Elias Akselsen er stolt over å være tater. Han har sunget for kongen og dronningen, og nå er han nominert til Nordisk råds musikkpris som deles ut i høst.
Foto: Maru Sanchez Lopez
Portrett

Tateren som sang for Kongen

– Vi var datidens papirløse – statsløse og uten rettigheter, sier den profilerte sangeren og predikanten Elias Akselsen (71).  

Utrop nr. 25/2019 (04.07.2019)

En gang var han foraktet for sin taterbakgrunn, forfulgt og alkoholisert. Som barn fryktet han myndighetene.

– Vi tatere ble hatet fordi vi levde annerledes. Vi var omreisende og bodde i telt. 

Barn ble tatt fra foreldrene sine, voksne ble politijaget bort fra offentlige plasser. Som ung voksen søkte han trøst i flaska.

I dag er Elias Akselsen en etterspurt sanger som holder konserter over hele landet. Med årene er han blitt taternes fremste talsperson og den viktigste representanten for taternes musikktradisjon i Norge.

I vår ble han nominert til Nordisk råds musikkpris som deles ut i oktober.

Ungkar og spillemann

Foto: Maru Sanchez Lopez
Utrop treffer han hjemme på Skarnes i Odalen. Akselsen og hunden hans bor i en rødmalt enebolig. Plenen som vender mot naboen er nyklippet, på den andre kanten av huset hviler gressklipperen mellom høyt gress. Ved inngangspartiet står to store biler, ingen av dem er Akselsens, men barnas, får vi vite senere. Han er nemlig ikke hjemme da journalisten og fotografen kommer.

– Jeg er på vei, har vært i Sverige og handlet, opplyser Akselsen over telefonen. Like etter svinger han inn på gårdsplassen. 

– Vælkømmin inn, jinter, hilser Akselsen på kav solungdialekt. Den slanke skikkelsen i jeans og rød trøye går raskt og rett i ryggen foran oss inn i huset. 

– Husk at nå besøker de en ungkar og spellemann, kommer det forklarende. Pertentlig kan ingen si at Akselsen er, men koselig er det i stua hans. Vi stopper opp ved et bilde av foreldrene.

Nomadefolk fra India

Elias Akselsen er tater, et nomadefolk som begynte sine vandringer fra India for mange hundre år siden.

– Opphavelig er tatere det samme som sigøynere, men vi som gikk nordover ble etter hvert kalt tatere, forklarer Akselsen. Bruken av ordet tater er omdiskutert, noen mener det legges en nedsettende betydning i ordet.  Elias Akselsen forstår ikke hvorfor: – Jeg synes det er synd. Vi har eksistert i fem hundre år.  Tater betyr "på vei" – hva er galt i å kalle oss det? 

Familien hans reiste rundt på Finnskogen. Elias og de syv søsknene solgte visper som foreldrene og onklene hadde laget. – Vi ble tatt godt imot på gårdene, minnes han. De voksne hjalp til med høyonna, med stell og pass av dyra og de reparerte ting som var gått i stykker. – Tatera har alltid vært gode håndverkere og flinke med dyr, sier Akselsen.

Sangen rundt leirbålet

Gamle foto av familien til Elias Akselsen.
Foto: Maru Sanchez Lopez

Som betaling fikk de mat og husly eller det de på gårdene kunne gi dem. På sommerstid bodde taterne i telt. De dro fra sted til sted og ingen av barna gikk på skole. Om kveldene samlet barn og voksne seg rundt leirbålet og sang. 

– Vi som bodde i nærheten syntes det var fint og stemningsfullt å høre tatersangen, sier en innfødt skarnesing vi treffer på drosjeholdeplassen. Han vet godt hvor Akselsen bor, men forteller at den kjente musikeren sjelden er å se på Skarnes. – Han holder seg mest for seg sjøl, tror jeg, sier han og visste  ikke at sambygdingen er nominert til den prestisjetunge Nordisk råds musikkpris.

Taterne rundt leirbålet la merke til at unge Elias var god til å synge. Han hadde den samme klare, sterke sangstemmen den gang som nå. Han tror han kan ha arvet sanggleden fra bestefaren:

– En ting skal du vite, sa 'n bestefar, at sangen har ingen fiende og ikke noe språk. Sangen snakker til hjertene.

Dronningen ble rørt

Sangen skulle bli Akselsens levebrød og arenaen hvor han skulle høste stor ære og anerkjennelse.  Repertoaret er en blanding av verdslige og religiøse sanger, alltid fremført på norsk eller svensk.

Elias Akselsen opptrer på bedehus, dansearrangementer, markeder og folkemusikkscener. Han har sunget med Cornelius Vreeswijk og Jan Werner, han har samarbeidet med trekkspilleren Stian Carstensen og Gjertruds sigøynerorkester.

Elias Akselsen er to ganger nominert til Spellemannprisen og har siden 2010 mottatt statsstipend for kunstnere. For tre år siden opptrådte han for kong Harald og dronning Sonja under feiringen av kongeparets 25 år på tronen. Det var Elias Akselsen som åpnet festforestillingen og alle kunne se at sangen hans rørte dronningen. 

– Det var en stor ære å få synge for Hans Majestet og dronningen, sier han. Elias Akselsen sang Prøysenvisa om kong Salomon og Jørgen Hattemaker. For graset er like grønt for alle enten du er fattig eller rik. Eller tater. 

