommende barn?

Utrop nr. 30/2015 (13.08.2015)
Mohammad var det mest populære guttenavnet i Oslo i 2014.
Foto: Statistisk Sentralbyrå (SSB)

Jeg er i bursdagslag. I en vakker bakhage sitter jeg godt tilbakelent og nyter min alkoholfrie drink i det som sannsynligvis blir den siste festen på en god stund fremover. Jeg er syv måneder på vei og egentlig ikke så opptatt av å snakke om graviditeten og det som hører med, men med en rund kul på magen er temaet uunngåelig.

3 890 menn har Mohammad som første fornavn.
Foto: Statistisk Sentralbyrå (SSB)
– Så, har dere funnet et navn enda?

Jeg nøler før jeg kikker bort på hun som spør.

– Tja, nei. Det er litt komplisert, svarer jeg.

På mammablogger og nettsider om graviditet står det mye rart, men én ting er faktisk sant: Det skal jammen ikke mye til før folk mener et eller annet om det navnet du ønsker å gi barnet ditt. Selv har jeg lært hva denne oppmerksomheten kan bety "the hard way".

Jeg kan bare snakke for meg og min mann, selv om jeg har en følelse av at dette navne-presset også føles av andre blivende foreldre. Det som var hovedkriteriet for oss da vi skulle velge navn, var at navnet var noe vi likte godt selv. Men for oss med røtter i mer enn én kultur, har jeg nå skjønt, finnes det overlegninger av helt andre dimensjoner. Man bør nemlig tenke på utfordringer et utenlandsk-klingende navn bringer med seg, har jeg fått vite. Er det lett å uttale? Vil barnet få problemer på skolen? Og mer dramatisk: Vil barnet diskrimineres på arbeidsmarkedet?

Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstads forskning fra 2012 viser at det er rundt 25 prosent mindre sjanse å bli innkalt til intervju dersom du har et utenlandsk-klingende navn. En nyere studie som sosiologen Gunn Elisabeth Bireklund med flere har utført, viser en særlig skepsis til muslimske navn blant arbeidsgivere. 

Journalister har også skrevet flere saker om unge som bytter fra sitt utenlandske navn til et mer norsk-klingende navn for å unngå diskriminering på jobbmarkedet. Årsaken skal være skepsis og usikkerhet fra arbeidsgivers side. Det spiller liten rolle med lang utdannelse, eller om man er født og oppvokst i Norge. 

Tilbake på scratch
I utgangspunktet hadde jeg og min tyrkiske mann min kommet til enighet om et tyrkisk navn vi synes både klinger godt og har en fin betydning. Både han og jeg har tyrkiske navn, og da vi skrev ned forslag, var det stort sett tyrkiske navn som dukket opp. For oss har det også vært irrelevant om barnet heter Bjørn eller Muhammed. Tilknytning til landet det kommer til å vokse opp i, vil det føle uansett, har vi tenkt. Selv har jeg jo aldri følt meg mindre norsk fordi jeg har et tyrkisk navn.

I samtaler med familie og venner har vi derimot blitt bombardert med motargumenter. Det som er gjennomgående, er frykten for diskriminering og tilhørighetsforvirring.

– Han blir jo en del av to kulturer, derfor burde dere tenke på et norsk navn også!

– Vær pragmatisk, diskriminering er en realitet for folk med utenlandske navn!

– Hvordan skal barnet føle tilhørighet til Norge hvis det ikke har et norsk navn?

– Tenk om det ikke føler seg knyttet til navnets opprinnelse, du vil vel ikke tre en kultur nedover hodet på barnet ditt som det kanskje vil føle seg fremmed i?

Aldri hadde jeg trodd at det å skulle velge et navn skulle engasjere så mange. Diskusjonene som startet med lite spørsmål som "hva skal barnet hete?" utartet til spørsmål om integrering, diskriminering, identitet og tilhørighet.

For å få en forskers syn på problemstillingen, kontakter jeg kulturhistoriker og stipendiat Tony Sandset. Han befinner seg i USA, men finner tid til å diskutere temaet over epost og mener pragmatisk valg av navn handler om sosialt press og er noe vi ikke bør akseptere.

Symptom på et samfunnssproblem 
– Det er naturlig å tenke på hvordan navnet uttales, men at man skal føye seg etter det som i realiteten er uttrykk for et samfunnsproblem, er ikke løsningen. Det å si at det er pragmatisk å gi barnet et såkalt norsk navn, er å erklære falitt. Man gir etter for et press som ikke bør være der.

Han mener man i Norge har en spesiell holdning til hva som anses som erke-norsk og spør seg når man skal innse at alle navn i Norge på ett eller annet tidspunkt må anses å være norske ettersom personene som bærer dem, er norske.

– Man kan selvfølgelig gi barnet et mellomnavn som er norsk, men på ett eller annet tidspunkt blir dette også en slags falitterklæring. Se på for eksempel USA, hva definerer et "amerikansk navn"? Det er tanken bak som er feil, at noen navn indikerer at man ikke er norsk. Når blir man norsk? spør han retorisk.

"Hvite" og "brune" fremmednavn
Jeg lurer på hva sosiologen Gunn Elisabeth Birkeland, som sammen andre forskere sendte ut fiktive CV-er for å sjekke diskriminering blant arbeidsgivere, tenker om konsekvensene av forskningen hun har gjort og får satt opp ett møte. På et romslig og svalt kontor på Blindern møter jeg en blid og engasjert vestlending.

Altså, det er mindre diskriminering enn vi trodde på forhånd, men resultatene viser at sysselsetting tar noe lengre tid for minoriteter. Forskjellen mellom etnisk norske og minoriteter ligger på rundt ti prosentpoeng, og dette gjelder både for kvinner og menn.

