Krekar-saken satte ytringsfrihetens grenser på prøve, skriver kommentarforfatteren.
Foto: Fanney Antonsdottir
Kommentar

Ytringsfrihetens dilemmaer i norsk lovverk

Det har større betydning hvem du er enn hva du faktisk formidler når påtalemakten reiser sak. Dette er fordi rasismeparagrafen, terrorparagrafen og vernet av ytringsfriheten har forskjellige toleransegrenser.

Utrop nr. 10/2012 (20.09.2012)

“Allahu akbhar
Å Allah, ødelegg dem
Å Allah, ødelegg dem og la det være smertefullt
å la deres oppstander bli til aske
å den mektige
Å Allah, hevn de som er overtredere
Å mektige, vis dem helvete”

Det er jeg, redaktøren i den flerkulturelle avisen Utrop, som starter med å rope dette under en debatt på Grønland. «Sånn, nå har jeg kommet med en trussel, så får vi se om dette får konsekvenser», sa jeg. Jeg ble verken arrestert eller avhørt av politiet. Det ble derimot en mann i 20-årene fra Skien som hadde laget en video hvor denne teksten var lagt over, mens bilder av kongehuset, statsministeren og utenriksministeren ble vist. Mediene definerte innholdet som «trussel», og PST satte i gang etterforskning. Året 2012 startet med saken om den såkalte trusselvideoen, som raskt satte diskusjonen om ytringsfrihet på dagsordenen.

Krekar er anerkjent

Og det er i år Krekar-saken satte ytringsfrihetens grenser på prøve, og det med religion i bakhånd. Krekar er imam og såkalt ”lærd”, og hans tolkninger av Koranen får anerkjennelse innen visse kretser. Han hevder selv at han har tilhengere i flere land, inkludert Norge. Aktoratet mente at Krekar i sine taler til tilhørere på nettstedet PalTalk har oppfordret til å iverksette drap, med den hensikt å skape alvorlig frykt i en befolkning. Krekar har bindinger til Ansar al-Islam som Kurdisk-islamistisk militær og politisk organisasjon med utspring i Nord-Irak.

Norske ekstremister

Demokratenes tidligere ordførerkandidat i Kristiansund, Håvar Krane, slapp straff da påtalemyndigheten i juni i år valgte å henlegge saken mot ham på grunn av bevisets stilling. TV 2 avslørte i fjor at Krane truet med å drepe utenriksminister Jonas Gahr Støre og andre regjeringsmedlemmer. Det var i et hemmelig lydopptak etter et møte i organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) fra 21. februar at Krane ble avslørt. På opptaket snakker Krane også om å utradere hele regjeringen.

Også Eivind Berge, en blogger som ble siktet for å ha oppfordret til drap på politifolk i sin antifeministiske blogg, slapp straff fordi Høyesterett mente at blogginnlegg ikke kan rammes av straffelovens paragraf 140, fordi det ikke er å regne som «offentlig» i lovens forstand. Dette fordi offentliggjøring i publisering på Internett ikke kan defineres som «trykt skrift».

Ulike grenser?

Krekar fremsatte også de påklagde truslene via nett, men Krekar ble tiltalt under en annen straffelov, nemlig terrorlovens paragraf 147 c. Rettssakene mot Mullah Krekar har gitt oss eksempler på uttalelser som lett kunne blitt akseptert som innenfor ytringsfriheten dersom de kom fra en prest eller en redaktør. Krekar er blitt funnet skyldig i to forskjellige rettssaker.

Er vi i ferd utvikle forskjellige toleransegrenser for hva som er innenfor ytringsfriheten utifra hvem som fremsetter utsagnene og ikke utifra hva som egentlig formidles?

Krekar analyserer
Denne uttalelsen til Krekar var sentral i rettsaken som felte ham i Oslo Tingrett:

«Hvis noen oppfordrer noen til å gjøre noe, så vil helt sikkert enhver gjøre det etter sitt ønske. En vil kunne ta en granat i hånden og planlegge en martyrhandling. En annen vil kunne ta en kniv med seg i hånden og si: Jeg lover, hvis jeg ser en nordmann, skal jeg drepe ham. Hvordan skal jeg kunne vite hva slags reaksjon det vil være?»

Er en slik konsekvensanalyse oppfordring til drap? Kan konteksten den fremsettes i tilsi en annen mening?

Ikke oppfordring til vold

La oss gå litt tilbake og se på den såkalte Sjølie-dommen fra 2002, hvor den kjente nynazisten Terje Sjølie ble frikjent av Høyesterett. Høyesteretts flertall mente at tilslutningen til nazistisk ideologi som Sjølie ga uttrykk for, ikke inkluderte faktisk tilslutning til jødeutryddelsene eller oppfordret til vold og frikjente derfor Sjølie. Én av dem som var til stede under Sjølies tale, var en av de nynazistene som få måneder senere myrdet Benjamin Hermansen på Holmlia. Talen ble avsluttet med taktfaste "Sieg Heil!" og nazihilsener.

Skjerpet strafferamme

Frifinnelsen av Sjølie førte til at interesseorganisasjoner klaget saken inn for FNs rasediskrimineringskommisjon (ICERD) så vel som Europarådets ECRI. ICRED konkluderte med at Høyesterett hadde brutt med forutsetningene i artikkel 4 og 6 av FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965. Norske myndigheter ble anmodet om å iverksette tiltak for å hindre at uttalelser av den typen som Sjølie hadde kommet med i fremtiden ble beskyttet av ytringsfriheten. Det ble utnevnt et utvalg som kom med anbefalinger i form av NOU-en "Rettslig Vern Mot Etnisk Diskriminering" for å forbedre rasismeparagrafen. Det ble vedtatt å skjerpe strafferammen så vel som gyldighetsområdet for brudd på rasismeparagrafen. Men spørsmålet er om denne innstramningen har resultert i konkrete domfellelser.

– Det virker rart at det ikke skal være straffbart å skrive at man vil drepe politimenn, mens det skal være straffbart å si at noen kan komme til å gjøre noe dersom jeg blir fengslet, uttalte terrorekspert og religionsforsker Lars Gule til NRK med henvisning til frifinnelsen av bloggeren Eivind Berge.

Krekar selv mener at myndighetene er ute etter å ta ham. Hans advokat uttalte til NRK:
– Jeg har forståelse for at min klient oppfatter det slik at man har andre krav til ham enn andre. Jeg registrerer også at en uttalelse om at noen skal få «betale med sin sjel» er straffbar, mens det å si at man skal sette en Glock i nakken på en utenriksminister og trekke av, ikke er det.

Krekar mislikt av alle

Hensikten bak Krekar-dommen er mest sannsynlig samfunnspreventive. Myndighetene er tydelige på at de ikke vil akseptere utvikling av ekstremisme i Norge. Verken myndighetene, kurdere eller andre innvandrere vil ha noe med Krekar å gjøre. Han er en av de mest forhatte menn i Norge. Men det er likevel grunn til å stille seg spørsmålet om påtalemyndigheten har ulik terskel for påtale utifra om det er terrorparagrafen eller rasismeparagrafen som brukes. Har hvilken paragraf som benyttes for tiltale noe med hvem som har uttalt noe å gjøre, snarere enn enn hva som er uttalt? I så fall er det noe som er galt i en moderne rettstat.