Tvangsplassering og tvangssterilisering

Kniver og verktøy som taterne laget og solgte. Hjemme hos Elias Akselsen.
Foto: Maru Sanchez Lopez

– Å være tater i Norge på '50- og '60-tallet var som å være under en tung bør. Du var statsløs og ble innestengt, akkurat på samme måte som asylsøkerne blir det i dag. Myndighetene burte oss inne og kasta nøkla, sier han og forteller om en hjerterå behandling fra myndighetene som ville lære taterne å bli nordmenn. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem og fosterhjem. Flere voksne tatere ble tvangssterilisert. 

– Norge har drevet med folkemord i mange tiår! tordner Akselsen. De kulerunde, blå øynene holder blikket mitt. – Myndighetene har mye på samvittigheten.

For det var først og fremst myndighetene som var problemet, ikke vanlige nordmenn, ifølge Akselsen. I tidligere intervjuer har han imidlertid påpekt at  bygdefolket ikke alltid behandlet dem pent og at han som taterunge ikke var velkommen noe sted. I dag er det først og fremst myndighetene han klandrer: 

– Prest, lensmann og andre øvrighetspersoner ville helst bli kvitt oss tatere. Akkurat som øvrigheta i dag gjerne vil bli kvitt flyktninger og tiggere. Jeg mener vi har plass og penger nok til å hjelpe folk i nød. For mye penger gjør ingen lykkelige, sier Elias Akselsen og fra hans munn høres det ikke ut som en floskel.

Har mye på hjertet

Som han synger, snakker han. Alvorlig og med stor inderlighet, like forkynnende hjemme i stua som i prekenene mellom sangnumrene på bedehusene. Predikanten og sangeren Elias Akselsen er blitt taternes talsperson, både i språk og toner. Og han har mye på hjertet. Han snakker høyt og mye og gestikulerer ivrig. Kanskje er han glad over å få selskap? Akselsen har vært enkemann i snart ti år. 

– Vil damene ha litt brus eller kaffe, avbryter han seg selv. Kaffe kan han ikke lage, betror han oss. Det oppstår en naturlig pause i intervjuet som Akselsen benytter til å finne ut hvem han har fått inn i huset. Da han får vite at fotografen er fra Mexico, blir han straks igjen engasjert og begynner å prate om muren og folk som blir tatt ved grensen inn til USA.

– Tenk at mennesker skal bli straffa bare fordi de ønsker seg et bedre liv! For Gud er vi alle like og like mye verdt. Han tar ikke parti for noen, sier han. – Vi kommer nakne til verden og vi kan ingenting ta med oss når vi går herfra.

Sus og dus i Sverige

Elias Akselsen snakker mye og gjerne om Gud. – Taterne har alltid vært et gudfryktig folk, men vi ble så misforstått, sier han. – Fordi vårt ord for Gud er Devel og ligner på navnet Djevelen, trodde mange at vi tilba Satan. Dette kom presteskapet for øret og skapte mye tumulter. Ble som å helle bensin på bålet til fordommene mot de "fæle" taterne. Men de kunne ikke ta mer feil.

Akselsen beholdt sin barnetro også i sin mest elendige fase av livet. 17 år gammel, omtrent samtidig som foreldrene fikk fast jobb og gjorde slutt på taterlivet, forlot han Norge og dro til Sverige. 

Elias Akselsen ble alkoholikeren som sang og spilte for å overleve og få penger til mer drikke. – Jeg var en rabagast, sier han. Det gikk i sus og dus i årevis.

Men julaften 1980 ble et vendepunkt for Akselsen. Han hadde vært på en spillejobb i en svensk småby og gikk hjemover. På veien passerte han et hotell og så folk sitte rundt bordene i spisesalen.  Mange minner fra barndommens julefeiringer dukket opp hos Akselsen. – Jeg var edru, det var derfor minnene ble så tydelige. Som full husker du jo ingenting, forklarer han. Vel hjemme hos seg selv tok han frem spritflaska fra hotellet og begynte å vri om korken. 

Da skjedde det noe.

– Det var akkurat som om noen tok den flaska fra meg. Det ble en rar atmosfære i rommet, sier Akselsen. En røst sa til ham at han ikke skulle røre flaska.

"Nå trenger foreldrene dine deg. Heretter skal du tjene meg resten av ditt liv", sa stemmen.

Akselsen kom hjem

Foto: Maru Sanchez Lopez
Elias Akselsen satte seg i en gammel bil han ikke hadde kjørt siden sommeren. Tomhendt dro han hjemover. Han visste knapt veien, men sier at det var akkurat som om noen satt i framsetet ved siden av og fortalte ham hvor han skulle kjøre. Klokka halv to på natta 1. juledag stanset han bilen utenfor et hus. – Gjennom vinduet så jeg ei dame som gikk ute på kjøkkenet. Det var a' mor.

Elias Akselsen var kommet hjem. Livet snudde og Elias Akselsen har ikke rørt en dråpe alkohol siden hendelsen i Sverige.

Ikke lenge etter møtte han henne som skulle bli hans kone og som gikk bort i 2010. Hun lærte han å lese. De fikk tre barn sammen, alle musikalske som sin far. Sammen drar de landet rundt slik taterne alltid har gjort. Og de synger om smerte og håp, om kjærlighet og tro slik Elias en gang gjorde rundt leirbålet i barndommen.

Før jul vet han om han eller en av de 12 andre kandidatene blir tildelt Nordisk råds musikkpris.

– Det er en stor ære å bli nominert, sier Elias Akselsen.

Hvem skulle trodd det om tatergutten fra Finnskogen?