Bastian Alexis Vasquez (25) fra Skien dro til Syria høsten 2012, etter å ha vært et aktivt medlem av ekstremistgruppen Profetens Ummah i Oslo. I oktober i år viderebrakte VG meldinger om at han kan ha blitt drept.
Foto: Skjermdump/Youtube

Hvem er fremmedkrigerne?

Forskningen kommer stadig nærmere et dekkende svar på hva som kjennetegner ungdom fra Europa som reiser til Syria og Irak for å bli "jihadister". 

Utrop nr. 46/2015 (03.12.2015)

Debatten raser i sosiale og redaktørstyrte medier om radikalisering. Hvordan kan det ha seg at man blir radikalisert og jihadist når man vokser opp i Europa? Er det fattigdom? Er det noe som ligger latent i islamsk teologi? Professor Olivier Roy har nylig oppsummert hva forskning sier om disse spørsmålene. 

Roy, som til daglig arbeider ved European University Institute i Italia, skriver i et notat til den tyske etterretningorganisasjonen Bundesverfassungsschutz 19. november at radikalisering synes å henge sammen med personlige historier snarere enn radikalisering av et helt miljø. 

Lav status
Ifølge Roy har psykologer funnet ut at det ikke er et bestemt psykiatrisk mønster for radikalisering. Noen kommer fra dysfunksjonelle familier, andre fra "normale" familier. De kommer fra by og land, fattige familier og middelklasse. Frustrasjon og sinne mot samfunnet synes å være det eneste trekket som deles av mange. Det er et gap mellom forventninger og faktisk sosial status, et behov for anerkjennelse, som ligger bak. 

Roy har likevel et svar på hvem de radikaliserte er. Han skiller mellom dem som støtter ytterliggående jihadistisk ideologi (rundt 7000 personer i Europa) og dem som faktisk reiser til Syria eller Irak for å krige fordi de er motivert av slik ideologi (rundt 1500 personer).

Når det gjelder den handlende gruppen, er flertallet andre generasjons muslimer født i Europa. Den andre store gruppen er konvertitter. Nesten ingen har kommet som unge voksne eller tenåringer til Europa fra Midtøsten. 

Kriminell fortid
Mange har en fortid med småkriminalitet og narkotikahandel. Før de ble nyfrelst eller konvertitter, tok de del i en ungdomskultur som ikke hadde noe å gjøre med islam. Men de fleste av dem går gjennom en plutselig og rask tilbakevending (eller konvertering) til religionen. Før dette manglet de fleste av dem selv grunnleggende kunnskap om islam, ifølge Roy. 

Mønsteret i Norge minner om det i resten av Europa, selv om Roy understreker at det er variasjoner mellom land, og at i land som Østerrike er f eks flere moskeer knyttet til radikalisering enn ellers i Europa. En av dem som har kommet innsiktsfulle innspill om hvem fremmedkrigerne fra Norge er, er TV 2-journalist Khadafi Zaman. Han oppsummerer slik på sin blogg

– Totalt har rundt 85 personer reist fra Norge for å krige. TV2 kjenner identiteten til de fleste av dem. Mellom 30 og 40 personer med tilknytning til Norge oppholder seg per i dag i Syria. Av dem er det minst ni kvinner, skriver han og fortsetter:

– Det interessante er at nesten ingen av de norske fremmedkrigerne har høyere utdanning. Nesten ingen har syrisk bakgrunn og nesten ingen har teologisk utdanning innen islam. Det mange derimot har er narkotika- og voldsdommer, psykiske lidelser og et hjertelig forhold til NAV og Lånekassen.

Ikke fra muslimske miljø
Dette er åpenbart en ungdomsbevegelse, skriver Roy. Nesten alle blir radikalisert mot foreldres og slektningers vilje. De fleste foreldrene deres er ikke bare uenige i barnas radikalisering, de forsøker aktivt å hente dem tilbake eller til og med få dem arrestert av politiet.

Radikalisering er dessuten et likemannsfenomen. De unge radikaliseres oftest innenfor rammen av små vennenettverk, bare et mindretall på nettet. Veldig få av dem har derimot tilhørt muslimske bevegelser eller religiøse menigheter. I motsetning til hva mange tror, har de aldri mobilisert for Palestina og nesten aldri tilbrakt noe tid med Muslimbrødrene eller andre kjente bevegelser. Kort sagt er radikaliseringen deres ikke et resultat av "modning" innenfor et politisk eller religiøst miljø, skriver Roy. 

