De lesbiske kvinnene Elisabeth Engebretsen har intervjuet vil helst være så normale som mulig. Å gifte seg med en homofil mann ses som en mulig måte å både tilfredsstille familien, og leve det livet man selv ønsker. Illustrasjonsfoto.

Lever skjulte lesbeliv i fasade-ekteskap

Lesbiske kvinner i Kina vil helst være så normale som mulig. Det innebærer ekteskap med en mann. For gifter du deg ikke i Kina, er det noe galt med deg.

Utrop nr. 13/2014 (27.03.2014)

Det er en varm sensommerkveld i 2005, og Elisabeth Lund Engebretsen er på kvinnebaren West Wing i Beijing. Hun er den utenlandske lala-forskeren ‒ den lesbiske forskeren. Bare ett år tidligere ville det ikke vært enkelt å finne en slik kvinnebar i Beijing, men nå har alt fra lesbiske badmintongrupper til lesbiske diskusjonsgrupper dukket opp.

Kvinnene på West Wing synger karaoke, røyken ligger tykt over lokalet og Engebretsen snakker med Shuchun. Shuchun er T, det vil si Tomboy, jobber i media, er lesbisk, og har en homofil mannlig kjæreste hun har møtt via et nettsted for såkalte fasade-ekteskap.

Shuchun og kjæresten har egentlig tenkt å gifte seg, for det må man for å tilfredsstille foreldre og samfunn. Men i det siste har de kranglet en del. De er visst ikke helt enige om verdier og retning for framtiden.

En annen T blir med i samtalen. Hun forteller at hun synes lala-miljøet er kaotisk, og at hun helst vil ha noe mer normalt og stabilt. Hun har nettopp slått opp med kjæresten, som har giftet seg med en mann.

Flere kvinner slutter seg til diskusjonen og konkluderer at det er to ting som gjør det vanskelig å være åpent lesbisk i Kina: Den politiske situasjonen, og at Kinas tradisjonelle kvinnesyn er grunnlaget for hele samfunnet. Kvinner må gifte seg, og så få barn.

Kvinner taper mest
Boka Queer women in urban China er den første i sitt slag om lesbiske kvinneliv i Kina og baserer seg på Engebretsens toårige feltarbeid i Beijing fra 2004 til 2006, flere senere opphold i Kina samt jevnlig kontakt med miljøene over tid.

Selv om presset på å gifte seg er sterkt også for mennene, som i tillegg har større press på å føre slektslinjen videre og forsørge familien, er det som regel kvinner som taper mest på fasade-ekteskapene, ifølge forskeren.

‒ Kvinner mister autonomi på en måte som ikke rammer mennene. Som hustru har du omsorgsansvar for dine egne og hans foreldre, og andre slektninger. Hjem og hushold er kvinnens ansvar. Der ekteskapet for mannen er en «boost» i karrieren, kan det være det motsatte for en kvinne. Hun kan bli oversett neste gang noen skal promoteres på jobb – hun skal jo ha barn snart.

Å opprettholde fasaden
Et av fasade-ekteskapene Engebretsen kjenner til illustrerer problemet:

Hun, lesbisk, har fortsatt å bo i hjembyen. Hennes homofile ektemann har flyttet til Beijing og bor der med sin mannlige kjæreste. Hun har sin egen bedrift og tjener gode penger, og hun har også en kjæreste. Men det er hun som fortsatt bor i hjembyen som må jobbe for å opprettholde fasaden.

‒ Hun kan ikke la være å besøke hans familie og ta vare på dem, det er en del av hennes plikt, sier Engebretsen.

‒ Foreldrene skjønner nok at venninnen som alltid er sammen med henne er mer enn en venninne, men de går med på løgnen. Så lenge man ikke konfronterer folk med sannheten, går det greit. I hvert fall en stund.

Barnløsheten må bortforklares så godt det går; det er for dyrt, infertilitet, den slags.

Det er usikkert hvor mange som faktisk inngår fasade-ekteskap, de er vanskelige å finne. Men svært mange snakker om det.