Hun forteller at forskerteamet nå holder på å analysere intervjuer gjort med rundt 60 arbeidsgivere som vil gi en pekepinn på hvordan de sorterer jobbsøkerne. 

Vi er blant annet nysgjerrig på om søkere med pakistansk/muslimsk navn bare legges til side av arbeidsgiverne eller hva slags refleksjoner som faktisk gjøres.

Uenighet om pragmatikk
Resultatene Birkeland kommer med, er kanskje ikke oppsiktsvekkende, dog urovekkende. Jeg spør hva hun tenker er løsningen på dette problemet. Hvordan bør vi tenke rundt dette med navnegiving?

Jo, nå skal du høre! Jeg holdt et foredrag om diskriminering i arbeidsmarkedet på "Åpen dag" her på Universitetet i Oslo. Etter foredraget kom det tre unge jenter med hijab bort til meg og spurte: ”Synes du vi burde skifte navn?”. Jeg ble litt overrasket ettersom dette var noe jeg egentlig ikke hadde tatt stilling til, noe jeg kanskje burde ettersom jeg har holdt på med dette forskningsprosjektet i lang tid.

Foto: Hans-Martin B. Erlandsen
Birkeland forteller at hennes første magefølelse var at det ville hun ikke gjort selv.

Man knytter seg jo til navnet sitt og det gir deg en identitet. Men så begynte jeg å tenke på en svensk studie om navnebytte som viste til at det var en økonomisk gevinst i å bytte til et mer typisk svensk navn. Historisk har jo også nordmenn som emigrerte til USA måttet endre eller amerikanisere navnene for å tilpasse seg. Det er selvfølgelig et veldig personlig spørsmål fordi det går på vår identitet, men jeg endte opp med å råde jentene til å vurdere om man kanskje burde være litt pragmatisk. For eksempel: Man kan beholde fornavn og etternavn, men kanskje ta et typisk norsk mellomnavn. Det kan tolkes som et tegn på vilje til integrering. Dette er selvfølgelig ikke en enkel sak, men jeg tror jeg selv ville tenkt gjennom ting dersom jeg hadde bodd i et annet land og skulle gi navn til mine barn, sier hun. 

– Noen vil kanskje mene dette er assimilering. Er det slik at man nærmest må skifte identitet for å bli godtatt?

Nei, det skal man ikke.

Ok, la oss si at minoriteter velger å være pragmatiske og bytter eller legger til typiske norske navn, hvordan kan vi da samtidig utfordre noen arbeidsgiveres fordommer?

Endring skjer ikke over natten, det tar tid. Jeg mener det er naivt å tro at man skal kunne utfordre et helt samfunn, for ikke å snakke om at det ansvaret som legges ufrivillig på barna. Som jeg til slutt endte med å råde jentene, så mener jeg at en ikke skal bytte ut sitt eget navn fordi det har med ens identitet å gjøre. Men det kan også være lurt å i hvert fall vurdere å legge til et norsk navn, for eksempel som mellomnavn. Det tror jeg vil skape nysgjerrighet blant arbeidsgivere. Man får jo ikke den sjansen hvis man aldri blir innkalt til intervju, sier hun. 

Birkelunds syn på pragmatikk skiller seg fra kulturhistoriker Tony Sandset.

Det å la seg knekke under vekten av et samfunnsproblem er ikke å være pragmatisk, men å gi etter for et normativt press om å assimileres og samtidig feie problemet under teppet. Det vi istedet burde gjøre er jo nettopp å ta opp kampen om når man er norsk,  hva vil det si å være norsk, og sette en definitiv stopper for diskriminering, mener han. 

Å utvide rammene?
Hva med et internasjonalt navn? foreslår hun på festen.

Det første jeg gjør når jeg kommer hjem, er å google internasjonale babynavn. I Norge ligger for eksempel bibelske guttenavn som Lucas og Marcus på topp. For jenter er det tyske Emma, og svenske Linnea som er populært. Noen norrøne navn finnes også litt lenger ned på listen, men man kan jo kanskje spørre seg: hva er egentlig et norsk navn i dag?

Jeg tenker tilbake på det sosiologen Gunn Elisabeth Birkelund sa om fremtidsutsiktene for diskrimineringen på arbeidsmarkedet. Hun mente jo også arbeidsgivere nok ville tilpasse seg og bli mer åpne overfor utenlandske navn på søkere på sikt.

Broren min derimot er ikke enig. Han tror tvert imot at fremmedfrykten vil vokse med årene.

– Jeg vet at du ønsker forandring, men ikke gjør ungen din til et sosialt prosjekt, sier han.

Det kommentaren stikker. Bør jeg bite i meg stoltheten og innrømme at tiden ikke er moden for det skiftet jeg ønsker å se? Er det naivt å kjempe for et rausere og mer tolerant samfunn?

Jeg søker støtte hos min tyrkiske pappa, mannen jeg velger å tro jeg har fått mitt engasjement fra. Istedet blir jeg møtt med et paradoks. Han mener nemlig at ett norsk og ett tyrkisk navn er et perfekt kompromiss, samtidig som han selv har gitt sin egen datter et vaskekte tyrkisk navn.

– Vi syntes bare at navnet var så fint, tror ikke vi tenkte på det noe mer, svarer min norske mamma når jeg spør om hvorfor de ga meg navnet mitt. 

Hun kikker bort på pappa som smiler lurt. 

– Jo, det var nok sånn, sier han.

Akkurat, tenker jeg og kjenner at magefølelsen blir sterkere enn noen gang.