Fanges av narrativ
Ifølge professor Roy er hovedmotivasjonen for unge menn fra Europa som blir med i jihadistbevegelser ofte fascinasjonen for narrativet: "det lille brorskapet av superhelter som hevner seg på vegne av den muslimske ummaen". De fleste radikaliserte har enten brutt med foreldrenes islam eller har ikke fått noen islamsk oppdragelse i det hele tatt. Deres kunnskap om islam er liten. I Irak identifiserer de frivillige seg ikke med den lokale arabiske befolkningen, noe som forklarer hvorfor de trenger enten importerte koner eller sexslaver. Narrativet bygges etter maler tatt fra ungdomskulturen (dataspill som Call of Duty og Assassins).

Det er to grunner til at dette ungdomsopprøret likevel får et religiøst uttrykk, forklarer Roy. De fleste radikaliserte har for det første muslimsk bakgrunn. For det andre er jihad den eneste saken på det globale "markedet". Hvis du dreper noen i stillhet, kommer det i lokalavisen. Hvis du roper "Allahuakbar" og dreper noen, kommer det garantert på forsiden av alle landets aviser, skriver han. 

Grunnen til at disse ungdommene ikke vender seg mot for eksempel venstreradikal eller økologisk ideologi er at disse er for "borgerlige" og intellektuelle for dem. Når de først blir religiøse, velger de salafismen. Den er både lett og forstå og har en rigid, strukturerende effekt. Dessuten er salafisme motstykket til kulturell islam, det vil si den islam foreldrene tilhører. 

Må normalisere islam
Konsekvensene forskningens funn har for bekjemping av radikalisering, er ifølge professor Roy selv for det første at det å fremme "moderat islam" for å få de radikale tilbake til hovedstrømmen, er meningsløst. Radikale avviser moderasjon per se. Å be "de muslimske miljøene" om å føre de radikaliserte tilbake til et normalt liv er like meningsløst. De unge radikaliserte har i de fleste tilfeller ikke hatt noen kontakt med disse miljøene, eller de har aktivt brutt med dem. De radikaliserte bryr seg ikke om folk de ser på som "forrædere", "frafalne" eller "kollaboratører".

Vi må derfor, i tillegg til å bygge opp en mer sofistikert etterretning, avsanne helte-narrativet. Vi må la islam fremstå som en "normal" religion. Måten vi håndterer islam på, må ikke ses på først og fremst som et sikkerhetspørsmål, dette vil bare forsterke fascinasjonen hos opprørere på jakt etter en god sak, skriver han. 

Hjelp utenfra
Men det er ikke bare her i Europa man har lagt merke til at fremmedkrigerne har liten tilknytning til tradisjonell islam og at ekstremistenes narrativ må utfordres. 

New York Times skriver om hvordan IS' forståelse av islam nå utfordres av Nahdlatul Ulama (NU), en indonesisk muslimsk organisasjon med hele 50 millioner medlemmer. 

– Utbredelsen av en overflatisk forståelse av islam gjør situasjonen alvorlig. Høylytte stemmer innen den muslimske befolkningen – ekstremistgrupper – rettferdiggjør sin hardhendte og ofte barbariske oppførsel ved å hevde at de handler i henhold til Guds vilje, selv om de tar gruelig feil i dette, sier A. Mustofa Bisri, som er åndelig leder for gruppa til avisen. 

Han minner om at de fleste fremmedkrigerne fra Europa ikke snakker arabisk, eller ikke har bodd i i et muslimsk land. Bisri hevder toleranse er en viktig verdi i tradisjonell sunniislam, og hans organisasjon samarbeider nå med forskningsinstitusjoner i Vesten (blant dem Universitetet i Wien) for å bygge opp teologisk motstand mot IS' propaganda.

– Vi utfordrer direkte tanken hos IS, som går ut på at islam skal være én, som igjen betyr at hvis det finnes noen annen forestilling om islam som ikke følger deres, er disse folkene vantro som må drepes, sier Yahya Cholil Staquf, som er generalsektretær i NU til New York Times. 

Han får støtte av Nico Prucha, som er forsker ved King’s College London og jobber med å analysere nettpropagandaen til IS. 

– Jeg ser på motnarrativet som den eneste måten vestlige myndigheter kan hanskes med IS-propagandaen, men det finnes ikke noen strategi for dette akkurat nå, sier han.