‒ Mange sier at de vil gjøre det. De er mye på webforum og nettsider der man kan finne en passende partner. Men det er ikke så lett å finne noen som vil det samme som en selv, som man kan leve med. Flere av de jeg kjenner som har gjort det har oftest skilt seg i løpet av få år.

Så streit som mulig
Dessuten skal det mer til for å holde fasaden enn bare at det er en mann og en kvinne som gifter seg. Dette blir tydelig i annonsene på nettet.

De homofile mennene vil ha en feminin kvinne. De lesbiske kvinnene vil ha en mann som ikke er feminin.

‒ Det er ikke seksualitet i seg selv som er problemet, men overskridelse av kjønnsstereotypier, sier Engebretsen.

‒ Oppfører man seg ikke stereotypt er man en potensiell homo. Siden disse ekteskapene handler om å skape en forestilling om å være hetero, er det viktig å forholde seg til forventningene.

I realiteten er det vanskelig å finne den stereotypisk perfekte partneren. Det er nemlig ofte de mer maskuline jentene og feminine guttene som søker en utvei i fasade-ekteskap, ifølge Engebretsens informanter. Feminine lesbiske jenter gifter seg oftest til slutt med en heterofil mann, mente de.

Homofile menn som gifter seg med streite kvinner er ellers en kjent problemstilling, forteller Engebretsen.

‒ Hustruer av homofile menn har blitt en sosial kategori i samfunnet. De har laget sine egne aktivistiske organisasjoner som til dels fremmer homoekteskap som noe positivt og moralsk bedre enn å føre heterofile kvinner bak lyset.

Tomboy eller kone?
Da Engebretsen startet sitt feltarbeid i 2004, var det mange som ikke brukte kategorier for å beskrive seg selv.

‒ De snakket mer om kjønnsbaserte roller, om maskulin og feminin. De brukte T for tomboy og P for po, som betyr kone. Kjønnsroller var viktigere enn seksuell orientering og identitet, sier Engebretsen.

Og de var ikke lesbiske. De var lala.

Elisabeth Lund Engebretsen sammen med kunstnerne, aktivistene og lesbeikonene Shitou og Mingming fra Kina, under Norgesbesøk i 2012.
‒ Hva er forskjellen mellom en lala og en lesbe?

‒ På en måte er det jo det samme. Men lala brukes ikke som en personlig identitet på samme måte som lesbisk. Jeg tolker det som en bred sosial kategori som også innbefatter seksuell orientering, men ikke alltid setter den som mest sentral.

Nesten normal
Å være åpent og synlig homofil har vært en viktig politisk strategi i vestlig homokamp. Det har vært et mål å utfordre det etablerte, å bryte normer og omfavne det alternative. Homofil eller lesbisk er noe man er, det er en identitet. De fleste kvinnene i Engebretsens studie ville helst bare være normale.

‒ Jeg trodde at jeg skulle til Kina og gjøre en studie på identitetspolitikk, en vanlig queer-studie. Men de fleste var mot identitetsbasert aktivisme, forteller forskeren.

‒ De mente det var risikabelt, og at det markerte dem som unormale. Det gjorde det vanskelig å følge ønsket om å leve «normalt», i betydningen leve opp til familieforpliktelser. Samtidig søkte de paradoksalt nok mot aktivistiske og sosiale grupper for å bryte ut av isolasjon og frustrasjon, sier Engebretsen.

Moraliserende queer-forskning
Boken hennes er et bidrag til en voksende kritikk av vestlig queer og lhbt-forskning, som ifølge Engebretsen ofte er uuttalt moraliserende. Å være annerledes og overskridende er positivt og forventet, det er den rette veien å gå i et vestlig mainstream perspektiv. Å ville leve normativt er negativt, ofte sett på som tradisjonelt, uopplyst, og anti-queer.

‒ For kinesiske lalaer er det viktig å være normal, og det må tas seriøst i forskningen. Det betyr ikke at de er hjernevasket eller umoderne.

