Rundt tre millioner har flyktet over grensen de siste årene.

Afghanske kvinner lider i Pakistan

I Pakistan er situasjon for kvinnelige afghanske flyktninger nå desperat og nærmest rettsløs. Utrop har møtt noen av de få som jobber for deres rettigheter.

Utrop nr. 8/2009 (14.05.2009)
Siden den sovjetiske invasjonen av Afghanistan har Pakistan vært et annet hjem for afghanere som har strømmet over grensen. De siste par årene har anslagsvis tre millioner afghanere utvandret til Pakistan. Landet har tatt imot dem med åpne armer og opprettet en hel rekke flyktningleirer der flyktningene fikk husly og medisinsk hjelp.

På de tre største markedene i byen Peshawar i den nordvestlige delen av Pakistan er de afghanske flyktningene synlig til stede. De selger te, kjører rickshaw og er aktive i grensehandelen mellom Afghanistan og Pakistan.   

Sosial bombe

Alle er imidlertid ikke like heldige. En stor del av flyktningene bor i leirer der farlige sykdommer som polio og hepatitt A florerer. Flere internasjonale organisasjoner jobber på spreng for å avhjelpe situasjonen.  

Blant lokalbefolkningen, men også ellers i Pakistan, er det ikke bare fattigdommen og nøden som blir lagt merke til. I flyktningleirene er kulturen merkbart annerledes enn i områdene rundt. Et av de mest kontroversielle temaene er kvinnenes situasjon. Stadig kommer det meldinger fra leirene om voldtekt, vold i familiene og andre sosiale problemer. 

I leiren: Gutter og jenter er atskilt i skolehverdagen. Foto: Faseeh Shams

Helsefarlig: I leirene der de afghanske flyktningene bor herjer en rekke dødlige sykdommer. Foto: Faseeh Shams

Mange steder i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan er det innført lokal selvjustis. Foto: Faseeh Shams

Verre enn Taliban

Situasjonen har tilspisset seg etter at den afghanske regjeringen vedtok en ny ekteskapslov som mange mener i praksis tillater voldtekt i ekteskapet. Menneskerettighetsaktivister hevder loven legger i grus fremgangen for kvinners likestilling som har vært gjort etter at Taliban mistet makten i Afghanistan. Enkelte går så langt som å si at situasjonen for kvinner nå er blitt verre enn under Taliban.

Peshawar er byen med flest afghanske flyktninger. Og det er her de fleste rapportene om umenneskelig behandling kvinner kommer fra. Et stadig økende antall nyheter om at menn dreper sine ektefeller eller utsetter dem for alvorlig vold har satt den pakistanske regjeringen i alarmberedskap.  

Dråpe i havet

De som kjemper for kvinners rettigheter kjemper mot sterke krefter. En av dem som ikke har gitt opp håpet er rektor ved jenteskolen drevet av stiftelsen BEAR i utkanten av Peshawar.

– Jentenes liv forandrer seg etter at de har gått her hos oss. Antallet tvangsekteskap går drastisk tilbake. Det jentene lærer her tar de med seg tilbake til familien. Det fører til positive ringvirkninger for hele leiren, mener hun.

Men langt fra alle har et tilbud som BEAR.

– Mange steder har politiet gitt opp kampen mot den lokale selvjustisen. Kvinner kjenner ikke sine rettigheter eller terroriseres av sine menn slik at de ikke tør gå til politiet, forteller hun.  

Få går til politiet

Advokat Jhangir Khan jobber med kvinnerettigheter i Peshawar. Han forteller at det er svært vanskelig å få rettslig behandling av saker som gjelder kvinner.

– Disse sakene kan ikke overlates til Gud. Kvinnene er fattige og uten støtte. De fleste sakene som når rettsapparatet er familie-, ekteskaps- eller tortursaker. Disse kvinnenes rettigheter er svært skjøre. De eneste som prøver å beskytte dem er enkelte idealistiske advokater, sier han. Selv om pakistansk lovgivning garanterer rettigheter og likhet for loven, går praksis ofte i favør av rike mennesker med kontakter høyt oppe i samfunnet, sier han.



UNDERSAK:

Trygg i Norge

Zari, som i dag er norsk statsborger, var en av de mange som tok seg over til Pakistan fra Afghanistan. Hun har ennå detaljerte minner fra krigen og flukten, forteller hun. Da hun endelig kom seg til Norge var følelsen av å ha mistet noe like sterk som lettelsen over endelig å ha ankommet et trygt land.

– Jeg husker fremdeles at jeg hadde på meg den tradisjonelle shalwar kameez. Den var av bomull, og det snødde da vi landet. Men kulden var ikke det verste. Jeg visste at jeg ikke skulle se landet mitt igjen på lenge.

Zari sitter trygt i Norge. Hun ser på landet som sin redning. En rolig havn der hun har kunnet komme seg til hektene. Men hjemlandet er fremdeles Afghanistan.

– Jeg vil alltid være afghaner. Det er ikke bare med stolthet jeg sier dette, men også med et ønske om å gi noe tilbake.