All grunnlovsmakt på Stortinget. Og alle grunnleggende drøftinger om det norske demokratiet og rettstaten i norske hender og stemmer, mener kommentarforfatteren. Foto: AID

SnikEUisering av grunnloven

En utvidelse av menneskerettighetene i en moderne grunnlov anno 2014 er kanskje det de fleste av oss ser som ønskelig. Problemet ligger i at dette ikke blir til gjenstand for en fullstendig demokratisk prosess.

Utrop nr. 13/2014 (27.03.2014)

1814 er slettes ikke 1914, og sannelig min hatt to århundreder unna 2014. To århundreder unna i fremskritt, og da særlig inkludering av de utestengte gruppene. Norges opprinneligste grunnlov inneholdt datidens mest brutale og ekskluderende reservasjonsrett i forhold til religiøse minoritetsgrupper som jøder og jesuitter. Sistnevnte fikk jo ikke engang adgang til riket før på 50-tallet.

I løpet av disse to århundredene har den norske staten, med grunnloven i hånda, begått overtramp overfor kulturelle minoriteter som tater, kvener og samer. Fornorskning handlet ikke bare om språk, men om bevisst endring av livsførsel og kultur.

I den senere etterkrigstiden, og etter de progressives seier i kulturkampen, har statens bevisste politikk gått i motsatt retning. Idealbyggematerialet for fremtidens "norske hus" er fortsatt anerkjennelse våre nasjonale minoriteter, samt inkludering fremfor ekskludering av tidligere undertrykte grupper som kvinner og homofile.

Utvidelse i takt med demokratiutbyggingen
Samfunnskontrakten anno 2014 har likevel på mange måter sine røtter i det som skjedde en vårnatt i Eidsvoll for snart to hundre år siden. På godt og ondt. 1814-grunnloven handlet også om utenkelige fremskritt. Etter datidens standarder var denne nye  norske "magna carta" en av de mest liberale grunnlovene man hadde sett. Grunnloven foreslo maktfordeling og et konstitusjonelt monarki på et tidspunkt hvor statsovehodene (som regel en konge) i de fleste "opplyste" europeiske stater praktiserte enevelde.

Vi har sannelig kommet langt. Og idealet er jo et samfunn hvor de aller fleste av oss har muligheten til å lykkes. Hvor det er mest mulig likhet for loven, hvor rettstaten rår og hvor retten til dissens, fredelig protest og uenighet skal være en selvfølge.

Åpne høringer. lukket prosess
Sentralt i denne progressive utviklingen ligger menneskerettighetene, i samsvar med utbyggingen av rettstaten og folkestyret. 

Som ledd i denne, og i forbindelse med vårt grunnlovs 200-årsfeiring, har kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget i vinter startet behandlingen i alt 12 grunnlovsforslag vedrørende menneskerettigheter. Grunnlovsforslagene er i hovedsak basert på forslagene fra Lønning-utvalget, jf. Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven (Dokument 16 (2011–2012). Komiteen skal etter planen avgi innstilling om forslagene 6. mai.

Grunnlovsforslagene dekker et enormt vid temaoverflate. Alt fra grunnlovfesting av en økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter, til vern av liv fra unnfangelse til dødsfall, til ytringsfrihet og religion. 

Her hjemme har høringene vært åpne for pressen og offentligheten. Men når forslagene endelig skal behandles, gjennom både EMD (den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­len) og det tilhørende EU-apparatet så er ikke den jevne norske mann og kvinne invitert til å komme med sine synspunkter. Ene og alene er dette i seg selv grunn til bekymring.

All makt i Brussel-salen
Nesten tragikomisk og paradoksalt gir Norge bort flere biter av sin selvråderett til EU og EØS, på 200-årsfeiringen av sin egen grunnlov gjennom denne lukkede prosessen.

Som den danske Venstre-politikeren Kasper Lauritzen har påpekt i sin blogg i Jyllandsposten vil slike fore­slåtte grunn­lovs­end­rin­ger i rea­li­te­ten for­skyve mak­ten fra valgte poli­ti­kere. Jurister i Brussel, Haag og New York, uten bindinger til det norske folk eller det norske politiske systemet vil få oppgaven med å videreføre Jens Stoltenbergs lovnader om "mer åpenhet og mer demokrati". Underforstått: mer rettstat og utvidelse av menneskerettighetene i Norges grunnlov.

Jeg tror vi er alle enige om at det overnevnte, gjennom menneskerettighetene og utviklingen av rettstaten bør bli fremtidens ideal for Norge. Men da må det skje innenfor et norsk kontekst, med norske statsborgere som velgere og folkevalgte, som premissleverandørene.

Johan Sverdrup snakket en gang om om å samle "all makt i en sal", etter at et hardt tilkjempet parlamentarisme ble oppnådd i 1884. 70 år etter etter grunnlovserklæringen, kom denne milepælen som sikret Norge en relativ frihet under personalunionen med Sverige. Nå bør man kanskje passe seg for å havne i en stadig lignende situasjon med Brussel.

Et spørsmål som bør mane til mer ettertanke, ikke minst i dette jubileumsåret?