‒ Aktivisme handler om å ville endre og forbedre noe, og dette kan også drives subtilt og indirekte, sier Engebretsen.

I den sosiale «lala salon» for eksempel, kommer kvinner sammen og snakker om livene sine, og det personlige blir politisk.

‒ Samtidig er det slik at så lenge de kinesiske myndighetene ignorerer lhbt-befolkningen ved for eksempel ikke å ta tak i det massive sosiale stigma mot homoseksualitet i samfunnet, er det begrenset hvor stor gjennomslagskraft subtile strategier kan ha kollektivt sett, understreker Engebretsen.

Ikke nødvendigvis kontroversielt
Homoseksualitet er ikke nevnt i kinesisk kriminallovgivning, men det var ansett som en mental lidelse frem til 1997. Homofili kan allikevel sies å ha vært kriminalisert, mener Engebretsen. Annen lovgivning har blitt brukt for å forhindre det som anses som moralsk forkastelig i den offentlige sfære.

‒ Men homoaktivisme i seg er ikke sett som noe stort problem, sier Engebretsen.

‒ Homofili er ikke et politisk sensitivt tema slik det er i deler av Øst-Europa og flere afrikanske land. Det er religiøs og etnisk minoritetsaktivisme som er virkelig sensitivt i Kina. Homoaktivistene har kommet unna med mye sammenliknet med undergrunnskristne, muslimer eller tibetanere.

Den jevne kineser vil antagelig fremdeles assosiere homofili med sykdom, hvis de har hørt om det. Men endringer skjer raskt.

‒ Folk reiser, de har tilgang til internett. De ser at homofile gifter seg i USA, de kjenner til Elton John og Ellen DeGeneres. Det forandrer hva folk tenker om hva man kan være og hvordan man kan leve.

Samtidig er de politiske spenningene store i Kina, og klasseskillene økende. For ikke å nevne den mannlige befolkningen som sliter med å finne seg koner fordi det fødes for få jentebarn.

‒ Det går fremover og bakover. Mer frihet og mindre frihet. Og det er mye debatt om hva som er et godt og moralsk riktig liv. Etter flere år med fremgang for kvinners likestilling ser vi nå tilbakeslag, sier Engebretsen.

Mindre synlig, mer variert
Aktivismen blomstret da Engebretsen gjorde sin feltstudie, mye takket være internett. De siste årene har forskeren imidlertid sett en tilbakegang i Kina, som følge av finanskrisen, regimeskifte og den heftige reguleringen som foregikk før OL i 2008.

‒ I Beijing er det ingen lala-barer lenger. Lala salon har flyttet seg til en privat leilighet ute av sentrum. Offentlig synlighet har blitt redusert, mer skjer på nett.

Samtidig er det større variasjon i det skeive miljøet i dag enn det var for ti år siden. Mer støtte fra utlandet har gitt noen grupper mer ressurser. Det produseres dokumentarfilmer, det aksjoneres for retten til homoekteskap og utenlandske media skriver om temaet.

‒ Men det er gjerne den mer mannlige homobaserte tematikken som får mest oppmerksomhet og ressurser. Kvinnenettverkene sliter, sier Engebretsen.

Ifølge forskeren er den jevne lesbiske kineser fremdeles skeptisk til å gjøre seksuell orientering til et politisk anliggende. Men den nye, yngre generasjonen er mer uredd. Frykten sitter ikke i kroppen, slik den gjør hos de eldre.

‒ De har en annen holdning til hva som er viktig i livet i forhold til det individuelle, og det kollektive. De er utålmodige og mindre kompromissvillige.

‒ Tidene forandrer seg, og det raskt. Vi ser blant annet en markant og økende grad av samarbeid mellom lhbt-nettverk i Kina og utlandet, særlig i Asia-regionen. Men hvordan strategiene og de sosiale miljøene utvikler seg, er umulig å spå.

Artikkelen ble opprinnelig publisert av KILDEN. Gjengitt med tillatelse. 

Illustrasjonsfotoet til saken: Flikcr