Foto: Fanney Antonsdottir

Hvem har rett?

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen eller Shazia Sarwar, journalist i VG?

Utrop nr. 45/2014 (27.11.2014)

Rolfsen har laget en dokumentar med vesentlige mangler sett fra et journalistisk perspektiv. Men erfaringer, synspunkter og bekymringer som formidles i filmen, kan vi heller ikke avfeie.

NRK Brennpunkt sendte 4. november dokumentaren «Frivillig tvang», noe som førte til en bølge av reaksjoner. Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen står bak dokumentaren. Som ansvarlig redaktør av Utrop har jeg fulgt med “tvangsekteskapsdebatten” siden år 2000 da det hele ble satt fokus på for første gang gjennom TV2s avsløringer, samt drapet på Fatima i Sverige og påfølgende “Shabana-debatten”. Siden den gang er det blitt arrangert utallige seminarer, konferanser og satt i gang interdepartementale tiltak, lovendringer og ikke minst holdningsarbeid mot tvangsekteskap.

Mangelfullt
Tvangsekteskap er alvorlig, de som utsettes for det, opplever dette som grusomt, og årsakene er blant annet en kultur hvor storfamilien har behov for en hushjelp og pleieassistent i tillegg til å produsere barn. Men den vesentlige mangelen i filmen går på at Rolfsen ikke sier noe om hvor stort problem tvangsekteskap er og heller ikke noe om endringene de siste 10-15 årene. Dette er vesentlig informasjon for filmens budskap.

Assad Nasir påpeker viktige tall som jeg mener ikke kom fram i filmen. I 2010 var det 110 tilfeller av henteekteskap fra Pakistan til Norge, to år senere, altså i 2012, var det bare 50. Statistisk sentralbyrå skriver at man hadde en topp i perioden 2003-2005 med omtrent 130 tilfeller årlig. Med andre ord: Omtrent 100 tilfeller i året er nesten ingenting når man vet at det kunne vært 12 000, skriver Nasir i et innlegg i Dagbladet. Spesielt betenkelig blir det å bruke prosentsvis økning når det er snakk om så få i faktiske tall. Da skal det nemlig ikke så mye til før den prosentvise økningen blir «dramatisk», skriver han videre.

Begge har rett
Men Rolfsen derimot skriver i et innlegg i Dagbladet 21.11 at “problemer fremdeles eksisterer for en relativt stor gruppe norskpakistanere.” Dette er helt klart feil. Og det er tydelig at Rolfsen ikke har gjort god nok research. Og her kommer den aller største kritikken mot Rolfsens film. Han er ingen journalist. Han er en filmskaper med fokus på fiksjon, og har laget en film som er journalistisk dårlig håndverk. Dette kommer tydelig fram når han diskuterer med Shazia Sarwar, journalist i VG både i debatten på NRK-programmet Dagsnytt 18 og påfølgende debatt i aviser og sosiale medier. For Sarwar er journalist, og hun vurderer at filmens innhold ikke er representativ for norskpakistanere i dagens samfunn. Hun har helt rett, men samtidig har ikke Rolfsen feil heller. De enkelttilfeller som han intervjuer, og negative holdninger om det norske samfunnet blir faktisk innprentet i de unge av foreldre og andre voksenpersoner. Men Rolfsen bommer når han utelater å si noe om utbredelsen og antall tvangsekteskap, og debattene generaliserer heller dette til å være et "stort problem" blant norskpakistanere. Dersom Rolfsen hadde laget en tilsvarende dokumentar om norsk barnevern og de overtramp som begås av barnevernet mot enkeltpersoner og presenterte filmen i USA som et bilde på hvordan Norge var, ville det blitt ramaskrik. For i det store og hele gjør barnevernet en bra jobb, men det finnes unntakstilfeller der har skjedd feil. I absolutte tall er det mange feil. Men i prosent snakker vi en liten andel. For det er dette som skjer nå når Rolfsen viser dokumentaren “Frivillig tvang” for etnisk norske, mange norskpakistanere reagerer fordi dette bildet ikke representerer dem.

Store endringer 
Det andre området Rolfsen bommer på, er hvilke endringer som har skjedd de siste 10-15 årene. For det har nemlig skjedd store forandringer i det norskpakistanske miljøet. En av casene i filmen, “Fatima”, har brutt ut av et tvangsekteskap som ble fullbyrdet da hun var 16 år. Filmen sier ingenting om hvor gammel hun er nå. Altså ligger tvangsekteskapet mange år tilbake i tid. Siden 2000 har myndighetene innført strengere lover mot henteekteskap og bevilget millionbeløp hvert år til forebygging. Og dette gir resultater. Flere og flere søker hjelp, ikke bare mot tvangsekteskap, men mest mot ekstrem kontroll. Tvangsekteskap er en konsekvens av et mønster, en kultur og praksis som gir lite frihet til både gutter og jenter. Og da må man endre på bakenforliggende årsaker, nemlig behovet for å kontrollere barna.

Filmen kan slett ikke regnes som “dokumentar”, men er å regne som en "kronikk" hvor forfatteren Rolfsen får mulighet til å formidle et bestemt synspunkt gjennom flere caser han intervjuer. At filmen ikke oppfyller kravene til en dokumentar, må NRK ha vært klar over. Derfor er de tydelige på å få fram Rolfsen som hovedperson ved for eksempel å intervjue ham helt i starten av filmen, og han er synlig gjennom hele filmen. Uklar sjanger eller sammenblanding av sjangre er en av årsakene til at vi har fått en ganske avsporet debatt om tvangsekteskap i riksmediene.

En annen grunn til at debatten i år fikk mer trøkk, var at en av kritikere av filmen var nettopp Sarwar, som er en voksen kvinne med journalistisk bakgrunn med god innsikt i disse problemstillingene, mens filmskaperen er en mann. Men i 2001 var det blant annet Shabana som frontet tvangsekteskapsdebatten, og alle andre, spesielt muslimske mannlige representanter fra moskeer og andre organisasjoner ble stemplet som det ene og andre og ble avfeid. De ble rett og slett ikke lyttet til. Men dette er ikke tilfellet nå, Sarwar blir lyttet til. Derfor fikk kritikken mot Rolfsen stor oppmerksomhet.